Det er 20 måneder igjen til stortingsvalget i 2021, og akkurat nå ser det mørkt ut for et gjenvalg for statsminister Erna Solberg.
Men den tid, den sorg.
Lenge før velgerne får si sitt bygger det seg opp en isfront internt i regjeringen. Det handler om oljeboring i Barentshavet og spørsmålet om den såkalte iskanten.
En relativt lett sak å løse eller utsette, hvis viljen er til stede.
Men også godt egnet for å skape et iskaldt forhold mellom Venstre og Fremskrittspartiet.
Norsk politisk historie viser at regjeringen kan overleve stygge saker hvis flertallet har vilje til å fortsette, mens de kan falle på bagateller når viljen ikke er der.
I dag er det nok bare det spesielt politisk interesserte som husker i detalj hvilke enkeltsaker som felte de borgerlige regjeringene til Per Borten (1971), Kåre Willoch (1986) eller Kjell Magne Bondevik (2000).
Her er en kjapp historietime:
Kjell Magne Bondeviks første regjering
Fellesnevneren er det Per Borten i sin tid kalte å bære sprikende staur, eller slik Jan P. Syse sa det: «Enten henger vi sammen, eller så blir vi hengt hver for oss».
Regjeringer sitter trygt så lenge det er vilje i flertallet på Stortinget til å finne kompromisser, men faller som et korthus den dagen et eller flere av partiene ser seg tjent med å gå ut.
Iskanten, eller forvaltningsplanen for det nordlige Barentshavet, er en slik test. Det handler om klimafientlig oljeleting i et sårbart havområde, slik Venstres klima- og miljøminister Ola Elvestuen ser det - eller oljevirksomhet, arbeidsplasser og offentlige inntekter, slik olje- og energiminister Sylvi Listhaug ser det.
Partene ser hver sin vei, allerede i ordbruken. «Iskanten» er ikke noen iskant, men havområder der det kan være is fra tid til annen. Hvis global oppvarming gjør at isen trekker nordover, vil Fremskrittspartiet følge etter og sette grensen 50 km fra der isen er.
Venstre vil trekke grensen mye lengre sør og er mer bekymret for miljøkonsekvensene av å lete etter olje, og klimaeffekten hvis vi skulle gjøre et nytt funn.
Foreløpig er det uvisst om det i hele tatt finnes olje og gass i området, så man tar sorgene eller gledene litt på forskudd: - Jeg tror Barentshavet løser seg selv, for det er ikke noe olje der. Derfor er iskanten irrelevant. Equinors beslutning nå om å ikke søke i den sørøstlige delen av Barentshavet er et tegn på dette, sier milliardær og miljøinvestor Jens Ulltveit-Moe til Finansavisen.
Akkurat nå arbeider regjeringen med en stortingsmelding om de viktigste havområdene og den «skal etter planen legges fram for Stortinget i løpet av 2020».
Les mer: Ny stortingsmelding om forvaltningsplanene for våre viktigste havområder
Allerede nå ligger det en rekke innspill på bordet, og de går langs forventede linjer.
Industri Energi, som er det største fagforbundet innen olje- og gassnæringen med 60.000 medlemmer, går rett i strupen på klima- og miljøminister Ola Elvestuen og beskylder ham for å ha vært «uryddig». Industri Energi vil ha petroleumsvirksomhet og vil at iskanten skal oppfattes som en dynamisk sone som varierer.
De store miljøorganisasjonene Naturvernforbundet, WWF, Greenpeace, Sabima og Bellon har sendt et felles brev der de krever at iskantsonen og en rekke andre havområder blir etablert «som varige, petroleumsfrie områder» og gi samtlige særlige verdifulle områder (SVO) status som marine verneområder.
Arbeiderpartiet kan foreløpig lene seg tilbake og la dramaet utfolde seg mellom de fire regjeringspartiene. Også Høyre holder klokt nok en lav profil. Men iskanten kommer ikke til å bli noen lystseilas for en fremtidig rødgrønn regjering heller.
Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre må forholde seg til SV, som vil ha iskanten i Barentshavet lenger sør. For ikke å snakke om MDG, som vil ha en styrt avvikling av hele oljeindustrien og definitivt ikke noe oljeleting nord i Barentshavet.
Konflikten handler om enorme havområder og hvor langt sør man skal sette streken. I den ene vektskålen ligger hensyn til fiskeriene, sårbar natur og klimagassutslipp - i den andre milliardinvesteringer og titusener av årsverk i verft og leverandørindustrien langs kysten.
Da saken var oppe i Stortinget i sesjonen 2014/2015 var Kristelig Folkeparti, Venstre, SV og MDG enige om at det «ikke skal settes igang petroleumsvirksomhet ved iskanten og polarfronten».
Akkurat nå pågår det ingen oljevirksomhet i disse havområdene, så tiden arbeider for regjeringen. Og Arbeiderpartiet vil neppe tone flagg før de ser hvordan konflikten i regjeringen utspiller seg.
Høyre og statsminister Erna Solberg sleper også beina etter seg og venter så lenge som mulig med en avklaring. Problemet er at verken Sylvi Listhaug eller Ola Elvestuen er kjent for diplomati og kompromisser, så her er det duket for knallharde tak.
Sjeldent har det vært mer fristende å konstruere en utsettelse eller behov for en ny utredning med bare 20 måneder igjen til valget.
Det står på viljen.
PS! Hva mener du? Tror du iskanten blir saken som feller regjeringen, eller blir Sylvi Listhaug og Ola Elvestuen enige om et kompromiss? Og hvor lander Høyre og Arbeiderpartiet? Skriv et leserinnlegg!