Gå til sidens hovedinnhold

Høyre-politiker Stefan Heggelund vil ta partiet i ny retning: Nå kan han forsvinne

Mandag står kampen som betyr vinn eller forsvinn for Høyre-politiker Stefan Heggelund (36).

Oppdatering: Stefan Heggelund bekrefter at han ikke kommer til å utfordre stortingsrepresentant Mudassar Kapur på fjerdeplass. Mandag kveld ble det klart at Heggelund tapte kampen om sikker plass på stortingslista til Oslo Høyre – Michael Tetzschner vant.

STORTINGET (Nettavisen): «Det er bedre å tenke på kirken når du sitter i ølstua, enn å tenke på ølstua i kirken», står det på en tegning av Lutherrosen som er teipet til døren på stortingskontoret.

Mange stortingsrepresentanter henger fotballskjerf på døren. Men ikke Stefan Heggelund. Døren hans er fylt av henvisninger til Martin Luther med det som generøst kan kalles barnetegninger fra rådgivere i Høyres stortingsgruppe. Som en av få personlige kristne på Stortinget for Høyre, må han tåle såpass.

Inne på kontoret er det heller ikke bedre. Det er trangt og rotete. Langs veggene henger det bilder og interne spøker. På bordene et hav av sakspapirer. På kontorpulten ligger det fire snusbokser og en heftig pakke munnbind. Her skal det jobbes hardt for å klare å holde meteren.

Les mer: Kommunedirektør fikk sparken – fikk 1,7 millioner i etterlønn og ny topplederstilling

Heiet på Senterpartiet

– Velkommen inn. Nei, ikke ta bilde av det, da, sier Heggelund i det han rydder litt halvhjertet for å gjøre det litt mindre kummerlig.

På veggen henger et humoristisk brev fra daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) etter han kritiserte manglende vegetarkompetanse blant kokker på norske skoler. Åpenbart en intern spøk.

Men til lunsj er det ikke vegetar som gjelder. Heggelund er en rastløs type. Etter han rydder, kommer han på at lunsjbrettet står utenfor kontoret. Inn kommer han med et brett med kyllinglår og ris, en flaske cola zero og et glass fylt til randen med isbiter. Han gafler innpå i det han får revet av seg munnbindet, som den myndighetslojale representanten han er.

– Jeg var veldig opptatt av å være sosialist

Heggelund er utpreget høyremann. Måten han snakker og ter seg på passer godt til stereotypien av partiet. Det føles litt som å snakke med en eldre mann. Men hans politiske debut var ikke i Høyre. Det var i Senterpartiet.

Les også portrettintervju med Öde Nerdrum: – Vesten har mistet all selvrespekt. Den nye religionen er FN og menneskerettighetene

– Den første valgvaken jeg fulgte med på var i 1993. Da var jeg ni år. Jeg heiet på Senterpartiet fordi Anne Enger Lahnstein var naboen vår. Hun og familien hennes var så utrolig hyggelige, og så klart jeg måtte heie på henne, sier han og ler høyt.

Da valgresultatet tikket inn i familieboligen på Røa på Oslos vestkant, jublet den ni år gamle Stefan. Senterpartiet gjorde et brakvalg med et klart nei-standpunkt i EU-avstemningen.

– Året etterpå tegnet jeg en tegning til Anne Enger Lahnstein. Det var henne på en scene som sa at man skulle stemme nei til EU. Jeg tror ikke det var en veldig fin tegning, sier han.

Hardbarka sosialist

– Er dette meteren?

Heggelund har fortært lunsjen på rekordtid og setter seg ned i stolen vis-a-vis journalisten. Men den hellige Høie-meteren skal for Guds skyld ikke brytes.

Som barn var Heggelund mest opptatt av at den hyggelige naboen skulle vinne. Men de færreste vet at Heggelund startet sitt reelle politisk engasjement som sosialist.

– Jeg begynte veldig hardt ut på venstresiden, og meldte meg inn i Sosialistisk Ungdom (SU) da jeg var 13 år. Jeg flørtet også med å melde meg inn i Rød Ungdom.

– Det er kanskje litt ironisk, men sammen med en annen kamerat som også var sosialist, dro vi ned på Burger King og diskuterte hvorfor ikke staten kunne drive mer, fremfor disse private.

