Paris-avtalen er det største klimaløftet både Norge og verden noen gang har vært med på. 50-55 prosent har Norge lovet at vi skal kutte innen 2030.

Norge har i tillegg inngått et juridisk bindende samarbeid med EU, som har de samme målene, om at vi skal nå målene sammen.

Men hva betyr det?

Det ser ikke så veldig lyst ut

Til tross for at klima er valgkampens viktigste sak, og FN snakker om «kode rød» for kloden, ser det for øyeblikket ikke så veldig lyst ut med tanke på verken Norges eller verdens klimamål. Pandemien har riktignok kuttet mye utslipp i 2020, men antas å være midlertidig.

Paris-avtalen er et svært spesielt avtaleverk der alle land selv har kunnet bestemme hvor mye de ønsker å kutte, og uansett hva de har lovet, har det vært godt nok. Kina bestemte for eksempel at de skulle fortsette å øke utslippene så mye de ønsket frem til 2030, og gjenåpnet nylig en kullgruve for å dekke økt etterspørsel.

Les også: Kina har over 300 ganger så høye CO2-utslipp som Norge: Nå skal de slippe ut mye mer

En del av avtalen har også vært at man skal forsterke sine egne mål. Norge og EU økte nylig sine mål fra 40 til 50-55 prosent kutt, og USA har hatt et taktskifte. En rekke land har likevel droppet å komme med forsterkede løfter. Gigantene India og Kina er blant dem. Dermed spøker det allerede for legitimiteten til avtalen.

Men heller ikke i Europa går ting helt på skinner. Tyskland jobber for eksempel nå med å erstatte utslippsfri atomkraft med kull, og ligger i år an til å øke sine utslipp like mye som Norges samlede utslipp. En del av denne prosessen inkluderte at de i 2020 åpnet et nytt kullkraftverk.

I Norge går ting heller ikke helt etter planen: Norge har lovet å kutte utslippene med 50-55 prosent innen 2030, uten at vi vet hvor mye det vil koste - eller hvordan man skal komme så langt. Dagens planverk er laget med tanke på å kutte 40 prosent. Ekstra komplisert ble det da tidligere i år viste seg at utslippet i Norge var mye høyere enn man tidligere hadde regnet med. Dermed må man kutte enda mer enn forventet.

Les også: Regjeringen har vedtatt klimapolitikk uten å vite noe om kostnaden: - Har ikke noe valg

Forpliktende avtaler - men hva betyr det?

Det er dermed langt fra sikkert at Norge vil nå utslippsmålene. Så hva betyr det?

Ifølge Klimadepartementet er dette litt komplisert, fordi Norge for tiden har flere ulike utslippsmål i henhold til de forskjellige avtalene:

- Det stemmer at Norge har forpliktet seg til å redusere utslippene med minst 50 og opp mot 55 prosent innen 2030 under Parisavtalen. Dette er Norges selvstendige forpliktelse under Parisavtalen. Regjeringen har sagt at den ønsker å samarbeide med EU om å nå målet. Et samarbeid med EU innebærer at vi samarbeider om å nå våre respektive mål under Parisavtalen, konkret skjer dette ved at Norge deltar i EUs klimaregelverk, opplyser departementet i en skriftlig redegjørelse til Nettavisen.

Dette samarbeidet er todelt. Den ene delen er det som kalles «kvotepliktig sektor» (primært industri og luftfart), der Norge ikke får et eget krav, men der norsk industri inngår i totalen for EU, og der det må kjøpes utslippskvoter. Intensjonen er at kvotene skal bli så dyre at det skal være billigere å velge utslippsfrie løsninger.

Den andre avtalen handler om stort sett alle andre utslipp (ikke-kvotepliktig sektor), og her har hvert land egne mål.

- Per i dag har Norge en avtale med EU om å samarbeide om å redusere utslippene med minst 40 prosent innen 2030. Denne avtalen er inngått på bakgrunn av Norges og EUs tidligere mål under Parisavtalen, som var å redusere utslippene med minst 40 prosent. Siden avtalen ble inngått har både EU og Norge forsterket målene sine under Parisavtalen, og EU arbeider nå med å forsterke sitt klimaregelverk. Først etter at EU har vedtatt de forsterkede klimaregelverkene kan Norge inngå en oppdatert klimaavtale med EU om samarbeid for å redusere utslippen med minst 50-55 prosent.

Det betyr at Norge per i dag ikke har et EU-samarbeid på målene som er rapportert inn til Paris-avtalen.

