*Nettavisen* Økonomi.

Gunnar Stavrum

Norge får flere muslimer, men la oss skrote ordet «snikislamisering»

 

SNIKISLAMISERING: Både partileder Siv Jensen og statsråd Sylvi Listhaug bruker ordet snikislamisering. Ordet er dårlig fordi det både kan bety en gryende aksept for islamske skikker, men også sende signaler om at det er en stilltiende konspirasjon. Foto: Heiko Junge (NTB scanpix)

Norge har fått dobbelt så mange muslimer på ti år. Men det er ikke «snikislamisering» av den grunn.

Når Fremskrittspartiet gjør det dårlig på gallupene, kommer Sylvi Listhaug og andre i partier trekkende med det dårlige begrepet «snikislamisering».

- Godtar vi at personer nekter å håndhilse på det motsatte kjønn, godtar vi religiøse særkrav. Det er snikislamisering, skrev Frp-leder Siv Jensen i et nylig debattinnlegg i VG.

Frp-lederen bruker altså snikislamisering om et fenomen der islamsk skikk og kultur blir akseptert i det norske samfunnet. Det er i seg selv diskutabelt hvor utbredt dette er, men kall det i så fall for «gryende aksept for muslimske skikker» hvis det er det man vil snakke om.

For det verste med ordet er den konspiratoriske klangen - og inntrykket det skaper av at alle eller mange muslimer driver en sammensvergelse i skjul for å gjøre det norske samfunnet islamsk.

«Snikislamisering» er like dårlig som venstresidefavoritter «velferdsprofitører» og «brunfarget» fordi de gir grove assosiasjoner det ikke er dekning for.

Hvis det foregår noe i Norge, så er det sekularisering. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at bare 50 prosent av alle innbyggere over 16 år oppgir at de tilhører en religion eller en trosretning.

Halvparten tilhører altså ikke en religion, og mange av de som regner seg som religiøse, gir blaffen i å delta. Det ferske kirkevalget viser at bare 12,7 prosent av de stemmeberettigete medlemmen av Den norske kirke stemte.

Nesten ni av ti valgte altså å la være å stemme, selv om de aller fleste av dem likevel var i valglokalet for å stemme i lokalvalget. Det er et klart uttrykk for passivitet og valgdeltakelsen var klart lavere enn de foregående valgene.

Det typiske er altså en form for passiv kristendom, der det fortsatt er registrert over fire millioner deltakelser på gudstjenester i Den norske kirke. Det døpes nesten tre ganger flere enn de som melder seg ut, men medlemstallet synker likevel som følge av at de troende dør ut. På fem år har medlemstallet sunket med 119.000 medlemmer, men fortsatt har Den norske kirke drøyt 3,7 millioner medlemmer.

Men trossamfunnene utenfor Den norske kirke vokser. Og de som har vokst mest i antall de siste ti årene er faktisk kristne trossamfunn, der Den katolske kirke står i en særstilling på grunn av høy arbeidsinnvandring fra katolske land i Øst-Europa og Asia.

Klikk på bildet for å forstørre.  

VEKST: Trossamfunnene utenfor Den norske kirke har sterk vekst.

Som grafikken viser er det en vekst i muslimske menigheter (gul strek), men de kristne trossamfunnene er likevel totalt dominerende. Mens det er 167.000 muslimer i Norge, er tallet i kristne menigheter i og utenfor Den norske kirke nær 4,1 millioner. Det går altså 25 kristne på hver muslim.

Selv om jeg mener at snikislamisering er et dårlig ord, så er det gode grunner for å stå imot krav fra alle religiøse trossamfunn om religiøse særkrav. Det er et godt prinsipp at staten skal være livssynsnøytral, og at det følger av det at religiøse symboler blir feil når man representerer staten.

Opplæringsloven åpner for at elevene i deler av opplæringen kan deles i grupper, men sier at «til vanlig skal organiseringen ikke skje etter faglig nivå, kjønn eller etnisk tilhørighet». Det er altså ulovlig å kjønnsdele eksempelvis svømmeundervisningen etter kjønn på grunn av eventuelle religiøse særkrav, men gruppeinndeling kan være lovlig hvis det er hensiktsmessig pedagogisk.

Retten til å tro på hva man vil er grunnleggende, og det er en selvfølge at et moderne samfunn legger til rette for religionsutøvelse (eller friheten til ikke å være religiøs).

Religiøse særkrav som pådyttes alle andre, er derimot ikke akseptabelt.

Tiden for at «alle» var medlemmer av den daværende statskirken er over, og fremtiden blir preget av både passivisering, sekularisering og oppblomstring av enkelte trossamfunn utenfor Den norske kirke.

Når rundt 650.000 nordmenn er aktive i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, er det naturlig at de får plass til sin trosutøvelse. Men det er ikke like naturlig om det skjer på bekostning av den store majoriteten. Derfor bør vi være på vakt mot religiøse særkrav, men skrote det ulne og dårlige bekrepet snikislamisering.

PS! Hva mener du om ordet snikislamisering? Er det dekkende eller tilslørende? Skriv et leserbrev!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.