GAMLE MUNCHMUSEET, TØYEN I OSLO (Nettavisen): Kunstlegenden Christopher Nielsen er mest kjent for oss vanlige folk gjennom «To trøtte typer» og «Slipp Jimmy fri». Filmen om den narkomane elefanten ble en storslått suksess og nådde kinosaler langt utenfor lille Norge.

På en kjølig og mørk kveld midt i uken er det folksomt på Nielsens utstilling. Det er en god spredning av 30-50. Her og der er noen litt ekstra grå.

Vi finner kunstneren til slutt. Litt krokrygget og iført helsvart bekledning. Blikket hans vurderer oss nøye, før en skeptisk labb strekker seg ut for å hilse.

Les mer: Slår alarm: Frykter at minstepensjonistene må velge mellom å sulte eller fryse

– Han Sløseriombudsmannen, han har jeg en høne å plukke med.

Tegneserieskaper og kunstner Christopher Nielsen.

Fyrer løs

Det skytes bredt, og det skytes skarpt når Nielsen har tapetsert det gamle Munchmuseet på Tøyen. Med skarp humor går Nielsen til angrep på Arbeiderpartiet, pengemakta, Bjørvika, de som rev Y-blokken, og han rekker bokstavelig talt fingeren til det nye Munch-museet.

Men det er alltid én ting som gjør han spesielt forbanna: Endringer som han må forholde seg til.

Umiddelbart ved inngangen er det i velkjent stil han skildrer de narkomane i det åpne rusmiljøet i Oslo. Med det nedslitte kjøpesenteret Gunerius som bakgrunn, har han fremstilt rusmisbrukerne som spøkelser.

– De som er på gata er i ferd med å bli spøkelser. For plutselig er de ikke her lenger, sier Nielsen. Med klar referanse til planen om å pusse opp og modernisere området.

Se bildeserie lenger ned i saken, med mange av bildene Nielsen stilte ut.

Les mer: PST: – Klimasaken kan føre til radikalisering

Hater Munch-museet

Han virker nostalgisk. Men det er ikke at Gunerius er et så fryktelig pent bygg. Men snarere at han skulle gjerne ønske byen ikke ble så glattpolert. Han geleider oss videre inn det store rommet, og går rett til sitt iboende hat mot Munch-museet.

– Gunnerud, min oldefar, hadde en hund som hatet Munch. Her ser du at jeg kjører beinhardt mot Munch-museet. Det ser ut som en flyplass, sier Nielsen.

«Naken staner med grønt skjerf» står det i bildet.

– Jeg fyrer løs mot alle jeg, vet du, sier han med et lurt smil.

Med en tydelig kritikk mot dem som ønsker å kansellere historiske personer fordi de hadde feil holdninger sett i lys av nåtiden, tar han til orde for å kansellere Munch. Både fordi han var dyreplager, «rasist» og misogyn.

Les også: Giskes lokallag har passert 2.000 medlemmer

Du merker raskt at det ikke bare er lettbent humor når det gjelder det nye Munch-museet. Nielsens mine slår helt om. Her er det reelt agg.

– Det hadde ikke vært noe problem å bygge ut museet her på Tøyen. Det er massevis av plass. Men det var så jævla viktig å få det ned dit. Jeg mener det var en hestehandel med eiendomsutviklerne. De har fått ordnet seg, sier han.

Logoen til museet har fått hard medfart. Selv klarer ikke Nielsen å tegne den. Han har prøvd gjentatte ganger, men uansett hva han gjør, ender den opp med kursiv den andre veien.

– De tok fra meg kobbertråden. De tok den.

Kunstner Christopher Nielsen (59).

Ikke redd for kansellering

Mens vi rusler rundt i museet, ser vi alle de ulike gruppene Nielsen har skildret. Enten det er rusmisbrukere, romfolk, eliten eller Samemafiaen.

I en tid hvor mange har fått så hatten passer for å tråkke feil i humorens navn – er det ikke et spørsmål om tid før Nielsen får en skyllebøtte?

– Mye av denne redselen for å bli konfrontert av utsatte grupper tror jeg har et islett av paranoia i seg. Alle samer jeg har møtt har synes Samemafiaen er kjempegøy. Det er en skuespiller med samisk bakgrunn som stemmelegger dem, forklarer Nielsen og forklarer:

– Et PR-jippo til premieren av filmen var tre samer i full mundur som ankom på motorsykler. Den ble strålende mottatt ved Rovaniemi filmfestival i Finland, sier han.

