Av Øyvind Søtvik Rekstad, taleskriver og skribent
Midtøsten er et farlig sted, og det har aldri vært skumlere enn i 2014. Over natten hadde tidenes farligste terrorbande tatt kontrollen over store deler av Irak og Syria. I tillegg var det krig i Sør-Sudan, og Russland nasket til seg Krim-halvøya.
Men oljeprisen falt like fullt til bunns.
Da det regnet droner og missiler over Saudi-Arabias oljeraffinerier, spratt overskriftene opp igjen. Og de fikk rett - oljeprisen føk i været med 20 prosent. Norge «drar inn gevinsten», skrev Aftenposten. Sparegrisen til Siv Jensen kunne spekkes med hele 400 millioner ubudsjetterte kroner.
Oljeproduksjonen i Saudi-Arabia stanses midlertidig etter angrep
Det tok bare én dag før prisen dalte igjen. Saudi-Arabia varslet at raffineriene snart ville komme i gang igjen. Det var altså ikke faren for krig som hadde dratt opp prisen, men frykten for at bensintørste biler og bedrifter måtte overleve uten fem prosent av verdens oljeforsyning. Oljemarkedene, som er mer sindige enn nyhetsredaksjonene og beslutningstakerne i Teheran, Riyadh og Washington, roet seg ned.
Søvndyssende begreper styrer markedene
Verden er nemlig et kjedeligere sted enn vi tror. På lang sikt er det helt andre faktorer enn krig, konflikt og Twitter-kontoen til Trump som styrer markedene: Den generelle utviklingen i verdensøkonomien, mengden olje og gass som kan selges og mengden olje og gass folk kan kjøpe. Søvndyssende begreper som tilbud og etterspørsel gir ikke sexy overskrifter, men de kan gi oljeprisen kraftige ereksjoner. Eller få den til å henge rett ned.
Dessuten drives bransjen av kunnskapsrike folk. Hvis det er noe de virkelig vet, er det at Midtøsten er en kruttønne. Så de baker like godt faren for krigsutbrudd inn i prisen.
Churchill, Dickens og krigsseilerne
Dette betyr ikke at oljen er uten betydning for verdenspolitikken. Tvert imot. Helt siden den unge marineministeren Winston Churchill i 1911 bestemte at Storbritannias krigsskip skulle gå på olje istedenfor kull, har tilgangen på olje og gass avgjort kriger og utgjort forskjellen på rik og fattig. På mektig og maktesløs.
Da Wehrmacht rykket sørover mot det kaspiske havet i 1941, var det fordi Hitler trengte oljen fra Aserbajdsjan for å vinne krigen. Men da han sammen med sine riksmarskalker kastet et blikk på kartet og oppdaget at Stalingrad så å si var på veien, brøt det ut et slag mellom fornuft og forfengelighet i Hitlers hode.
Byen var oppkalt etter hans erkerival, og fristelsen ved en slik erobring ble for stor. Resultatet ble tidenes masseslakt og en tapt verdenskrig. Det hjalp ikke at japanerne tvang USA med på motstanderlaget ved å angripe Pearl Harbour. Motivet for dette grepet var selvfølgelig at USA nektet å selge Japan oljen sin.
De norske krigsseilerne var også blant Hitlers banemenn. «Hadde det ikke vært for den norske handelsflåten, kunne vi like godt ha bedt Hitler om betingelsene for vår overgivelse», uttalte en av Churchills admiraler. De norske sjøfolkene brakte nemlig med seg drivstoffet som Spitfire-flyene måtte ha for å lette.
Produksjon i gang ved Johan Sverdrup-feltet
Den norske staten skjønte aldri verdien av krigsseilernes innsats, men skogsmatrosene skjønte altså oljens verdi bedre enn selveste Hitler.
Etter krigen har oljen fortsatt å bevege verdens gang. Da CIA i 1953 styrtet Irans populære leder, Mohammad Mosaddeq, var det fordi han ønsket å overføre oljeformuen fra vestlige lommer til det persiske folket. Det USA-vennlige diktaturet ble etter hvert så forhatt at sjahen ble kjeppjagd under den islamistiske revolusjonen i 1979. Når dagens USA plages av dilemmaet om de skal erklære det plagsomme presteregimet krig eller ikke, er dette altså en nemesis de har snekret selv.
