Vi gjør akkurat det samme som EU-landene, akkurat det samme som USA, som Canada, som Australia – alle land som ligner på oss har akkurat de samme målene, verken mer eller mindre enn de målene vi har.

Det sa klimaminister Espen Barth Eide (Ap) på NRK Debatten torsdag 14. september, i en utveksling med Industri- og næringspartiet (INp). INp gjorde et brakvalg som gjorde et brakvalg, blant annet med et budskap om å kutte med symbolske klimaprosjekter.

Som vi skal vise, er dette en sannhet med veldig store modifikasjoner. USA, Canada og Australia har helt andre mål enn det Norge nå styrer mot i 2030, og blant EU-landene er det store forskjeller.

Se Barths Eides motsvar i bunn av saken.

Klimamål utenfor rekkevidde innenfor Norge

Klimamålene er i ferd med å legge premissene for alle større politiske avgjørelser som tas i Norge.

Norge har et mål om å kutte 55 prosent av utslippene sammenlignet 1990-nivå innen 2030.

Konsekvensen av at klimamålene styrer ser vi i år på alt fra elektrifiseringen av Melkøya, til utforming av nordiske kostholdsråd. Upopulære avgjørelser blir tatt fordi alternativet er at man ikke når målene.

Målene vi har satt oss er svært ambisiøse. Ekspertene mener de ikke er realistiske. Åtte av ni norske partiledere mener det samme. Blant folk flest er pessimismen enda større.

Miljødirektoratet mener derimot at målet kan nås som om alle tiltak de kunne tenke på, blir gjennomført innen 2030. Det betyr at Norges klimamål blant annet står og faller på at alle følger dagens kostholdsråd.

Klima- og miljødepartementet sier til Nettavisen at de mener at «fagekspertisen er enig om at Norge kommer til å levere på klimaforpliktelsene, men uenigheten går på hvorvidt det er mulig å realisere alle kuttene innenfor norske landegrenser eller ei.» I praksis betyr det at Norge skal betale for utslippskutt i andre land.

Norges klimamål er mer ambisiøse enn de ser ut til

Bakteppet er Parisavtalen. Enkelt sagt er målet at verden skal nå netto null utslipp i 2050, og at man skal ha kommet halvveis allerede i 2030.

Norges bidrag er at de totale utslippene skal ned med 55 prosent, sammenlignet utslippene i 1990. Frem mot 2050 skal utslippene kuttes helt til null. Kuttene er på nivå med hva EU har lovet.

Kuttene er likevel mye mer ambisiøse enn som så. Mellom 1990 og 2023 har befolkningen i Norge vokst med nesten 30 prosent, og antas å fortsette å vokse også i årene som kommer.

I praksis betyr det at utslippet per innbygger skal ned med hele 66 prosent sammenlignet med 1990-nivå.

Fordi Norge har en av Europas aller høyeste befolkningsøkninger, er Norges klimamål i praksis mer innstrammende enn land med lavere befolkningsvekst.

Forpliktet av egne løfter, ikke av Parisavtalen

Det er en vanlig feiloppfatning at Norges forpliktelser er en konsekvens av at vi har undertegnet Parisavtalen.

FNs mål var egentlig å få til en slags helhetlig klimaplan for hele verden, men å få alle verdens land til å gå med på felles mål var umulig. For å få til en klimaavtale måtte en velge en annen strategi.

Parisavtalen er resultat av at alle verdens land ble spurt om hva de kunne bidra med. Uansett hva en meldte inn, ble det ansett som godt nok.

Norge lovet at vi skulle kutte 40 prosent sammenlignet med 1990-nivå innen 2030. Derfor ble det vårt mål.

Men avtalen inneholdt samtidig ønsker om at alle land skulle forsterke sine løfter med jevne mellomrom.

I november i fjor gikk derfor Jonas Gahr Støre på talerstolen:

– Jeg er glad for å kunne annonsere at Norge forsterker sitt mål til minst 55 prosent. Dette sender et sterkt signal til andre land, og vi håper flere vil forsterke sine mål, sa statsministeren.

Målet inneholder noen forbehold om EU-samarbeid. Norges klimaforpliktelser er altså noe vi selv har bestemt å love, ikke en konsekvens at det ble en Paris-avtale.

Har andre land gjort det samme?

Å få oversikt over hva alle land har meldt inn i Parisavtalen er svært utfordrende. Løftene som er gitt er basert på ekstremt forskjellige forutsetninger, og er derfor nesten umulig å sammenligne. Måten naturens påvirkning kalkuleres på er også svært ulik.