Heggelund ble aldri veldig aktiv i SU, men fikk likevel oppleve smilet til Kristin Halvorsen, den karismatiske og daværende SV-lederen som han idoliserte i kviseperioden av ungdomstiden.

– Jeg var med på en partilederdebatt mellom Valgerd Svarstad Haugland og Kristin Halvorsen i det gamle Holmgang-studioet til TV2. Jeg satt på fremste rad, og før debatten begynte snudde Kristin Halvorsen seg og ga meg et stort smil. Det kommer jeg aldri til å glemme. Hun var idolet mitt.

Den korte sosialistiske perioden tok imidlertid slutt etter valgkampen i 1999. Skepsisen bygget seg opp på gutterommet da han mottok et brev fra SU. Under skolevalgkampen hadde partiet kjørt hardt på karakterfri skole, som møtte saftig motbør fra Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom.

Les også: Asle Toje hudfletter akademia: – Noe så dumt kan kun tenkes ut på et universitet

Selv om minnet er 21 år gammelt, husker Heggelund det som det var i går.

– De sendte ut brev til alle medlemmene, hvor det sto: Dere har sikkert fått med dere at vi har møtt mye kritikk og motgang på at vi ønsker en karakterfri skole. Jeg husker veldig godt svaret deres, og tror det var ordrett: «Vi har ikke laget noe fiks ferdig alternativ». Da begynte jeg å tenke: Var det så lurt, da? Samtidig begynte jeg å få en ideologisk oppvåkning, det var flere ting ikke bare med SV, men med sosialisme som begynte å skurre.

Kort tid etterpå meldte Heggelund seg ut, og begynte å se seg om etter en ny politisk bevegelse å henge seg på. Engasjementet måtte få sitt utløp.

– Jeg er en av få høyrefolk som har gått på folkehøyskole

– Etter jeg satte meg ordentlig inn i det, endte jeg opp hos Høyre. Da handlet det blant annet om forståelsen av frihetsbegrepet. Den borgerlige måten å se det på, traff meg veldig. Men det var en dramatisk overgang, så det tok litt tid.

Perioden i Unge Høyre var preget av en liberal og naiv tid, ifølge hans egen beskrivelse. På begynnelsen av 2000-tallet tenkte mange på den liberale høyresiden at historien var kommet til sin slutt, noe statsviterstjernen Francis Fukuyama populariserte med boken «The End of History».

– Nå måtte alle land bare eksportere ideen om det liberale demokratiet, så kommer dette til å gå bra. Historien var kommet til sin slutt. Det viste seg å være helt feil. Men det var en hyggelig og naiv holdning å ha mens det varte, sier han.

Men han ble ikke konservativ av tiden i Unge Høyre. Han ble hardbarket liberalist.

– Jeg representerte nok et ytterpunkt i Unge Høyre. Spesielt i spørsmål som narkotikapolitikk, innrømmer han. Nå handler god narkotikapolitikk om en ansvarlig rusreform. Heldigvis har jeg klart å forlate den ytterliggående liberalismen også.

Les mer: «Norges modigste kvinne» melder seg ut av Høyre: – De sviktet meg

– Ungdomsskolen var grusom

Etter det han beskriver som en «grusom» tid på ungdomsskolen, føler han seg velsignet av det frie skolevalget i Oslo, som førte han til Hartvig Nissen videregående.

– Hadde jeg fortsatt med de samme folkene som jeg gikk på ungdomsskolen med hadde det ikke gått bra. Jeg tror kanskje ungdomsskolen er kjip for 90 prosent av befolkningen, og jeg var en av dem.

Han var ikke noe skolelys, men gjorde det «helt greit». Etter videregående var han skoletrøtt, og surret seg inn på Blindern. Noe som ble et mislykket opphold.

– Selv om jeg elsket å studere filosofi på Blindern var jeg ikke moden nok. Jeg var skolelei også. Så det ble et fullstendig mislykket opphold. Deretter endte jeg opp på folkehøyskole. Jeg er nok en av få i Høyre som har gått der, sier han.

Etter et år på folkehøyskole, mannet han seg opp og tok studier på Handelshøyskolen BI. Deretter gikk det rett ut i næringslivet, etter han tapte lederkampen i Unge Høyre mot Henrik Asheim, som nå er statsråd.

– Det var kanskje til det beste at jeg tapte den kampen? Da fikk jeg muligheten til flere år i næringslivet, sier Heggelund. Han er kjapp med å legge til:

– Og jeg er så takknemlig for mitt nære vennskap med Henrik.

