Fredag den 13 ble en lykkedag for Det konservative partiet og Boris Johnson.

Det er en utrolig historie som kulminerer med at Det konservative partiet ligger an til å få 364 seter i parlamentet - en majoritet vi må tilbake til Margareth Thatcher og 1987 for å finne maken til.

Boris Johnson og de konservative fikk 13,9 millioner stemmer (43,6 %), mens Jeremy Corbyn og Labour fikk 10,3 millioner (32,2 %).

Med rent flertall i Parlamentet vil Boris Johnson få vedtatt Brexit før nyttår, gjennomføre utmeldingen 31. januar og startet utmeldingsperioden som skal vare ut neste år.

Det britiske valgsystemet med personvalg i enkeltmannskretser er brutalt og matematisk urettferdig. Siden det holder med en stemmes overvekt i kretsen for å ta alt, premierer systemet den nasjonale valgvinneren og partier som er sterke i konsentrerte områder, som Det skotske nasjonalistpartiet.

Mens Theresa May fikk 13,6 millioner stemmer i «katastrofevalget» i 2017, fikk Boris Johnson bare 269.000 flere stemmer i «triumfvalget» nå.

På veien er konkurrentene ødelagt. Labour-leder Jeremy Corbyn gir seg som partileder etter det han kaller et «meget skuffende» nederlag, mens lederen for Liberaldemokratene (LibDem) ikke en gang ble valgt inn i Parlamentet.

Statsminister Boris Johnson har utvilsomt sine ord i behold når han karakteriserer valgseieren med 47 nye seter i Parlamentet som «et kraftfullt nytt mandat».

I første omgang er det et klart mandat for å få slutt på Brexit-lidelsene og bringe normaliteten tilbake i britisk politikk etter flere år hvor kun en sak har stått på dagsorden.

Det mest imponerende med valgseieren er at Boris Johnson på rekordtid klarte å gjenreise partiet på ruinene som ble etterlatt av hans forgjengere David Cameron og Theresa May.

Ettertiden har dømt David Cameron hardt for at han åpnet for folkeavstemning, og for at han ikke kjempet hardere for å beholde Storbritannia i EU. Mange peker på Cameron som mannen som kastet Storbritannia inn i kaos.

Og da Theresa May overtok, gikk det om mulig enda verre. Fire ganger prøvde hun å få en Brexit-avtale igjennom i Parlamentet, men hennes største feil var å skrive ut nyvalg i overmot i den troen på at det ville gi de konservative flertall.

Inn kom venstrevridde Jeremy Corbin som leder for Labour, og Theresa May endte opp uten flertall i Parlamentet og i praksis uten styringsfart og styringsevne. Hun fikk tre år som partileder og statsminister, og da hun ble tvunget til å gå av i juli lå både partiet og Brexit-forhandlingene i ruiner.

Brutalt sagt fikk Boris Johnson gjennomført uendelig mye mer på tre måneder enn Theresa May på tre år. Trøsten er at May likevel ble gjenvalgt som parlamentsmedlem i natt.

Hva nå?

Med 364 seter har Boris Johnson og de konservative rent flertall blant de 650 representantene i underhuset. Alle anti-Brexit-politikerne er feid ut av partiet, så det er all grunn til å tro at den fremforhandlede Brexit-avtalen går rett igjennom allerede før jul.

Hele 19 representanter (som akurat har gått til valg på avtalen) må snu for at det ikke skal skje, og det er lite sannsynlig.

Dermed melder Storbritannia seg ut av EU den 31. januar.

Resten av 2020 skal brukes i en overgangsperiode for å løse gjenstående spørsmål om migrasjon, handel og finansielle spørsmål. Nøyaktig hvilken relasjon Storbritannia skal ha til EU gjenstår også å se.

Boris Johnson har snakket om en Canada+-avtale, altså en form for handelsavtale det for øvrig tok syv år å forhandle frem. Mange venter nok at seperasjonsperioden blir lenger enn ut 2020 før skillsmissen blir gjennomført.

USAs president Donald Trump var rask med gratulasjonene og varsler en stor handelsavtale, for øvrig samtidig som ubekreftede meldingen om at USA og Kina er nær en ny handelsavtale med halvert toll. Responsen fra finansmarkedene er positive. Lettelsen over å få slutt på Brexit-seigpiningen sendte pundkursen i været.

Internt i Storbritannia følger valgresultatet kjente geografiske linjer. Labour holdt stand i det gamle industribeltet fra Liverpool via Manchester og inn i landet, samt i stor-London og Wales.

De konservative vant stort sett resten av landet, med unntak for Skottland, der Det skotske nasjonalistpartiet gjorde rent bord (og gir nye spekulasjoner om at Skottland vil melde seg ut av Storbritannia).

Les mer på Politico: Hva Boris Johnsons seier betyr for Brexit

For Boris Johnson er valgseieren en personlig triumf. Selv hans største kritikere må innrømme at han fant en vei ut av uføret svært få så. Johnson er utvilsomt smart, tøff og beregnende og en god politisk spiller som har overlevd utallige presseoppslag og avsløringer av løgner etc.

Nå har han rent flertall i Parlamentet de neste fem årene og vil garantert føre den gamle stormakten i en konservativ, høyrevridd retning.

I et land med betydelige økonomiske forskjeller og en voksende underklasse med dårlig råd og store sosiale utfordringer er det oppskrift på fem konfliktfulle år.

Men det skjer i det minste utenfor EU.

PS! Hva mener du? Er du glad for at Storbritannia melder seg ut av EU, eller frykter du konsekvensene av Brexit? Skriv et leserinnlegg!