La oss legge et premiss for denne saken: Klimaendringene er den største trusselen mot menneskeheten. Og så kan vi legge til – som en forlenging – at naturkrisen er omtrent like truende. Samlet er trusselen enorm.
Selv om krisene henger sammen, er tiltakene for å løse krisene ganske forskjellige.
Utbygging av vindkraft, vannkraft og sol beslaglegger helt enorme arealer. Skalaen og naturinngrepene på tiltakene som IEA (Det internasjonale energibyrået) har lagt fram for hva som skal til for å nå 2050-målene i Parisavtalen, er nesten umulig å ta inn over seg.
Livredd for livredderen
Men det finnes én løsning på klimaproblemet som verken krever masse areal som truer naturen, eller har utslipp av klimagasser som truer klimaet. Da FNs klimapanel skulle se på mulighetene for å nå 1,5-gradersmålet, var kjernekraft nøkkelen:
– Og svaret var, ikke overraskende, at jo mer kjernekraft, jo lettere blir det å holde målene. Og videre, om dagens andel av kjernekraft bygges ned så blir det så å si umulig å få det til, siden det setter ytterligere krav til hvor raskt vi bygger ut fornybare kilder som sol og vind, har tidligere Cicero-forsker Bjørn Hallvard Samset fortalt til Nettavisen.
Og dessuten: Produksjonen er jevn uavhengig av vær og vind, og kan til en viss grad justeres, i motsetning til sol og vindvindkraft. Dermed trenger man ikke store mengder backup og lagring.
Energiproblemet blåser ikke bort på havet: Alle vil får det samme problemet samtidig
Kjernekraft har i mange år stått for en betydelig del av verdens strømproduksjon. Ifølge Eurostat var det kjernekraft som produserte 25 prosent av all strøm i EU i 2020: 683 TWh – mer enn fire ganger så mye som Norges strømproduksjon. Alt uten utslipp av klimagasser.
Men til tross for at kjernekraft er rent og effektivt, jobber store deler av verden med å skru av den produksjonen de har.
Selv om vi er midt i en energikrise, vil Tyskland og Belgia vil heller fyre opp igjen gamle kullkraftverk med store utslipp av CO₂ og luftforurensning, enn å fortsette å bruke utslippsfrie kjernekraftverk.
Sverige har allerede kuttet ut mye av sin produksjon, men motstanden mot å kutte ut kjernekraft vokser nå kraftig.
I Norge er den generelle oppfatningen at vi ikke har trengt kjernekraft. Dette står fast, mener olje og energiminister Terje Aasland (Ap.):
– For denne regjeringen er det ikke aktuelt å gå videre med planer for kjernekraft i den norske kraftforsyningen. Norge har fortsatt et stort teknisk potensial for økt fornybar kraftproduksjon, forutsatt at kraftprisene gir grunnlag for lønnsom utbygging og drift, og at de negative effektene for miljø, landskap og allmenne interesser er akseptable, sier Aasland til Nettavisen.
– Ingen annen mulighet
– Jeg mener det ikke finnes noen mulighet for å løse klima- og naturkrisen uten den eneste utslippsfrie energikilden som opptar like lite, eller mindre fysisk plass, enn fossil energi og som samtidig er uavhengig av været.
Det sier Øystein Heggdal, medlem av Klimavenner for Kjernekraft, til Nettavisen. Årsaken til motstanden mot denne rene energikilden, handler primært om én ting: Frykt for en ny Tsjernobyl-ulykke.
Det argumentet biter ikke på Jan Emblemsvåg, som er professor ved Institutt for havromsoperasjoner og byggteknikk på NTNU. Han har jobbet spesielt med kostnadsanalyser.
– Det er eneste veien hvis vi skal nå klimamålene. Det er kun kjernekraft som har stor nok energitetthet til å løse problemet. Dessuten, worst case innen kjernekraft er Tsjernobyl: Vi har mistet 300 liv i Nordsjøen, men under 100 i kjernekraftens historie, sier Emblemsvåg til Nettavisen.
I 2020 ble det klart at det at Tyskland hadde stengt halvparten av sine reaktorer, koster omkring 1100 mennesker livet i året. Årsaken: Kullkraft tar liv.
Ifølge statistikk fra Our World In Data, er frykt for kjernekraft noe av det mer irrasjonelle som finnes: Dødstallene for vannkraft er omtrent 40 ganger høyere.
Tsjernobyl utgjør nesten alt av dødsfall i kjernekraftens historie.
Kjernefysiker Sunniva Rose forklarte nylig at Tsjernobyl var en type reaktorer utviklet av Sovjetunionen, som britiske myndigheter like før ulykken konkluderte med ville vært uaktuelt å bygge i vesten på grunn av dårlig design og sikkerhetsrisiko. Og til tross for ulykken i 1986, var kraftverket i drift helt fram til 2020.
Regjeringen: Ikke aktuelt i Norge
I Norge er det ventet kraftunderskudd om få år, og det er behov for enormt med ny kraftproduksjon for å kunne gjennomføre klimamålene. Men ifølge regjeringen er det derimot uaktuelt å satse på kjernekraft.
– Spørsmålet om å utvikle thoriumkraft i Norge og utvinne thoriumforekomstene vi har her i landet, har vært behandlet politisk flere ganger. Utnyttelse av kjernekraft ble grundig behandlet på 1970-tallet. Bygging av kjernekraft fikk ved behandlingen ingen støtte i Stortinget, og kjernekraft har siden da ikke vært noe reelt alternativ i den norske energiforsyningen, sier olje- og energiminister Terje Aasland til Nettavisen.
