Denne kommentaren ble først publisert i Nordnorsk Debatt. Det er skribentens mening som kommer til uttrykk.

Norge har havnet i en delikat "fiske-krig" med EU i kjølvannet av Storbritannias Brexit.

Her er Norge i utgangspunktet en tredjepart. Men vi blir berørt enten vi vil eller ikke, og årsaken til det er enkel: I likhet med oss er Storbritannia en stor kyststat.

Til tross for flere initiativ fra Norge er forhandlingene om fiskeriavtalene for 2021 ennå ikke i mål. Det hersker fortsatt uvisshet om kvoter og fordeling mellom EU, Norge og Storbritannia.

Les også: Søreide: Dette gjenstår for Norge og Storbritannia etter Brexit-enigheten

Fiskeriminister Odd-Emil Ingebrigtsen (H) sier i et intervju med Fiskeribladet at Norge på tampen av året står uten en fiskeriavtale for 2021 både med EU og Storbritannia. Noe som i beste fall må kunne kalles både en uvanlig og uforutsigbar situasjon.

– Vi har derfor sagt til både EU og britene at fra nyttår er de norske fiskerisonene stengt for fiskefartøyer fra EU og Storbritannia, sier den norske fiskeriministeren.

For Norge er det ikke aktuelt å bytte fiskeressurser mot markedsadgang. Havrett og handel må skilles, det er ikke, og har aldri vært, to sider av samme sak. Å stenge grensene for innførsel av norske varer for å tvinge seg til en plass i det norske fiskefatet vil være uakseptabel maktbruk.

Fordeles på nytt

EU er det viktigste markedet for norsk sjømateksport. Men siden vi ikke er med i EU, har vi ikke tollfri markedsadgang til EU for sjømat.

Det er britene som har disponert den klart største andelen av torskekvotene EU har hatt i norsk økonomisk sone i Barentshavet. Men disse EU-kvotene må fordeles på nytt når den store havnasjonen Storbritannia går ut av EU. Fordeling av ressurser og adgang til soner har skapt indre stridigheter i EU. Franske fiskere får for eksempel ikke lengre fiske like mye i britiske farvann.

Les også: Brexit kan gi norske mobilkunder en overraskelse: - Det tror jeg mange ikke har tenkt på

EU ser også at Norge og Storbritannia, med sine lange kystlinjer, inngår egne avtaler helt på siden av EU. Det har allerede skjedd. I september inngikk Norge og Storbritannia en avtale der man er enige om de viktigste prinsippene for samarbeid om fiskeriforvaltningen.

Dermed forsøker EU å vise muskler på en måte som i alle fall ikke kan sies å styrke EU-tilhengerne i Norge. Avisa Nationen rapporterer at den mektige sjefen for den europeiske havfiskeflåten, Gerard van Balsfoort, EUs svar på Norges Fiskarlag, truer med knallhard handelskrig dersom EUs trålere nektes adgang til norske fiskerifarvann fra nyttår.

Svarteper

Norge har på sin side invitert EU og Storbritannia til såkalte trepartsavtaler for fisk helt siden Brexit var et faktum i 2017.

I realiteten har Norge ganske gode kort på hånden. EU er de som sitter med svarteper. For EU er ikke noen stor havnasjon, og trenger tilgang på fisk både for å holde trålerflåte og egen landindustri i gang.

Les også: Raab: Fiskeri er den hardeste nøtta i brexit-forhandlingene

Norge har i sine havområder tilgang på store fiskeressurser. Vi eksporterer i dag over 90% av fangstene - langt mer enn vi trenger selv.

Politisk pokerspill

Det norske målet er, vi hadde nær sagt selvfølgelig, å få mest mulig ut av den kinkige situasjonen som har oppstått. Det foregår et politisk pokerspill, der det finnes ulike veier for å sikre norske interesser.

Fiskevernesonen rundt Svalbard et ømt punkt. Norge har suverenitet over Svalbard som er en del av Kongeriket. Men det hersker uenighet om norsk suverentitetsutøvelse utenfor territorialfarvannet. Et langsiktig norsk mål er å få EU til formelt å akseptere norsk fiskeriforvaltning for den verdifulle torsken i Fiskevernsonen.

Det kan godt komme til å skje fordi EU er havnet i fiske-skvis etter Brexit. Hvis vi også skulle stadfeste norsk råderett ytterligere i vernesonen, vil det være en triumf for Norge.