Gå til sidens hovedinnhold

Kommer tredvetallet i reprise?

Eirik Vinje

- Det verste ved tredvetallet var at det førte til førtitallet. Hvordan vil folk reagere politisk denne gangen? spør Eirik H. Vinje i denne kommentaren.

Av Eirik Vinje, forretningsadvokat

Store deler av samfunnet er skrudd av på en måte som ingen kunne forutse for en måned siden. Hvor dyp og lang krisen blir avhenger av varigheten på karantetiltakene. Men allerede nå er det mange som ikke har jobber å gå tilbake til selv om alle tiltak heves i morgen.

Vi vet ikke hvor dette bærer. Men noe vet vi:

Italia, Spania, Hellas og Frankrike har gigantisk statsgjeld og har lenge vært på sammenbruddets rand. Disse landene er avhengig av turistmarkedet, som er utradert i overskuelig fremtid. Dette er en region med rundt 200 millioner innbyggere, som resten av vesten knapt har mulighet til å hjelpe, når alle land i varierende grad synker ned i problemer.

Les også: Justisministeren med gladnyhet om påsken

Det er vanskelig å se hvordan statskonkurs kan unngås langs EUs sydflanke. Det i seg selv er nok til en global resesjon. Men det er bare ett problem i en elv av elendighet.

Dyp og lang elendighet

Norge og verden skal nå gjennom en krisetid som ingen nålevende har opplevd som voksen. Den blir dyp og lang.

Mange sammenligner med finanskrisen i 2008-2009. Det var egentlig et lokalt sammenbrudd i det amerikanske lånemarkedet, som ga ringvirkninger for resten av verden. I Norge var resultatet en ganske kort periode med turbulens i bankene, og at enkelte investorer tapte mye penger.

For folk flest var det ingen krise overhodet. Dette er noe helt annet. Nå er det krise overalt.

Økonomiprofessor Nouriel Roubini, AKA Dr Doom, som forutså finanskrisen, har vist at markedet nå raser raskere enn krakket i 1929, som utløste depresjonen på tredvetallet. Spørsmålet er om vi er på vei inn tilsvarende epoke. Over 300.000 nordmenn er allerede arbeidsledige –på nivå med tredvetallet på sitt verste.

Men det er store forskjeller på nå og da.

Nedadgående spiral

I 1929 kollapset børsene, og mange mistet sparepengene. Etter hvert turte ikke folk å bruke penger, det skapte en nedadgående etterspørsels-spiral. Men det tok flere år før depresjonen virkelig tok tak.

Koronakrakket er mye mer momentant. Det er ikke finansmarkedet som har forårsaket kollaps, men myndighetene som - med de beste hensikter - nærmest har satt folket i husarrest, slik at de knapt kan jobbe eller konsumere. Så lenge isolasjonen pågår har det liten effekt for staten å kaste penger inn i økonomien via støtte og lån. Vi har knapt noe annet å kjøpe enn take away-pizza og strømmetjenester.

(Les videre etter målingen)

Økonomisk minner det mest om en regulær krig, der leveranser av varer og tjenester stoppes med makt. Menneskelig sett er dette selvsagt bedre enn en militær strid der folk bombes og sultes. Men rent sosialøkonomisk er ikke en krig nødvendigvis så skadelig.

Staten holder hjulene gjennom rustningsindustri og kjøp av forsyninger. Store deler av folket sysselsettes i forsvaret. Hvis man vinner krigen, er det ikke så vanskelig å fase krigsøkonomien over i en blomstrende fredsøkonomi, hvilket skjedde i Norge fra 1945.

Dette er aldri prøvd før

I denne krisen driver staten så langt liten aktivitet. Myndighetene har simpelthen beordret passivitet. Det er aldri prøvd før, og vi vet ikke hva virkningen blir. Men det er opplagt at markedet ikke kan akselerere momentant når stillstand opphører. Verdensøkonomien er en ekstremt kompleks maskin som ingen kontrollerer eller fullt ut forstår.

Vi har nå sett at kan tenningsnøkkelen kan skrus av. Men den kan ikke på samme måte skrus på. Samfunnet rakner av inaktivitet, og må gjenoppbygges. Det tar lang tid.

LES OGSÅ: Noen vil tjene grovt på ettervirkningene av korona-viruset

En forskjell fra tredvetallet er at økonomien nå er mye mer spesialisert og komplisert. For 90 år siden var mange selvstendige bønder og fiskere, som kunne leve av egen produksjon, og lokal bytteøkonomi. Mange hadde yrker som gjorde at de kunne bidra også som ledige, f.eks. kunne en snekker eller sveiser skaffe seg småjobber. Ufaglærte industriarbeidere, kunne jobbe straks industrien kom igang.

Slik blir det ikke nå. Hva kan en spesialist på markedsføringsalgoritmer bidra med utenom akkurat det? Og hvordan kommer vi i gang med avanserte bedrifter som krever arbeidere med kompetanse som ikke finnes?

Nasjonene er mindre selvforsynte

En annen forskjell er at globaliseringen er mye mer fremskreden. Nasjonene er mindre selvforsynte, men har spesialisert seg på enkelte produkter til et verdensmarked.

Det gjelder i ekstrem grad Norge, som primært selger olje og fisk. Alle land er avhengig av at andre land kjøper varene deres. Den tette veven av kjøpere og selgere over kloden gjør det krevende for noen å løfte seg uten at de holdes ned av andre.