Søvndyssende begreper som tilbud og etterspørsel gir ikke sexy overskrifter, men de kan gi oljeprisen kraftige ereksjoner. Eller få den til å henge rett ned.
Selvfølgelig kan politisk spenning ha betydning for oljeprisen. Da det brøt ut krig mellom Israel og araberlandene i 1973, eksporterte USA våpen til førstnevnte. Midtøstens oljeprodusenter tok hevn ved å stanse leveransene til vestlige land. Først da de så at prisene plutselig ble firedoblet, oppdaget de at det politiske redskapet egentlig var et økonomisk maktmiddel.
Siden har OPEC-landene brukt oljevåpenet for det det er verdt. Men de presser ikke prisen opp ved å starte kriger, men ved å skru igjen kraner. Det har også dryppet dyre dråper på gratispassasjeren Norge. Oljekrisen i 1973 gjorde i tillegg kong Olav til betalende passasjer for én dag, og folkekonge for et helt liv.
Greta Thunberg-stormen: Søkkrik, norsk gründer ber folk tenke seg om
Saudi og skifer-yankeer
Det var flere grunner til at oljeprisen sank som en skiferstein i 2014 og 2015, på tross av all verdens ustabilitet.
Rockefeller og de første oljefyrstenes hjemland, som hadde vært i ferd med å tørke inn som oljenasjon, doblet plutselig produksjonen ved å utvikle en teknologi som gjorde det mulig å utvinne fra skifer. Tilbudet økte. Prisen falt.
Saudi-Arabias uventede reaksjon forsterket det hele. Istedenfor å strupe oljestrømmen og presse prisene opp igjen, var de kongelige karbonherskerne så tøffe i trynet at de heller satset på å presse ut skifer-yankeene ved å få ned prisen. Økt tilbud, lavere pris.
En annen årsak var frykten for at Kinas økonomi, og dermed oljebehov, skulle bremse opp, og forventningen om at atomavtalen med Iran skulle få persisk olje til å renne ut i markedet igjen.
I tillegg økte den amerikanske sentralbanken renten, noe som så fornuftig ut for USAs del, men de glemte at verdens mektigste land er en del av verden. Attpåtil en dollarverden. Dette førte til økt gjeld og lavere vekst i fremvoksende økonomier som Kina, Brasil, Mexico og Indonesia.
Hvis MDG får det som de vil, vil disse to gni seg i hendene
Alle disse kjøper varer fra USA. Nedgangen i verdensøkonomien tvang oljen ned til lusne 30 dollar. Norske leverandører til oljeindustrien løste til en viss grad krisen ved å bygge utstyr og farkoster for mer klimavennlige kunder isteden. Kanskje er lavere oljepris bra for oss.
Fingrene av oljefatet
Selv om oljen påvirker verdenspolitikken, bør man ikke drive politikk med oljen. Hver gang Putin skrur av gassen inn til Ukraina, og dermed også til det europeiske kontinentet, blir Norge anmodet av nære allierte om å fylle hullene ved å eksportere mer gass.
Når vi sier nei til dette, er det ikke fordi vi er en grisk aktør som bare tenker på oss selv. I en uforutsigbar verden av opportunister fremstår vi snarere som et forbilde ved å holde oss til inngåtte kontrakter og avstå fra utidig politisering av økonomien.
Det er en sannhet med modifikasjoner at Norge tjener så godt på høyere oljepris. Det fyller en sparebøsse som skal tømmes av våre etterkommere, men hvis det henger sammen med nedgang i verdensøkonomien, betyr det arbeidsledighet for de av oss som lever i 2019. Vi er også en del av verden.
Tordner mot Berg: - Det er MDGs velgere som vil skjelve
Selvfølgelig kan ny spenning mellom Iran og Saudi-Arabia bringe oljeprisen opp igjen. Men det er mer sannsynlig med en nedgang som følge av en helt annen type krig. En handelskrig, utløst av en fyr som kan litt om eiendom og lite om handel, oljepris og alt annet. Og som ikke skjønner at USA er en del av verden.