Det finnes noen hellige kuer i norsk politikk. En av dem er ønsket om spredt bosetning over hele landet, og for å nå dette målet bruker vi 40-45 milliarder kroner årlig i ulike støtteordninger.

Suksessen er laber, for å si det forsiktig. De unge tar utdannelse og flytter til byene. Selv ikke flyktninger eller andre innvandrere ønsker å forbli i distrikts-Norge, for å si det brutalt.

Det offentlige utvalget som har sett på konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene peker på en fremtid der skattebetalerne i byene betaler for å holde liv i en aldrende befolkning på bygda. Utfordringen blir å få nok folk til å flytte dit for å arbeide med helse- og omsorgstjenester i kommunene.

Les utredningen: Det handler om Norge

Utredningen er grundig og god i å beskrive virkeligheten, men forslagene for å snu utviklingen virker tafatte. Førerkort til 16-åringer og gratis barnehage fikser ikke det helt grunnleggende og store problemet, nemlig at de unge har mer lyst til å bo i en by.

Vi har prøvd det meste før. Flytter du til Finnmark, blir studielånet avskrevet. Arbeidsgiveren betaler lavere arbeidsgiveravgift og overføringer fra større kommuner gjør at småkommunene kan ha langt flere offentlige ansatte enn byene.

Når Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum skal beskrive sentraliseringen, så høres det ut som om det offentlige har vendt ryggen til distrikts-Norge. Det er i så fall en myte går det frem av tallene til de nye utvalget.

Les også: Klar tale fra høyreminister: - Det finnes ikke ett Distrikts-Norge

Riktignok er det flere statsansatte i Oslo og de større byene, men legger man sammen alle offentlige ansatte, kommer de minst sentrale kommunene ut på topp. Forklaringen ligger i store overføringer som gjør at småkommunene kan ansette nesten halvparten av yrkesbefolkingen.

Normalt arbeider 25-30 prosent av de yrkesaktive i det offentlige i de minst sentrale kommunene, viser utredningen. Og verre skal det bli.

Tenk igjennom det tallet: Hvis kommunen har 1.000 yrkesaktive, vil altså inntil 400 stå på lønningslisten til kommunen om noen tiår. Og årsaken til at det går rundt i dag, er at småkommunene får overføringer fra de større kommunene.

Er det rart de ikke vil slå seg sammen?

Problemet til distriktene er ikke bare fraflytting, men aldring og spredt bosetning. Legg på at utviklingen går mot stadig flere eldre, og dermed færre som betaler skatt, og du har en dødsspiral. Distriktene er ikke lenger den fødemaskinen de var for byene helt siden 1500-tallet - de er i ferd med å bli et godt vakkert gamlehjem, slik utvalget treffende formulerer det.

Småkommunene har den dyreste tjenesteproduksjonen, og minst skatteinngang. Resultatet er at de per innbygger får 30 prosent mer i offentlig støtte enn innbyggerne i bykommunene (88.000 kroner per innbygger mot 69.000 kroner per innbygger), går det frem av rapporten.

Vi bruker altså titalls milliarder kroner hvert eneste år for å betale folk for å bo et sted de ellers ville flyttet fra. Likevel flytter både de unge og innvanderne til byene så snart de får sjansen. Det handler ikke bare om jobb, men at de heller vil bo i en by med byens mange tilbud.

Interessant nok bor Viktor D. Norman og fem av hans kolleger i utvalget i ulike byer, mens den syvende bor i Rendalen. Det er utvilsomt en utkantskommune, og kan være en god illustrasjon på fordeler og ulemper på å bo i Oslo vrs. Åkrestrømmen, som er et tettsted i Rendalen kommune.

Hvis vi begynner med boligpriser: I Oslo må du nå betale rundt 5,2 millioner kroner for en toroms leilighet på 50 kvadratmeter. I Rendalen kan du kjøpe en enebolig på 140 kvadratmeter til 1,2 millioner kroner, eller en 75 kvadratmeter stor leilighet til 2,0 millioner kroner.