I to år jobbet han for et kommunikasjonsbyrå, og deretter i to år for Nordic Choice Hotels. Han har bare godord om hotellkongen Petter Stordalen, som han jobbet tett med.

Les mer: De borgerlige partiene krever bygging av omstridt E6-tunnel: - Oslo-byrådet svikter

Heggelund titter på klokken og reiser seg raskt. Det er tid for å rusle fra kontoret hans, som ligger i en av de tilknyttede byggene til selve Stortinget. For han må inn i salen å stemme. Vi tar på oss munnbind, som de pliktoppfyllende personene vi er, og rusler ned i sannsynligvis det som må være norgeshistoriens dyreste tunnelsystem.

Han retter på slipset i det vi rusler mot Stortinget.

– Er det viktig å bruke slips når du er på talerstolen?

– Ja. Det handler om respekt for institusjonen, kommer det kontant.

Mens Heggelund går inn og gjør sin lovpålagte plikt, finner journalisten et bord i den koronabetonte kantinen. Her gjelder det å ikke sette seg feil. Bordene er fordelt nøye ut fra parti.

I mellomtiden tenker journalisten på den første gang han registrerte Heggelunds eksistens: En TV-debatt fra 2009. Debatten om Afghanistan-krigen herjet i norske medier. Det var i tiden Rød Ungdom samlet inn penger til en palestinsk terrororganisasjon. Debatten i overraskende lav videokvalitet, som nå er 11 år gammel, har fått over 33.000 visninger på YouTube.

– Jeg tror ikke at vi finner de beste argumentene for NATO på et skrivebord, sånn som du kanskje finner gode argumenter for sosialisme på et skrivebord, sier Heggelund med skarp stemme og alvorlig mine til daværende RU-leder Mari Eifring.

Les mer: Frps prestisjeprosjekt slaktes: – Dette er galskap

Etter noen minutter kommer Heggelund tilbake fra stortingssalen og setter seg ned.

– Du gikk fra å være en tøff debattant som ble en legende i ungdomspolitikken, til å nå være mer opptatt av å forby plastsugerør i stortingskantinen. Hva skjedde?

Heggelund ler så det runger i veggene.

– Veldig morsomt, sier han og tar seg en lang pause.

– Jeg tror det går an å både være for intervensjon i Afghanistan og mindre plastforsøpling samtidig, sier han og smiler bredt.

Heggelund er fraksjonsleder for Energi- og miljøkomiteen. Dermed blir det mye klima- og miljødebatter.

– Jeg tror alle er for mindre plastforsøpling. Og plast i havet er noe veldig mange engasjerer seg for. Også dem som ikke er fullt så opptatt av klima, bryr seg om det. Men jeg brøt en regel da jeg stilte opp til det oppslaget. Det fikk jeg kjeft for. Fordi det er ikke lov å fotografere her.

Rundt oss er det hengt opp skilter med «Foto forbudt». Det er vel stortingspolitikernes desperate forsøk på å slippe å havne i avisen med bilde av at de trykker en burger inn i kjeften.

– Står ved et vannskille

Med et nytt tiår og snart to perioder i regjering bak seg ulmer det i programdebatten i Høyre. Selv om de store medieoppslagene er foreløpig uteblitt, diskuteres det heftig på kammerset. Hvilken retning skal Norges største parti bevege seg i? En spesielt stor bekymring er å bevare den norske velferdsmodellen. Perspektivmeldingen har pekt på at Norges offentlige utgifter vil vokse mer enn inntektene fra og med 2030. Mange unge folk regner bare med at de ikke får noen nevneverdig pensjon.

– Nå står vi overfor et vannskille. Vi har sittet i snart to perioder i regjering, og skal forhåpentligvis sitte i minst en til. Mye av den politikken vi har ført ble utformet allerede i 2013. Men det er nye og store utfordringer Høyre må ta tak i de neste årene.

Totalt er det 2 av 3 kroner som er produsert i privat næringsliv på fastlandet som havner inn i offentlig sektor.

– Vi må få ned det offentlige utgifter.

– Det har bare økt under Høyre?

– Vi gjør mye for å få en mer effektiv offentlig sektor, gjennom mange ulike reformer. Nye veier AS, jernbanereformen og kommunereform for å nevne noen. I tillegg har vi investert tungt i infrastruktur.