– Det gjør meg jævla forbanna

På telefonen for å avtale intervjuet, var Nielsen tydelig på at avtalen måtte holdes – ettersom han ikke har mobiltelefon. Men det han kaller en digital fasttelefon.

– De har tatt fra meg kobbertråden. De har tatt den, sier han, tydelig oppgitt.

– Gjør det deg forbanna?

– Ja. Det jeg har fått er en møkkatelefon med elendig lyd. Det er en liten datamaskin. Jeg liker ikke å snakke i telefon. Det hele gjør meg jævla forbanna. Jeg er irritert av alt slikt. De legger ned FM-båndet. Alt som fungerer utmerket skal legges ned. DAB er meningsløst. Det står haugevis med DAB-radioer som er utdatert for lengst.

Nielsen har i starten vært litt kortfattet, skeptisk. Men nå har den 59 år gamle kjøteren våknet til live. Han raljerer ustanselig mot det usynlige dyret som har tatt fra han fasttelefonen.

– Det er masse sløseri. Og har vi stengt FM-båndet? Nei. Overhodet ikke. For det er mange nærradioer som bruker det. Dette er fordi en eller annen fyr fikk en fiks idé, sier han og forteller:

– Jeg har en analog radio på hytta. Den står innstilt på P2. Den går på batteri, som holder i årevis. Nå sitter jeg bare og venter på at de slår på FM-nettet igjen. For da skal jeg høre på P2.

Han skal ha for standhaftigheten. Men finner seg ikke i å bli kalt noen reaksjonær. For han vil ikke tilbake til fortiden. Han vil bare ha tilbake kobbertråden.

Les mer: Dette har kostet hver innbygger i Viken nesten 800 kroner: – Et enormt sløseri!

– Jeg vil påstå at det er ikke reaksjonært. Det er moderne å kunne ta slike valg. Finne ut av hva som er ens egen identitet og verdier. Det er først nylig at mennesker har vært i en situasjon hvor vi har hatt den muligheten. Det er et høyst moderne fenomen, sier Nielsen.

Egen pris for superrike

I prislisten for utstillingen er det tre ulike priser. Den ene er for fattiglusene, den andre for hvermannsen, og den tredje for de superrike.

– Jeg synes det er rettferdig at de som har mer betaler mer, og de som har mindre betaler mindre. Det burde det være i resten av samfunnet også, sier han.

– Hvordan finner du ut av hvem som er hvem?

Nielsen tenker.

– Hvis jeg hevder å være fattiglus?

Han ser grundig på meg.

– Da må du nesten vise ligningsattest. Det kan du vel gjøre med å laste ned noe greier på den der, sier han og peker på telefonen min mens han ler rått.

Les også: Slår alarm om milliardsprekk for Nationaltheatret: – Skandale

Som eksempel ville det ene bildet kalt Gunneruds hund koste 30.800 kroner for en «fattiglus», 35.000 kroner for «hvermannsen» og 42.000 kroner om du er «superrik».

– Hvor ville du plassert meg?

– Nei, jeg vet da faen jeg. Hvor mye har du i inntekt?

– Nei, jeg er vel hverken fattig eller superrik.

– Da blir det vel hvermannsen da. Det er den prisen jeg har satt. Det er mest en symbolsk greie, sier han.

Fans har stirret og prøvd å hinte til at de ønsker seg en signatur lenge nok, Nielsen trør til.

Bildeserie

Christopher Nielsen utstilling 2022

– De er forrædere

– Men, Nielsen. Vi er nesten nødt til å ta en titt på det Polariseringstriangelet ditt.

Nielsen smiler lurt. Han retter seg opp i ryggen og marsjerer taktfast. Som om han har ventet på øyeblikket helt siden vi kom inn døren. Det har en egen liten plass. I det vi kommer frem begynner han å le høyt av at journalisten åpenbart har iverksatt det meste av hjernekapasitet.

I bildet har han kastet seg inn i en debatt som har preget norsk offentlighet i flere år. Det har vært anklager om drapstrusler, hets og det som verre er. De fleste skygger banen om disse sakene. Men Nielsen har ikke tenkt å la seg diktere.

– Hvorfor er Ways of seeing der oppe med Jesus Kristus?

– Fordi Bertheussen er der nede. De er der fordi vi ser på offerkunsten som «hellig». Jeg stiller bare spørsmålene.

– Hvem er Judas?

– Her er det Sløseriombudsmannen og Morten Traavik. De er forræderne. Bertheussen er en av Norges mest interessante kunstnere. Det vil jeg påstå.

– Javel, okei?

– Her har jeg totebags (handlenett journ. anm.) med mine budskap på. Hun er en totebag-kunstner.

