Tallet refererer til de som har trykket liker på «Støtteaksjonen for å bevare Y-blokka» på Facebook.
Hvor mange som kunne tenkt seg å trykke misliker, om det var mulig, vites ikke.
Men jeg tror det er mange som nå begynner å bli kraftig irritert over alle de merkelige krumspringene for å stoppe Stortingets vedtak om å rive.
Det siste nå, er at arvingene til billedkunstner Carl Nesjar og arkitekt Erling Viksjø hevder å ikke ha gitt tillatelse til at Picasso-kunsten skal skjæres ut og plasseres i det nye regjeringskvartalet.
Kommunalminister Nikolai Astrup (H) på sin side, forteller at departementet allerede for lenge siden har innhentet samtykke fra Picassos arvinger. De er innforstått med, og har gitt samtykke til, at kunstverkene Fiskerne og Måken blir flyttet.
LES OGSÅ: Larvik vil ha kunsten dersom Y-blokka rives
Men altså ikke arvingene til de to nordmennene. Hva de har med saken å gjøre? Jo, Viksjø er arkitekten som i tillegg til Regjeringskvartalet og Y-blokka, også sto bak arkitektoniske høydepunkter som Hydro-bygget i Oslo (nå Yara) og Bergen Rådhus (obs: ironi).
Nesjar er den anerkjente norske maleren og billedhuggeren fra Larvik som sandblåste Picassos kunstverk direkte på betongveggene etter skisser han fikk tilsendt fra den spanske mesteren.
Picasso selv var aldri i Oslo, og har såvidt meg bekjent aldri sett kunstverkene «live».
(Les videre etter målingen)
Her må jeg få lov å innskyte at jeg selv er en ihuga Picasso-fan, etter at jeg fikk oppleve den første store retrospektive Picasso-utstillingen på Museum of Modern Art i New York helt tilbake i 1980 (med nesten 1000 Picasso-kunstverk samlet inn fra hele verden).
Senere har jeg oppsøkt Picasso flere steder, og én ting er ekspertene enige om:
Kunsten i Y-blokka i Oslo er ikke blant Picassos 100 beste. Kanskje ikke engang blant hans 1000 beste.
Mange vil si at betongkunsten ikke er «ekte» Picasso heller. Det understrekes jo nå av arvingene til Nesjar og Viksjø, som krever samme rettigheter til kunstverkene som Picasso.
Selv er jeg ikke overbevist om at Carl Nesjar personlig ville vært så glad for å høre at arvingene hans nå forsøker å «kuppe» opphavet til Måken og Fiskerne fra Picasso.
Og at en arkitekts arvinger forsøker å påberope seg opphavsrett til et kunstverk plassert i hans bygg, må i beste fall betegnes som nyskapende.
Kravet fra de norske arvingene er selvsagt bare et siste desperat forsøk på stoppe eller forsinke rivingen, etter at alle andre muligheter er brukt og misbrukt.
Heldigvis forsikrer statsråden overfor Dagsavisen at arbeidet med rivingen fortsetter, uavhengig av det siste utspillet i det han kaller 13. time.
«I den grad Nesjar og Viksjøs arvinger har noen rettigheter, må de ta stilling til om kunsten skal ødelegges sammen med bygget, eller tas vare på og stilles ut i den nye A-blokka i regjeringskvartalet», mener Astrup.
Les flere kommentarer av Erik Stephansen
Uansett stiller striden opp et dilemma:
Om Nesjar og Viksjø arvinger trumfer viljen til Picassos arvinger, må jo det bety at det ikke er noen genuin Picasso vi har med å gjøre - noe som styrker stillingen til de mer ekstreme som mener at vi bare bør «rive skiten».
Jeg mener det vil være synd. Kunstverkene har absolutt kunsthistorisk interesse, og kan bli et flott innslag i et regjeringskvartal som forhåpentligvis blir vakrere og mer brukervennlig enn den - beklager å måtte si det - stygge og dysfunksjonelle Y-blokka.