Thorium er et radioaktivt materiale som teoretisk kan erstatte uran, og som Norge har store forekomster av. Han viser til at det i 2008 ble nedsatt et eget thoriumutvalg, som skulle se på mulighetene det ga for Norge. Rapporten viste at det var mye usikkerhet.
Mener debatten spores av
Problemet med thorium er at det ikke er en ferdig teknologi som bare kan tas i bruk, og krever en ny reaktorløsning. Både Emblemsvåg og Heggdal mener man må forkaste tanken om at Norge skal være en spydspiss i utviklingen av kjernekraft og thorium.
I stedet mener de at Norge bør kjøpe ferdige løsninger, der man drar nytte av andres feil og stordriftsfordeler.
– Norge ligger langt etter, slik at løsningen må være å kjøpe en ferdig, utprøvd design inkludert opplæring. Regulatorisk burde vi bare adoptere USAs system. For eksempel en APR 1400 fra Sør-Korea ville vært veldig bra. De bygges på rundt fem år (etter lokalisering og lignende er bestemt). I Norge må vi nok planlegge med noe mer tid fordi det er første kommersielle reaktoren, sier NTNU-professor Emblemsvåg.
Han får støtte av Heggdal:
– Jeg mener at det er totalt uaktuelt å utvikle noe eget reaktorkonsept i Norge. Kjernekraft er regulert så avsindig strengt at det er umulig å få gjennom noe som helst som ikke baserer seg på vann som kjølemedie og moderator, men heldigvis veit vi nå etter 50 års drift av hundrevis av de reaktorene at det er helt utmerket trygge og funksjonelle reaktorer, sier han.
Et av de virkelig store problemene for kjernekraft de siste årene, er at det er bygget veldig lite – og de få løsningene som er bygget, har nesten alltid vært spesialtilpasset, der man ikke har kunnet dra nytte av stordriftsfordeler. Da blir det dyrt.
Det er en grunn til at det er billigere på Ikea, enn å få noe skreddersydd fra den lokale tømmermesteren.
Selv skrekkeksempelet er «billig»
Heggdal viser til det som ofte trekkes fram som skrekkeksempelet på utbygging av ny kjernekraft, som en mulighet man kan dra nytte av:
– Av det som finnes tilgjengelig og som allerede er bygd er den mest åpenbare den franske EPR-en (European Pressurised Reactor) bygd av EDF, samme type som de nå bygger ved Hinkley Point C i Storbritannia.
Reaktoren har vært plaget av voldsomme kostnadsoverskridelser, og holdes fram som et eksempel på hvorfor kjernekraft er for dyrt. Ifølge Heggdal baserer dette seg derimot delvis på misforståelser.
– HPC er finansiert slik at EDF og CGN (kinesisk partner) får igjen alle pengene sine innen det har gått 35 år (til tross for 60 års levetid), pluss en voldsom risikopremie fordi de investere hundrevis av milliarder pund i et tredjeland. Energianalytiker hos investeringsbanken Jefferies, Peter Atherton, skriver at EDF og deres kinesiske samarbeidspartnere vil tjene 20 milliarder kroner året de første driftsårene, og opp mot 55 milliarder kroner på slutten av kontraktsperioden.
– Over driftsperioden på 60 år vil de sitte igjen med et overskudd på mellom 750 og 900 milliarder kroner. Og det fra en opprinnelig investering på 200–300 milliarder, sier Heggdal.
Kraftverket har en kontraktspris på et sted mellom 1 og 1,5 kroner per kWh i sin levetid. Selv om dette er dyr strøm historisk sett, er det småpenger sammenlignet dagens strømpriser.
– Med en annen finansieringsmodell mener EDF at samme reaktor bygd ved Sizewell C skal kunne levere strøm for rundt 50 øre/kWh, sier han.
Ifølge NVEs anslag på kostnader for kraftproduksjon vil man kunne forvente at totale kostnader på kjernekraft vil ligge på 66 øre/kWh. Til sammenligning mener de solceller på taket koster over én krone, mens flytende havvind – som Norge ønsker å satse på – har en pris på 116 øre.
Disse tallene tar ikke hensyn til at uregulerbar fornybar kraft i stor skala også trenger enorme investeringer i enten lagring av energi, eller rene reserveløsninger for strømproduksjon.
Verdien av naturinngrep er heller ikke en del av analysene.
– Større risiko ved å ikke utvikle kjernekraft
– Uansett hvor mye man snakker om at kjernekraft er den tryggeste energiformen, så vil det være forbundet med frykt. Worst case vil alltid ligge i bakhodet på folk. Senest denne uken frykter man katastrofe i Ukraina. Gitt at vindkraft koster omtrent det samme eller vesentlig mindre, hvorfor skal man i det hele tatt ta risikoen?
– Jeg mener det ikke er noen risiko ved moderne reaktorer, sier Heggdal raskt.
– EPR-en er designet for at det ikke skal være nødvendig med evakuering under en ulykke der reaktorkjernen smelter. Risikoen vi løper ved å ikke utvikle kjernekraft mener jeg er langt høyere. For vi trenger ikke bare strøm, vi trenger også industriell varme, framdrift på store båter og skip, og vi trenger fjernvarme, sier han.
Ifølge NTNU-professor Jan Emblemsvåg er det ikke mulig å på den ene siden virkelig mene at klima- og naturkrisen er den største trusselen vi har, og samtidig avvise kjernekraft.
– Det er å avskrive skala og materialproblematikken til fornybarenergi, sier han.