Nielsen referer til da Bertheussen i rettssaken hadde med seg handlenett med ulike budskap på.

Les mer: Reagerer på Kulturrådets milliondryss: – Nakenhet finner vi gratis på internett

– Tror ikke jeg har hørt noen beskrive henne slik.

– Nei, men hun er en kunstner. Helt klart. Jeg tror hun ser på seg selv som en kunstner også.

– De nede i hjørnet, Traavik og Sløseriombudsmannen, hva er det de forråder?

Nielsen tenker seg dypt om, og spør tilbake:

– Hva er din tolkning?

– Du kan vel kun være forræder mot Jesus Kristus, altså mot Ways of seeing?

– Også er det en Munch-ramme på toppen av det hele, sier han og ler grovt.

Les mer: Danby Choi liker fart og pene ting: – Kunsten er blitt stygg og statsstøttet

– Sleiker ikke en eller annen riking oppetter ræva

Han vil ikke forklare hva han har tenkt bak, men konstaterer at de tre navnene som står ved siden av Traavik, er tre kjente forfalsknere.

– Han Sløseriombudsmannen har jeg en høne å plukke med. Han anmeldte Misfornøyelsesbaren. Han mente det var sløseri fordi den fikk litt støtte fra staten, sier Nielsen.

Den gamle kunstneren trekker paralleller til andre land og andre tider. Det har «alltid» vært støtte til kunst gjennom kirken, adelen eller staten. Og han har liten tiltro til «rikingene», som han foraktfullt sier, sin støtte av kunst.

Utlyser dusør på 250.000 til kunstnere som kan bevise trussel: – Nå får de en siste mulighet

– Med staten må du iallfall forholde deg til kolleger. Folk som har litt peiling og interesse, på en annen måte enn for eksempel Ringnes som samler på kvinneskulpturer, sier han og forklarer:

– Hvis jeg skulle hatt støtte til denne utstillingen, hvor det er en bredside mot mange rikinger, ville jeg kanskje ikke fått de pengene. Da kunne jeg kanskje ikke sagt det jeg ville. Fordi jeg må sleike en eller annen fyr oppetter ræva.

– Det er ingen forskjell på Høyre og Arbeiderpartiet lenger. Arbeideren er helt glemt.

Kunstner Christopher Nielsen.

– Men er ikke Kulturrådet nøyaktig det samme. Hvis du legger deg ut mot dem, risikerer du ikke å få nektet støtte på samme måte – fordi du ikke sleiker dem oppetter ræva?

– Men jeg vet ikke hvem de er.

– Det er vel åpent tilgjengelig.

– Jojo, men jeg vet ikke hvem som vurderer hva. Jeg vil heller bli vurdert av noen som jobber i kulturfeltet enn noen andre.

– Så hvis inngangsporten er utdanning eller arbeid i kultursektoren. Må man ikke da være en del av en elite for å få denne støtten? Først utdanning, så fagforeninger …

– Jo, men det er ganske mange som får støtte. Jeg har aldri fullført noen kunstskole. Jeg vil tro at det er noen journalister som deler ut støtte i ditt felt også?

– Det er pressestøtte. Nettavisen mottar ikke det.

Etter en lengre forklaring av pressestøttemodellen, som vi skal unngå å utsette leserne for, er vi tilbake på kunststøtte.

– Så, uavhengig av presse eller kunst. Kan man ikke risikere at man mister en del av friheten ved at man blir mindre kritisk til staten når pengene kommer derfra?

– Du biter vel ikke hånden som fôrer deg, sier Nielsen og ler.

– Men det er stor forskjell på det og en bestemt riking. Det er formelle ting med kulturrådet. Det må være gjennomførbart og solid.

– Forstår du at det kan være reaksjoner fra utenfor kunstfeltet om hva som får støtte, og at det er greit å stille de spørsmålene?

– Joda. Men jeg kjører ikke bil for eksempel. Men jeg betaler jo skatt. Også bygger de veier som jeg ikke kjører på. Du kan ikke splitte opp dette.

– Men det er vel ingen som har sagt at du ikke kan mene det. Innenfor kunstfeltet er det et problem å i det hele tatt mene det?

– Kunstnerne skal fø familien, og de fleste har ikke særlig god økonomi. Mange land har slike ordninger. Helt siden helleristningene må det ha vært noen som har samlet inn mat til den som laget dem. Det er ganske mange ubrukelige yrker andre må betale for, oppsummerer han.

Taliban-Norge

Det virker som han trives med litt konflikt. Og de andre bildene han trekker frem er heller ikke peace and love.