– Men ta kommunereformen. Siden 2015 er det blitt 1.500 flere kommunebyråkrater. Mener du det er bra?

– Nei, jeg mener ikke det bra.

– Hva er vitsen med disse reformene da?

– Vi må få en mer effektiv kommunesektor. I tillegg var det flere små kommuner som slet med å levere det tjenestetilbudet som trengs. Men her er poenget mitt:

– Det er aldri enkelt å gå til valg på at du skal bruke mindre penger på noe. Og vi har en politisk debatt i Norge som ikke aksepterer slike valgløfter.

Les også: Her er Fabian Stang klar til å lenke seg fast for å stoppe MDG-sykkelvei: – Spinnvilt

Savner ryggrad hos politikere

Heggelund har vært fast inventar i vandrehallen når statsbudsjettet lanseres. Det svermer av interesseorganisasjoner, politikere og mediefolk. Den som roper høyest får mest sendetid.

– Det var en som sa til meg, fra en interesseorganisasjon, at de var egentlig ganske fornøyd med budsjettet – men de skulle finne noe å klage på, så de kom på i media.

Med en gang vi snakker om offentlige utgifter gløder han opp. Dette er noe han virkelig har fått nok av.

– Vi hadde et budsjett hvor bevilgningene til frivilligheten ble redusert noe. Men det var fortsatt 11 milliarder kroner til frivillighet. Det ble kalt en struping av norsk frivillighet, sier han og rister på hodet.

Et annet eksempel er da regjeringen forsøkte å kutte 25 millioner kroner til kortkurs på folkehøyskolene. Kursene gikk i stor grad til eldre folk som tok blant annet dansekurs gratis.

– Dette er altså folk i sin beste alder som fint kan betale for et dansekurs på folkehøyskolen. Det ble debatt i Dagsnytt 18 og en hel times debatt på NRK Debatten. Det endte med at kuttet ikke ble gjennomført.

I dag tar folkehøyskolene betalt for kortkursene, men fikk ikke redusert bevilgningene.

– Sier ikke dette mest om ryggraden til politikere, som ikke tør å stå i det?

– Selvfølgelig sier det noe om manglende ryggrad. For vår del blir det jo også slik at får du ikke flertall, så får du ikke flertall. Det er veldig vanskelig å få gehør for å kutte utgifter i Norge. Vi er valgt av folket på et program. Det forventes at det programmet gjennomføres. Men så handler det også om lederskap. Perspektivmeldingen sier klart at i 2030 vil utgiftene øke mer enn inntektene. Da må vi ta tøffe beslutninger, forberede oss på en sånn tid.

Heggelund har foreslått at partiet går inn for kraftige innstramninger i innvandringen, for å sikre at den er «bærekraftig» og at man lykkes bedre med integreringen av innvandrere som allerede befinner seg i Norge. I tillegg har han skrevet et forslag om å opprette en faglig kuttkommisjon, som vurderer hvor mye tjenester skattebetalerne får igjen for hver krone de betaler inn.

– Jeg synes det er på høy tid at vi får svar på hva vi får igjen for disse pengene, sier han. Og da kan vi ha en faglig fundert politisk debatt, istedenfor stadige ideologiske skyttergraver.

Les også: Støre hardt ut mot Erna Solbergs pengebruk: - En dyr og rar avtale

Lei av venstresiden

Det som oppvakte han mest var imidlertid responsen fra sentrale folk på venstresiden.

– LO-lederen var mot, selvfølgelig, på ren autopilot. Slik et sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet må være. Vi diskuterte det på Dagsnytt atten. Etterpå la jeg merke til at noen på sosiale medier ikke trodde på meg, altså, de kunne ikke tenke seg at jeg mente dette for å bevare velferdsstaten. Og det er typisk venstresiden, de diskuterer antatte intensjoner istedenfor reell politikk. Da er det mer interessant å se maling tørke, sier han.

Han mener Senterpartiet gjør en kardinaltabbe når de fremstiller Oslo som elitens mekka.