Rentenivået er likt. Prisen for å bo er altså mer enn tre ganger høyere i Oslo, hvis vi ser på samme størrelse og standard.

Til gjengjeld slipper hver innbygger i Rendalen i snitt ut 25,9 tonn CO2 per innbygger - mot 1,9 tonn per innbygger i Oslo, ifølge klimagasskalkulatoren til Miljødirektoratet. Dette er ingen bombe, men noe man vet fra før: For verdens klimagassutslipp er det bra at folk bor i by.

Hva med verdiskapningen?

Når anti-sentralistene snakker, høres det ut som om det bankes og hamres i alle norske avkroker, og at det er der det vesentlige av verdiskapningen i Norge gjøres. Også det er en myte. Statistisk sentralbyrå har beregnet hva hvert fylke bidrar med i brutto nasjonalprodukt per innbygger.

Også det er deprimerende lesning for dem som mener at sentraliseringen (eller at mange har lyst til å bo i by) er årsaken til alt vondt.

I 2018 var brutto nasjonalprodukt per innbygger 828.000 kroner i Oslo, og 375.000 kroner i Hedmark (der Rendalen ligger). Dette er beregnede tall for den virkelige verdiskapningen der den skjer, byene får altså ikke noe ekstra fordi om hovedkvarteret ligger i Oslo. Siden byene også har vesentlig flere innbyggere, så er det liten tvil om hvor den økonomiske motoren og hjertet i norsk økonomi ligger.

Tilbake til den hellige kuen, altså forestillingen om at det er så bra for Norge at folk bor spredt overalt i landet:

• Til tross for 40-45 milliarder kroner i året i distriktsstøtte, så flytter både unge nordmenn og innvandrere til byene når de får sjansen. Tilbake er en aldrende befolkning som bor spredt.
• Innbyggerne i byene slipper ut mindre klimagasser og har vesentlig høyere verdiskapning enn folk på bygdene. Samtidig har byene kvaliteter som gjør at stadig flere ønsker seg dit.
• Norge er det minst sentraliserte landet i hele Norden. Siden ønsket om å flytte til by er et fenomen over hele verden, tror jeg på Telemarksforskning som spår 10-20 prosent fall i folketallet i distrikts-Norge fremover.
  

Folk søker seg altså til byene, ikke bare for å studere og skaffe seg jobb, men fordi de etterspør det tilbudet en by har. Det kan handle om kulturtilbud, restauranter og mangfold, eller fravær av sosial kontroll som du finner i små bygdesamfunn.

Folk bytter tilgangen til fri natur med muligheten for individuell utvikling og frihet, men kompenserer med å bruke bygde-Norge som rekreasjon og oppholder seg på hytter og fritidsboliger.

Det er et reelt problem at bygdene sitter igjen med en aldrende befolkning som kommer til å etterspørre stadig mer helse- og omsorgstjenester fra en yrkesaktiv befolkning som ikke er der.

Men løsningene kan ikke være å kaste enda mer penger etter en politikk som ikke virker.

Sannsynligvis er den beste utviklingen å slå sammen småkommuner og stimulere til større tettsteder og byer i kommunene, slik Fagernes kan være for hele Valdres-regionen. Løsningen er knapt en lensmann, en skatteoppkrever og en domstol overalt i landet, men kort reiseavstand til et bredt nok tilbud til å holde på folk.

At folk flytter fra bygda til byen, er stort sett bra. Likevel klarer man altså å skape et inntrykk av at sentralisering er et onde i seg selv, og det er få som stiller spørsmålstegn ved den fortellingen.

Enda færre stiller det helt sentrale spørsmålet om hvorfor vi skal bruke titalls milliarder kroner i året på å smøre folk til å bo på steder de helst vil flytte fra.

Det er ikke noe å grine for at folk vil bo i byen.

PS! Hva mener du? Er det et onde i seg selv at folk flytter fra bygda til byen? Og er det rettferdig eller urettverdig at befolkningen i byene betaler regningen for at småkommunene har dyre offentlig tjenester for innbyggerne sine? Skriv et leserbrev!