Gå til sidens hovedinnhold

Nå kommer den virkelige butikkdøden

Det kommer til å bli virkelig store forandringer for oss alle.

Da jeg var liten var jeg ofte på besøk hos mine besteforeldre. Vi bodde alle på Toten, men min bestefar likte ikke lenger å kjøre bil på butikken. Maten ble derfor levert på døra fra den lokale butikken. Var jeg hos dem da leveransen kom fikk jeg ofte lov til å sette varene inn i kjøleskap og skuffer, med premien brødskive med sirup og sukker.

Mange tiår senere ble samme løsning lansert av Kolonial i Norge, og senere fulgte en del konkurrenter opp som senere forsvant. Etter hvert kom gigantene Meny og Coop på banen. Dagligvarer levert på døra. Igjen.

Tilbake til Toten. Utvalget av butikker som hadde dataspill, musikk og tegneserier var noe begrenset. Det medførte at jeg brukte postordre. Store kataloger kom i posten hvor jeg krysset av hva jeg skulle ha før de ble sendt i retur. Noen uker senere kom det varer levert på det lokale postkontoret.

Da jeg flyttet til Oslo kunne jeg handle disse varene i spesialbutikker, men så ble utvalget og tilgjengeligheten bedre gjennom digitale kanaler.

Poenget? Verden forandrer seg. Måten transaksjoner gjøres på, men vi er de samme folkene. Samme folk, nye løsninger.

Flere fysiske butikker i kampen mot nettet

Flere år etter at jeg altså flyttet fra Toten til Oslo kom netthandel, som ikke gjorde mye annet enn å redusere tiden fra jeg krysset av til jeg fikk varene. Den store forskjellen denne gangen var at utvalget også fantes i sentrum av byen. En liten tur med t-banen unna. Svaret på netthandel for de fleste fysiske butikkene var å lage flere fysiske butikker.

Uten at det burde ha overrasket alt for mange så var det begrenset hvor mye enklere liv vi ønsket, hvor mye dill vi ville ha fra Nille. Vi trengte faktisk ikke en skobutikk på hvert eneste hjørne.

Vikarierende forklaringer fra sentrumsforeninger, kommunikasjonsfolk fra bransjene eller tilfeldig forbipasserende for godtroende journalister pekte på alt fra parkering til import av varer. Bare det kunne passe inn i fortellingen om hvor synd det var på butikkene som var så like nabobutikken at du ikke visste om du var inne på noe normalt, Lyko, Nille, Rema, Kiwi eller en dansk tigerkjede.

Butikkdødens skyld var i hvert fall ikke butikkenes. Eller?

USA har vært litt foran oss en god stund, og der har antall shoppingsentre gått drastisk ned. Nesten like drastisk som antall butikker på sentrene. De minste har gått først. I en verden hvor bilen ikke har blitt stoppet, så er det Amazon som er den store, stygge ulven.

Det er alltid noen annens skyld.

Butikkdøden går mye raskere

De to tingene som skjer fortere nå er først at små, uavhengige butikker forsvinner enda raskere enn før.

Det andre er at det ristes i treene til de kjedene vi ikke trenger som fysiske butikker.

Årsakene er forskjellige. For koronakrisen har medført press på skattekisten til selskaper. Selskapene med en kistebunn som er dyp nok vil klare seg, og kan også ta markedsandeler. En liten hjørnebutikk som lever fra uke til uke har ingen kistebunn, og om uken går vil det ikke være penger til å drive videre.

Den andre utviklingen skjer fordi vi handler mer digitalt. Det har vært etablert alt for mange butikker som selger nøyaktig det samme, og forretningsmodellen til den enkelte butikk har vært for dårlig.

Det som samtidig sies er at det blir færre butikker, eller færre kommersielle tilbud. Amerikanske undersøkeler peker på det motsatte. Det blir ikke færre, men flere kommersielle tilbud.

Det som skjer er darwinisme. Butikker som ikke fortjener å leve forsvinner. Slik de alltid har gjort.

Konkursene i 2019 var ikke flere enn tidligere, men de var større. Noen av konkursene skyldes for raskt vekst, for lite drift og for mye investeringer. Andre har bare drevet dårlig.

Ved kriser, som vi nå opplever, forsterkes dette. De som driver bra vil være sunnere i dårligere tider, og kunne snu seg raskt rundt. Matvarebutikkene, som allerede hadde særdeles gode tider, får enda bedre tider. De driver smart, effektivt og med stor markedsmakt.

Vi har også flyttet vår handel fra butikkene midt på treet. Skal vi tro trendforskerne kjøper vi ofte dyrere, bedre ting noe sjeldnere enn før. Hvis ikke så kjøper vi billige ting som vi forbruker. Rent logisk så holder kvalitet bedre enn kvantitet, men rimelig kvantitet kan veie opp for kvalitet.

I USA har man tolket dette som at en middeklasse som har blitt borte, handelsmessig. Mest sannsynlig handler det mer om forbrukeradferd enn noe annet.

Enten kjøper vi dyrt (tenk mat fra slakteren) eller billig (first price). Det i midten forsvinner.

Samme folk, nye ting

Det er vanskelig å spå. Spesielt om fremtiden. Det vi vet fra historien er at det er veldig vanskelig å forandre stripene på tigeren. Vi mennesker kommer til å være veldig like det vi var før. Samtidig forandrer forbrukeradferd seg, og selv om teknologien ofte løper mye fortere enn adopsjonen av den så kan vi allerede lukte på alt det som har begynt å gå fortere.

En trend kalt shopstreaming handler egentlig om en slags live butikkopplevelse, men som du får gjennom mobilen eller datamaskinen. Dette kombineres med virtuelle statussymboler og opplevelser. For mange er det ikke noe nytt. Noen av verdens best betalte idrettsutøvere spiller fotball på spillkonsoller, mens det å ha flest følgere på tiktok er kanskje viktigere i en verden etter Covid-19 enn mye annet.

Kanskje vil framtidens kinoopplevelse være popcorn og godteri levert på døra mens du virtuelt ser den sammen med andre, eller er det drive-inkino som er vår gode løsning?

Hva skjer når matopplevelsene flytter hjem igjen? Slakteren kommer med biffen på døra, og med på kjøpet får du hjelp online til å steke den perfekt? Restaurantene leverer hjem, men da den maten som tåler å leveres (glem biffen, heia indisk mat!). Kanskje kommer levering av mat også til områder som normalt sett aldri har sett dette. I hvert fall ikke siden 70-tallet.

Homogeniseringen av konsumet vil fortsette, og det blir flere kjeder og mindre små og uavhengige fysiske butikker. Logikken er enkel fordi kostnadene for leie er for stor. Uavhengige, mindre butikker flytter kanskje på nett og blir med i nettverk som Miinto.

Raga Rockers sang at det var på tide å ekspandere eller dø. Den taktikken har vist seg å være selvmål for mange norske butikker og kjeder.

Løsningen er at det er på tide å innovere eller dø.

Reklame

Her får du munnbind levert helt hjem

Kommentarer til denne saken