Mange land lover ingen utslippskutt i det hele tatt fram mot 2030, men derimot en form for atferdsendring. I mange tilfeller er det derfor reelt store utslippsøkninger.

  • Pakistan skal halvere utslippene sine, sammenlignet med hva de selv har antatt at de vil slippe ut i 2030 (business-as-usual). Deres plan var å firedoble fra 2016 til 2030, men endte med et løfte om at de bare skulle doble utslippene. De forutsetter at det internasjonale samfunnet skal ta regningen for 70 prosent av ikke-økningen.


  • Kina som har de høyeste utslippene i verden lover at de skal slutte å øke utslippene sine innen 2030, med en lang rekke andre intensjoner.
  • India lovet at de skulle redusere sin «» med 45 prosent sammenlignet med 2005-nivå, og at de skal installere en del fornybar strømproduksjon. De vil ikke binde seg til nullutslipp før 20 år etter resten av verden.
  • Brasil har hatt en myriade revisjoner av sine utslippsmål med ulike presidenter. Endringen de kom med i 2022 ble av Climate Action Tracker omtalt som en styrking av 2020-målene, men likevel dårligere enn det de opprinnelig lovet.
  • Australia sier de skal ha nullutslipp i 2050 – men planlegger at målet skal nås ved internasjonale kvotekjøp. Hvor kvotene kommer fra i en verden med netto nullutslipp, er uklart.
  • USA trakk seg først ut av avtalen, men sier de skal kutte 50–52 prosent sammenlignet med 2005-nivå. 2005 er «tilfeldigvis» utslippstoppen. Sammenlignet med 1990-nivå er målet en nedgang på bare 37 prosent.

  • Storbritannia er i en helt annet liga. Landet hadde lenge verdens høyeste utslipp per innbygger. Men avindustrialisering gjorde at de nådde sin utslippstopp allerede i 1971, og utfasing av kull startet på 2000-tallet. Da Parisavtalen ble undertegnet, hadde de allerede kuttet utslippene med 1/3 sammenlignet med 1990. De har derfor lovet minst 68 prosent kutt.

Dette er løftene andre land har gitt mot 2030

Organisasjonen Climate Action Tracker gjør et seriøst forsøk på å følge løftene til ulike land, vurderer om de er gode nok – og ikke minst gjør utregninger av ulike lands klimamål basert på samme utgangspunkt.

I grafen under kan du se Climate Action Trackers beste forsøk på å sammenligne løftenes effekt i 2030 opp mot 1990-nivå. I sitt regnskap har de i all hovedsak slått sammen EU til én enhet, men har likevel trukket ut Tyskland som eget land.

Grafen viser at «klimakuttløftene» fra ulikeland sammenlignet med 1990-nivå strekker seg fra minus 68 prosent for Storbritannia, til mer enn en femdobling for Vietnam.

* Tallene for Filippinene har enorm variasjon. Landet har en kuttplan på 75 prosent (med forbehold) mot antatt 2030-utslipp, men under 3 prosent av dette skal de klare på egenhånd (uten forbehold). Resten forutsetter internasjonal hjelp. Oppgitt tall er sammenlignet med 2010-nivå.

EU-land med veldig ulike mål

For EU er situasjonen litt mer komplisert:

EU har et mål om å kutte 55 prosent av sine utslipp innen 2030, men deler opp denne løsningen i to sektorer:

  • Kvotepliktig sektor (typisk industri) som er felles for hele EU og Norge
  • Ikke-kvotepliktig sektor (det meste annet, inkludert transport, landbruk, søppel osv.), som er individuelt for hvert land og omtalt som «effort sharing».

EU har valgt å gjøre disse individuelle målene sammenlignet med 2005-nivå, ikke 1990.

Barth Eide: Snakket om 2050-målene

I en kommentar sier klimaminister Espen Barth Eide at han fokuserer på 2050-målene 27 år fram i tid, som er endemålet for Parisavtalen.

– Landene har noe ulik innretning, referanseår og måltall fordi de har ulike nasjonale forutsetninger, men felles for alle vestlige land er at de har et sterkt og økende ambisjonsnivå om å redusere klimagassutslippene i tråd med Parisavtalen og målet om at kloden må bli karbonnøytral senest i 2050, sier Barth Eide til Nettavisen.

– Norge samarbeider særlig nært med EU og Island om felles oppfyllelse av våre klimamål på 55 prosent. På denne måten omstiller vi ikke bare hver vår, men også hverandres økonomier gjennom et nært samarbeid om grønn omstilling.

Rettelogg: Oppdatert graf på utslippsmål, slik at de reflekterer mål med forbehold. Russland og Kenya er er rettet etter formatfeil.