I det ene går han rett i strupen på rivingen av Y-blokken. Og kaller dem som sto bak, med tidligere statsråd Monica Mæland i spissen, for Taliban-Norge.

– Det var noen som hadde bestemt seg for at den skulle ned. Det var ikke noen god begrunnelse, sier Nielsen.

Han mener det kan sammenlignes med Talibans riving av gamle Buddha-statuer. IS var også ivrig på å rive ned statuer og monumenter av historisk verdi. Noe som blir kalt ikonoklasme.

Men også på Youngstorget står det dårlig til. Arbeiderpartiet har han ikke noen tiltro til.

– Det er ingen forskjell på Arbeiderpartiet og Høyre lenger. Arbeideren, som er statuen fra Youngstorget der, er helt glemt. Og det er bare noen spøkelser nede ved arbeidsstøvlene som forsøker å holde de gamle idealene i hevd. De klarer knapt å stå oppreist, sier han.

– Ferie er å jobbe

Vi ender opp tilbake der vi startet. Nielsen setter seg ned på en stol reservert for han. Det er tydelig mye anstrengelse for å holde igjen gammelmannslydene når han setter seg ned.

Nielsen er en nostalgisk vriompeis. Over en tid eller en kultur som det er vanskelig å se for seg utenfor hans univers. Med 60-årsdagen et drøyt halvår unna, er det vel liten grunn til å tro at han får en radikal oppvåkning.

Mannen startet for 45 år siden med tegneserier inspirert av oppviglerne i USA. De måtte ty til undergrunnen for å lage tegneserier med voksenhumor. Da var Nielsen en aggressiv terrier som bjeffet konstant. På de eldre dager er han blitt lun og rundere i kantene. Litt som en gammelklok og rutinert vaktbikkje.

Men trår du inn på hans territorium, våkner den gamle kjøteren – først og fremst i kampen mot det nye og unødvendige. Kanskje han rett og slett er Norges største konservative kunstner.

– Jeg er en modernist. Det er å ta stilling til det selv. Finne sin identitet og egne verdier. Det meste av uunngåelige fremskritt er ikke nødvendigvis uunngåelige, vet du.

– Utenom å lage kunst og ramme inn det. Gjør du noe annet?

– Nei, ikke så mye annet. Jeg hører på musikk.

– Tar du ferie?

– Nei. Ferie er å jobbe, vet du.

Judas kjøpte maleri

I en mildt sagt overraskende utvikling kort tid etter intervjuet er gjennomført, får Nettavisen beskjed om at Polariseringens triangel, hvor Sløseriombudsmannen er fremstilt som Judas og forræder, er blitt kjøpt av mannen selv: Are Søberg.

– Grunnen til at jeg var interessert i akkurat «Polariseringens triangel» var jo at jeg og Morten Traavik var plassert inn i bildet der som slags del av en slags kunstnerisk treenighet sammen med blant andre Leonardo da Vinci og Laila Bertheussen. Om han mener det positivt eller ikke er mindre viktig, og jeg vet ikke engang om det blir mulig å skjønne hvordan alle vi havnet der, sier Søberg til Nettavisen.

Selv har han en fascinasjon for Nielsens bilder, og dro dit helt uten tanke om å kjøpe noe.

– Følelsen av å tråkke rundt i møkkete snø rundt Gunerius, kald og full blant mye rare folk, den har en sjarm som han komprimerer inn i bildene sine på en fin måte, sier Søberg.

Må betale mer

Men kunstneren lar det ikke gå upåaktet hen at Søberg har en noe over gjennomsnittet stor lønningspose. Ekstraregningen har han allerede gjort klar, før Søberg får hente med seg maleriet.

– Are Søberg påberopte seg Hvermannsen-pris. Min forretningsfører visste ikke hvem han hadde med å gjøre. Jeg har underrettet Søberg om at vi vurderer det dit hen at han er Superrik. Så det trengs et lite mellomlegg der før han kan ta med seg Polariseringens triangel hjem til Elverum på fredag, sier Nielsen.

Søberg mener han ikke påberopte seg noe, men skal selvsagt betale for seg – om det er det som skal til.

– Når det gjelder betalingen for bildet hadde det seg slik at bildet hadde forskjellig pris ut fra økonomien til kjøperen. Der var det definerte inntektsgrenser hvor jeg helt konkret falt innafor «Hvermannsen»-definisjonen, så det var ikke bare noe jeg påberopte meg. Så fikk jeg senere beskjed fra Christopher om at jeg etter en totalvurdering likevel skulle regnes som Superrik, og måtte betale mer.

«Art is anything you can get away with», sier Søberg og ler.