Gå til sidens hovedinnhold

Lønnsoppgjøret: - Jeg er drittlei av å bli tatt for gitt

- Hva tenker du på? spør Facebook. Jo, det skal jeg fortelle deg! Jeg tenker på det latterlig lave lønnsoppgjøret, skriver akuttsykepleier Marit Broch.

Av Marit Broch, akuttsykepleier

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Vi sykepleiere har stått i sentrum av koronakaoset dag inn og dag ut siden mars. Og siden vi er sykepleiere, og det har vært stort behov for vår kompetanse, fikk vi også forbud mot å forlate landet i en periode. Vi har vært ansett som så viktige for samfunnet at til og med barnehagene har holdt åpent for våre barn enda de har vært lukket for alle andre.

Les også: Skrekktall: En sykepleier har råd til tre av hundre boliger i Oslo

Får ikke smusstillegg

Vi spriter oss så mye på jobb at neglene våre sprekker og huden flasser av. Vi prioriteres ved koronatesting slik at vi raskt kan settes i arbeid igjen (og for å unngå og smitte andre). Vi har måttet flytte eller avlyse ferier fordi jobben har trengt oss. Og vi har knapt hatt tid til å drikke, spise eller gå på toalettet i arbeidstiden på måneder.

Vi får gnagsår av hyppig bruk av smittevernutstyr, og vi blir hese av time, etter time, etter time med telefonsamtaler om korona. Jobben oppfatter vi som vårt andre hjem. Vi tørker opp og håndterer alle former for kroppsvæske med de smittestoffer og ubehageligheter det medfører uten fem øre i smusstillegg. Vi oppsøker situasjoner der andre trekker seg unna, og vi utsettes for trusler og vold på arbeidsplassen uten risikotillegg.

Les også: Fagforbundet om sykepleiere: Fortjener ikke mer lønnsøkning enn andre

Vi er ikke en del av dugnaden

Vi – som er mangelvare i samfunnet – jobber ufrivillig deltid. Sykepleiere tilhører et yrke som sliter med rekruttering og frafall enda oppgavene øker i antall og antall personer til å utføre dem minsker.

Mens andre har fri – jul, påske, 17. mai, netter og helger – stiller vi på jobb. Vi har valgt sykepleieryrket fordi det er en meningsfull jobb, fordi vi vil jobbe med mennesker og fordi vi vil være til nytte.

Vi er sinte og skuffet.

Nå har vi fått hele 1400–1900 kroner i lønnstillegg fordelt på et år, og vi kan ikke streike uten at det kjapt blir tvungen lønnsnemnd fordi samfunnet er helt avhengige av oss …

Vi er ikke en del av en dugnad. Vi er ikke fornøyd. Og vi er sinte, skuffet og drittlei av å bli tatt for gitt.

Les også: Jeg er så lei av å høre ordet dugnad

Hva med å belønne oss?

Hva om alle sykepleiere – med ufrivillige deltidsstillinger – kun jobber sin faste deltid og ikke påtar seg ekstravakter? Hva da? Hva om vi skrur av telefonen etter jobb og først skrur den på igjen når vi kommer tilbake på jobb? Hvem skal da bemanne det norske helsevesenet?

Hvorfor gjør vi det bare ikke – skrur av telefonen? Fordi vi har en samvittighet.

Vi har samvittigheten overfor pasienter og kolleger, og det brukes mot oss hele tiden. Og så lurer myndighetene på hva de skal gjøre for å rekruttere flere sykepleiere og hindre frafall i yrket? Jo da, vi har selv valgt sykepleieryrket. Og jo, vi er heldig som har en jobb … eller vent litt nei … vi er ikke heldige fordi vi har en jobb å gå til. Vi har tatt et bevisst valg med tanke på utdannelse og spesialisering som har ført frem til et yrke hvor der det alltid er behov for folk. Derfor har vi en jobb!

Hva med å belønne oss med noe annet enn applaus og lovord? Hva med å belønne oss skikkelig?

Det er dette jeg tenker på akkurat nå.

En ting til; nå når det blir urtavstemning om lønnsoppgjøret, må alle sykepleiere huske på å bruke stemmeretten sin!

Innlegget ble først publisert på innleggsforfatterens Facebook-side.

Kommentarer til denne saken