– Men noen sitter fortsatt med fordommer mot Høyre som vi alle har hørt fra venstrevridde samfunnsfagslærere. Og vi må ta det innover oss. Vise at vi også er partiet for dem som har falt utenfor, de som er glemt, de som føler seg usynlige. Men da kan vi ikke kjøre en polarisert debatt slik Senterpartiet gjør, som snakker om alle i Oslo som del av en elite. Du kan føle fremmedgjort også om du bor bare ti minutter fra Stortinget og legger til:

– Det er virkelig rart at Jan Bøhler gikk fra et parti som aldri bryr seg om Oslo når de sitter i regjering, til et parti som aldri bryr seg om Oslo punktum.

Men det er ikke bare plastsugerør, innvandring og lavere offentlige utgifter som opptar Heggelund. Han er lidenskapelig opptatt av å få endret arkitekturen og byutviklingen.

Det er sjeldent han har fått så mange reaksjoner som da han i Nettavisen spurte: «Hvorfor må alt nytt være stygt?» Men det meste har vært positivt.

– Jeg har aldri fått så mange positive tilbakemeldinger som da jeg gikk til rette med utbyggere og spurte hvorfor all ny arkitektur må se helt lik ut. Omtrent alt som bygges nå er skoesker med vinduer på. Det brukes ikke farger heller, sier han.

Jevnlig dukker det opp diskusjoner om hvordan nye bygg ser ut. Det nye Nasjonalmuseet som nok en gang er blitt forsinket, er en slik «skoeske» mener Heggelund. Munch-museet har fått tyn i alle runder. Senest for skiltet med navnet «Munch», som blir sammenlignet med en Intersport-logo.

Les mer: Ny sjokkmåling: Jan Bøhler stjeler velgere fra alle andre

– Bygninger og torg er ikke som en bok eller maleri du ikke liker. Ingen tvinger deg til å lese boken eller se på maleriet. Men byggverk og byområder må vi forholde oss til, vi har ikke noe valg.

– Er ikke dette på bekostning av eiendomsretten til å bygge som du vil?

– Jeg angriper ikke eiendomsretten, jeg bare sier at bygger du et bygg så er det ikke bare ditt. Fordi det påvirker alle oss andre i så stor grad.

– Men smak er vel subjektivt, hvordan skal man avgjøre dette?

– Nå viser forskning at den ikke er fullt så subjektiv. Man fant at de byområdene der folk trives best var dem med tradisjonell arkitektur. Man kan godt ha en akademisk debatt om det. Men vi som lekfolk, når vi går rundt i gatene, er det tross alt i de termene vi tenker. Som konservativ kan jeg si at ja, jeg er for frie markeder, men finnes det noe styggere enn kapitalistisk arkitektur?

Løsningen mener han ligger hos en avdød britisk filosof. Roger Scruton, en av de fremste konservative akademikerne i Storbritannia ledet en «Skjønnshetskommisjon». Målet var at arkitektur, og fellesområder skal bli pene igjen.

– Vi må gjøre det samme som Toryene gjorde i Storbritannia. Hva ville være så farlig med å gjøre det her også?

Skjebnekamp

I dag har Heggelund 6. plass på stortingslisten til Høyre, og har så vidt karret seg med på Oslos stortingsbenk to ganger på rad. Mandag kveld står imidlertid slaget som bestemmer om han får fornyet tillit.

I uravstemningen blant Høyres medlemmer kom Heggelund på femteplass, og nummer to av de mannlige kandidatene. Men i partiets innstilling er han satt opp til 6. plass i kamp mot veteranen Michael Tetzschner (66).

– Jeg stiller til Stortinget fordi jeg mener jeg har noe å bidra med. Jeg starter og deltar i debatter om mange flere ting enn det jeg jobber med til daglig. Det ene er at jeg gjør det godt i forhandlinger på vegne av Høyre. Enten det er offentlige utgifter, innvandring eller byutvikling. Jeg mener vi trenger konservative politikere som utfordrer. Det kommer jeg til å fortsette med. Og jeg vinner forhandlinger, sier han.

På egen Facebook-side har han vært åpen med at han vurderer å benke mot Mudassar Kapur som er innstilt på fjerdeplass. Men han vil ikke lette på sløret om det blir slik.

– I dag kan det hende jeg forsvinner fra norsk politikk. Sånn er politikkens virkelighet, demokratiet og det må vi forholde oss til, sier han.

Oppdatering: Stefan Heggelund bekrefter at han ikke kommer til å utfordre stortingsrepresentant Mudassar Kapur på fjerdeplass.

Reklame

Comfyballs tømmer lageret: Halv pris på alle boksere

Kommentarer til denne saken