*Nettavisen* Økonomi.

Friske meninger

NAV-skandalen: Forstand og uforstand

NAV-logo.

Illustrasjonsbilde. Foto: Gorm Kallestad (NTB scanpix)

EU-forordningen artikkel 21 burde ha vært et tankekors for NAV i 2012.

Av Asbjørn Lauvstad, cand. jur.

Den bestemmelsen Nav har feiltolket fremkommer i følgende i den relevante EU-forordningen artikkel 21:

«An insured person and members of his family residing or staying in a Member State other than the competent Member State shall be entitled to cash benefits provided by the competent institution in accordance with the legislation it applies».

Det ligger i dette, slik jeg oppfatter det, at kontantytelsene skal være i samsvar med vilkårene i norsk lovgivning.

Et tankekors

Når opphold i Norge er et vilkår for en ytelse, må forordningen ut fra sin ordlyd innebære at dette vilkåret ikke kan opprettholdes fullt ut, siden det i så fall ikke blir noen eksport av kontantytelser.

Det burde ha vært et tankekors for Nav i 2012.

Hva er så en fornuftig fortolkning av forordningen? Det må være at kontantytelser kan mottas i EØS-området så langt dette ikke i vesentlig grad hindrer formålet med ytelsen. I folketrygdloven § 11-1 heter det: «Formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inntekt for et medlem som ... a) får aktiv behandling, eller b) deltar på arbeidsrettet tiltak, eller c) får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid.»

Ekstrem fortolkning

Det sier seg selv at disse aktivitetene ikke kan gjennomføres på tilfresstillende måte dersom mottakeren over lengre tid oppholder seg utenfor Norge. Den ekstreme fortolkning av forordningen som Nav nå har lagt seg på svekker i høy grad begrunnelsen for hele ordningen med arbeidsavklaringspenger.

Jusprofessor Hans Petter Graver gir i en kronikk i Aftenposten 31. oktober uttrykk for at det generelle prinsippet om fri bevegelighet av personer innenfor EØS-området veier så tungt at dette blir utslagsgivende. Bare tvingende offentlige hensyn kan begrunne unntak fra de fire frihetene.

Jeg er ikke overbevist om at professor Graver her har rett. En grunn til det er at det med snevre unntak fortsatt er et vilkår for rett til dagpenger at stønadsmottakeren oppholder seg i Norge. I våre dager kan en lett være en arbeidssøker på norske jobber under opphold i for eksempel Spania, mens det er umulig å gjennomføre arbeidsrettede tiltak under et slikt opphold.

Tvingende offentlige hensyn

Gode grunner tilsier derfor at det er mindre grunn til å kreve opphold i Norge for rett til dagpenger enn når det gjelder arbeidsavklaringspenger. Mye taler derfor for at tvingende offentlige hensyn tilsier at mottakere av for eksempel arbeidsavklaringspenger som et utgangspunkt må oppholde seg i Norge for å ha rett til denne ytelsen.

Arbeidsavklaringspenger erstattet både tidsbegrenset uførestønad og attføringspenger. For dem som tidligere ville ha mottatt tidsbegrenset uførestønad vil opphold utenfor Norge neppe være i strid med formålet med ytelsen. Noe annet gjelder de som tidligere mottok attføringspenger, siden disse gjennomførte tiltak som skulle føre dem tilbake til arbeidslivet.

Mye tilsier etter mitt syn at de som mottar arbeidsavklaringspenger, og ønsker et kortere eller lengre opphold i EØS-området, må søke Nav om dette, og at Nav må innvilge en slik rett i den grad dette ikke i vesentlig grad antas å hindre avklaringen av arbeidsførheten.

En rettslig avklaring

Jeg mener det må være bedre å få en rettslig avklaring av adgangen til arbeidsavklaringspenger under opphold i EØS-området enn å legge til grunn en ekstrem fortolkning som sterkt undergraver muligheten for arbeidsavklaring.

Jeg vil tro rettslige instanser innen EU har en viss grad av rimelighet og sunn fornuft i behold, og ikke insisterer på en rettsforståelse som sterkt svekker muligheten for å bringe personer med helseproblemer tilbake til arbeidslivet, eller avklarer behovet for varig uføretrygd.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.