De statlige tiltakene så langt består hovedsaklig av lån. Men lån hjelper lite mot mangel på kunder. Det som etterhvert løsnet opp i krisen på tredvetallet var offentlige innkjøp og byggeprosjekter. Det kalles keynesiansk motkonjunkturpolitikk, og ble utviklet av den engelske økonomen, John Maynard Keynes (1883-1946).

LES OGSÅ: Hyttefolkets flyttetriks satte sinnene i kok - nå kan smellen komme

Keynes er gått helt av moten, og EU forbyr innkjøp og subsidier spesifikt rettet mot nasjonale bedrifter. Det finnes unntak, men de er svært snevre. Selve bærebjelken i EU/EØS er forbud mot favorisering av nasjonalt næringsliv. Og det er tvilsomt om unionen er villig til å godta unntak som monner. EU preges av indre motsetninger, og manglende beslutningsevne.

At EØS-området har fraskrevet seg mulighet til klassisk motkonjunkturpolitikk kan bli fatalt.

Fordelen av at alle er rikere

Vi har fordelen av at alle er mye rikere enn på 30-tallet. I Norge bor praktisk talt alle i varme, komfortable hjem. Såfremt forsyningslinjene består, vil vi forbli velfødde.

Nordmenn kommer neppe til å lide direkte fysisk nød. Det er selvsagt utmerket. Men høy levestandard skaper også problemer. De fleste av oss bruker mesteparten av inntekten på varer og tjenester som er unødvendige for å overleve. Staselige boliger og hytter, teknologiske leketøy, feriereiser, biler, båter, restaurantbesøk osv.

LES OGSÅ: Nye korona-bilder fra Wuhan skaper stor bekymring

Selv de fattigste i Norge har mye mer enn fysisk eksistensminimum. Det meste av etterspørselen er altså unødvendig. Nå vil folk, med god grunn, spare, og skrelle bort overflødigheter. Og de fleste trenger ikke det meste. Statusforbruk vil antagelig gi mindre status.

Så kan jo hver enkelt av oss spørre oss om vi har en jobb som ikke samfunnet ikke unnvære. De fleste av oss er langt fra uunnværlige. Unødvendig konsum er altså egentlig nødvendig.

Enkelte jubler skamløst

Men mindre forbruk er jo gladnytt for klima og miljø. Miljøbevegelsen har plutselig fått drømmen oppfylt, og enkelte jubler skamløst. Men MDG & Co har fortsatt ikke noe fornuftig svar på hva alle vi som lever av andres konsum skal finne på.

Det vil nok miljøfolket selv kunne merke på kroppen ettersom dette segmentet i større grad er engasjert i perifere deler av samfunnsøkonomien, som kan unnværes.

Fattige land har heller ikke råd til å prioritere miljøtiltak; og nå blir alle land fattigere. Hvis noen skulle se på koronakrisen som en miljøseier, kan det bli en pyrrhosseier.

Les flere aktuelle kommentarer i Nettavisen

Det store spørsmålet er hva slags psykologiske effekter isoleringen vil få. Dette er helt nytt for alle. Vi vet at fengselsfanger og flyktninger fra diktatur kan klare seg greit når de kommer ut i frihet. Men det spesielle nå er at isolasjonen omfatter hele folket. Dermed er det ingen «normalitet» som kan ta i mot de isolerte. Selve normaliteten har opphørt.

Stuegriser vil effektivisere verden

Vi som ikke er psykologer skal være forsiktig med diagnoser. Men man kan trygt anta at dette lenge vil prege mentalitet og adferd. De færreste kommer til å ha samfunnstillit og optimisme til å kaste seg ut i ubekymret forbruk. Man skal være ganske spesielt anlagt om man nå planlegger høstferie i Milano eller hyttebygging i Hemsedal.

På plussiden kommer at vi som stuegriser vil effektivisere verden. Den pågående nedleggelsen av fysiske butikker til fordel for netthandel får en voldsom boost. Hjemmekontor og fjernmøter viser sin effektivitet, og det blir mindre behov for kontorbygg, hoteller og transportmidler.

At mange arbeidstagere er satt til uviktige oppgaver, blir tydelig når man ikke merker at de er borte. Dermed kan mange «bullshit jobs» avskaffes. Dette er bra på lang sikt, men på kort sikt medfører effektivisering mindre aktivitet og etterspørsel.

I tillegg kommer jo at krisen vil få politiske virkninger, som igjen påvirker økonomien. Det verste ved tredvetallet var at det førte til førtitallet.

Blir vi som redde barn?

Hvordan vil folk reagere politisk denne gangen? Blir vi som redde barn som vil hjem til Mor Staten, slik at vi velger ufrihet, sosialisme og autokrati? Eller mister vi tvert i mot tillit til myndighetene og krever frihet og marked?

Svaret avhenger av om myndighetenes tiltak i ettertid fremstår som nødvendige og proporsjonale. Jeg sliter med å se at omfanget av de harde restriksjonene er veloverveid, men ingen har jo fasit nå. Og det er ikke godt å si nå hva som etterhvert blir den alminnelige oppfatning av håndteringen, og hvilke politiske alternativer velgerne deretter får.

Det eneste som er sikker er at verden aldri blir den samme.

Reklame

Her får du tak i den nye Pondus-boka

Kommentarer til denne saken