*Nettavisen* Økonomi.

Gunnar Stavrum

Milliarder i leterefusjon er en enorm gambling med fellesskapets penger

Olje- og energiminister Sylvi Listhaug på Johan Sverdrupfeltet i Nordsjøen.

GIGANTFELT: Olje- og energiminister Sylvi Listhaug på Johan Sverdrupfeltet i Nordsjøen. Foto: Carina Johansen (NTB scanpix)

Staten tar enorm risiko når den betaler oljeselskaper milliarder av kroner for å lete etter olje.

Den norske staten har tapt gigantiske beløp på oljeselskaper som har lett etter olje uten å finne noe, og som trekker seg fra norsk sokkel.

Samtidig tar staten sjansen på å betale ut skattefradrag for leteutgifter lenge før oljeselskapene har begynte å tjene penger.

Bare i 2017 fikk Aker BP, der Kjell Inge Røkke eier 40 prosent, utbetalt 13,0 millliarder kroner fra den norske statskassen i såkalt opphørsrefusjon for tap i selskapet Hess Norway, som Aker BP overtok.

Siden 2005 har staten betalt ut over 100 milliarder kroner i såkalt leterefusjon og ytterligere 25 milliarder kroner i opphørsrefusjon.

Ordningene var fornuftige da de ble innført av den rødgrønne regjeringen i 2005, men er moden for skraphaugen. Med usikkerheten som råder rundt olje er det rimelig at selskapene finansierer sin egen leting og tar den økonomiske risikoen selv.

Da ordningen ble vedtatt, var det for å øke konkurransen og gjøre det lettere å starte opp for nye selskaper som ikke har inntekter, og derfor ikke noen nytte av fradrag. Ordningen innebærer at staten betaler dem tilbake 78 prosent av kostnadene i cash. Slik kunne eksempelvis Kjell Inge Røkkes Aker BP få milliardbeløp rett fra staten.

  • Fra 2005 til 2018 har staten betalt ut 127,8 milliarder kroner.
  • Av dette er 103,7 milliarder kroner utebetalt som leterefusjon.
  • Og 24,1 milliarder kroner er utbetalt som opphørsrefusjon.

Klikk på bildet for å forstørre. Grafikk for leterefusjon fra 2005 til 2018.

PENGER TILBAKE: Siden 2005 har staten betalt ut over 100 milliarder kroner i leterefusjon. I tillegg kommer runddt 25 milliarder i opphørsrefusjon. Foto: Skatteetaten

Tilhengerne av leterefusjon vil si at det bare er en skatteutsettelse. Normalt tar det rundt ti år fra leting til oljeutvinning, og i denne fasen er det bare utgifter. Så pumper feltet opp olje og gass de neste tiårene og går med store overskudd.

I denne fasen må selskapene betale 78 prosent skatt på overskuddet.

For Aker BP ASA og Kjell Inge Røkke er det pay back-time allerede. Selskapet er med på Johan Sverdrup, og selv om ikke årsrapporten for 2019 er klar ennå, så ligger Aker BP ASA an til å betale rundt en milliard dollar i skatt, basert på kvartalsrapportene.

Det mindre kjente selskapet Aker BP fikk 13 milliarder kroner refundert i 2017. Dette er altså en opphørsrefusjon for tap i Hess Norway, som Røkke-systemet overtok. Pengene fra staten gikk i realiteten til de gamle eierne.

Hovedselskapet Aker BP ASA har derimot vært i skatteposisjon i flere år, og beveger seg opp mot toppen på denne listen: Oljeselskapenes skattebetaling i 2018.

Problemet er altså ikke selskapene som er i ferd med å komme i skatteposisjon. For disse vil leterefusjonsordningen virke etter hensikten og staten får igjen pengene sine. Ved opphørsrefusjon får staten derimot ikke igjen noen penger, de er tapt.

Men logikken med leterefusjon fungerer bare hvis olje og gass faktisk har en verdi om 20-30 år. Det er svært sannsynlig, men ikke bombesikkert. EU arbeider eksempelvis hardt for å klare seg uten norsk gass, og andre store oljeselskap har allerede skrevet ned de anslåtte verdiene de har i bakken.

Poenget er at det er en risiko med penger som ligger så langt frem i tid. Og dersom ingen vil ha oljen og gassen, så vil staten aldri få igjen leterefusjons-milliardene heller. Uenigheten er stor om hvor reell denne risikoen er.

Historisk er det godt mulig at skatterefusjonene har stimulert til mer oljeleting, flere funn og store feltutbygginger med arbeidsplasser i leverandørindustrien og i Nordsjøen.

Johan Sverdrup-feltet er det beste eksempelet. Utfordrerne i oljeselskapet Lundin brukte nye metoder for å finne oljen. Senere er Equinor blitt operatør, og feltet vil innbringe rundt 900 milliarder kroner netto til statskassen.

- Leterefusjonsordningen var viktig for Lundin da selskapet ble etablert i Norge. Uten Lundin ville vi ikke funnet denne oljen, sa Lundin-direktør Kristin Færøvik til Dagens Næringsliv for et år siden.

Miljøaktivist Greta Thunberg ser annerledes på saken. For baksiden av medaljen er at Johan Sverdrup-oljen vil føre til store utslipp av klimagasser og bidra til global oppvarming.

Mitt poeng er at det er riktig både økonomisk og miljømessig at oljeselskapene vurderer den risikoen selv og finansierer sin egen leting. Så er det rimelig at de - som annen virksomhet - får trekke fra kostnadene når inntektene kommer.

De siste årene er det sterk vekst i opphørsrefusjon, altså penger betalt til oljeselskaper som legger ned og forlater Nordsjøen. Det er vanskelig å forstå hvorfor den norske staten skal betale milliardbeløp for å gjøre opp for helt vanlig forretningsvirksomhet som ikke har lykkes.

Blant partiene på Stortinget vil Venstre, Kristelig Folkeparti, SV og MDG fjerne ordningen. Unge Høyre er delt og Arbeiderpartiet er i tenkeboksen.

I Granavolden-plattformen er de fire regjeringspartiene enige om å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass, blant annet gjennom forutsigbare rammevilkår. I neste punkt skal man stille krav til at selskapene synliggjør klimarisiko i sine utbyggingsplaner.

Den beste måten å få til dette på er at oljeselskapene selv må ta den økonomiske risikoen ved å lete etter olje i dag for inntekter som ligger 10-15 år frem i tid. Både bankene og aksjeinvestorene er mer skeptiske nå enn for bare noen år siden.

Hvis ikke oljeselskapene, eierne eller bankene vil ta risikoen, så bør ikke statskassen og skattebetalerne ta risikoen heller.

PS! Hva mener du? Bør staten fortsette å betale 78 prosent av letekostnadene i Nordsjøen, eller bør det være opp til oljeselskapene selv? Skriv et leserinnlegg!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.