Paris-forpliktelsene

Paris-avtalen er en frivillig avtale, der landene selv bestemmer hvor mye de vil bidra med - og der USA tidligere har vist at man bare kan trekke seg ut hvis man ønsker.

- Under Parisavtalen er landene juridisk forpliktet til å melde inn et mål og følge det opp gjennom tiltak og rapportering. Avtalen inneholder en mekanisme som skal tilrettelegge for gjennomføring og etterlevelse av avtalen, men den inneholder ingen sanksjonsmekanismer. En komite følger med på at partene oppfyller de juridiske forpliktelsene i avtalen og kan gi råd dersom en part ikke etterlever forpliktelsene i avtalen, opplyser departementet.

I praksis betyr det at det ikke får noen konsekvenser hvis Norge ikke når målene.

EU-forpliktelsene

Avtalen Norge har inngått med EU er langt mer forpliktende, og er et vedlegg til EØS-avtalen. Den handler om utslippskutt i «ikke-kvotepliktig sektor», som grovt sett er alle utslipp unntatt industri og luftfart.

- I følge någjeldende klimaavtale med EU risikerer Norge sanksjoner dersom vi ikke oppfyller forpliktelsene i regelverkene vi har bundet oss til gjennom avtalen. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) vil overvåke at Norge følger forpliktelsene. Dette gjøres blant annet gjennom revisjon av utslippsregnskapet og andre rapporter Norge blir forpliktet til å utarbeide. Hvis ESA finner at Norge ikke oppfyller forpliktelsene risikerer vi å bli tatt til EFTA-domstolen. Her kan Norge bli dømt for brudd på EØS-avtalen.

- Regelverkene inneholder også egen sanksjonsbestemmelser som skal sikre at landene oppfyller sine utslippsforpliktelser. Hvis vi ikke når utslippsmålet i for ikke-kvotepliktig sektor må vi ta igjen manglende innsatsen senere, med et påslag på 8 prosent av det som manglet. Det er EØS-avtalens vanlige system for overvåking og domstolskontroll som tas i bruk, melder departementet.

Rotevatn: - Klimamålene er obligatoriske, og vi må nå dem

Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn er krystallklar på at Norge må nå målene:

- I Parisavtalen er det ikke noen sanksjonsmekanismer, men i EU-systemet så er klimamålene obligatoriske, og de ligger i EØS-avtalen, og vi må nå disse. Det blir kontrollert av ESA, og det kan i ytterste konsekvens bli pådømt av EFTA-domstolen. Nå får vi jo virkelig ikke håpe at det går så langt, men det er det som skjer hvis vi ikke når klimamålene våre, sier Rotevatn.

- Hva betyr det i praksis?

- Det vil bli opp til dem, men det betyr at vi vil bli pålagt å kutte mer. For eksempel er det slik at i EU-systemet er det ikke ett klimamål for 2030, men et klimabudsjett som i praksis er et mål for hvert eneste år frem mot 2030 på hvor høye utslippene kan være. Måten systemet er lagt opp på er at hvis du overstiger det budsjettet et visst antall år, så forsvinner ikke den forpliktelsen, men du må ta det igjen senere - og så blir det lagt på litt til. Det er en sanksjonsmekanisme i systemet som gjør at hvis du ikke kutter det du skal, så må du kutte mer senere, sier Rotevatn.

- Det ligger i systemet en mulighet at hvis du ikke får til å kutte, så kan man kjøpe utslippskutt fra andre EU-land som har klart å kutte mer. Men da må man betale for det, og den prisen setter det andre landet, så det kan bli en ganske dyr fornøyelse i så fall.

- Hva skjer om ikke EU heller klarer det? Da er det kanskje ikke så mye sanksjonsvilje?

- EU vil klare det innenfor kvotepliktig sektor. Hvis et kraftverk i Tyskland vil slippe ut mer CO2, må de kjøpe de kvotene av andre. Antallet kvoter er bestemt, og prisen vil gjenspeile hvor fort det går. Går det seint, vil de bli veldig dyre.

- Hva med ikke-kvotepliktig sektor? Hvis verken Norge eller EU klarer målene, er det kanskje ikke så mye sanksjonsvilje i andre ende?

- Det ligger i systemet at EU-domstolen kan dømme landene. Det vil nok være noen alternativ, men det vil det jo måtte være EFTA-domstolen som tar stilling til til syvende og sist. Men det vil komme pålegg der man må følge opp.