Det er økende press for å gjennomføre klimatiltak i Norge for å få ned utslippene.
Rundt 50 milliarder kroner skal brukes på å forsyne olje- og gassplattformene med strøm fra land. Dette kan redusere de norske klimautslippene med rundt 10 prosent.
For de mest klimaivrige er ikke dette nok. Fra den klimabrølende klassen er det bare én ting som gjelder:
Hele oljenæringen må legges ned.
Finansminister Siv Jensen synes dette er helt virkelighetsfjernt, og satte MDG skikkelig på plass på Trøndelagsmøtet i Stjørdal denne uken.
Les også: Alt dette må du klare deg uten om vi kutter ut olje
Symbolpolitikk og følelser
Å stenge ned oljenæringen vil selvfølgelig koste uhorvelig mye penger og arbeidsplasser. Dette ser ikke ut til å bety noe som helst for de mest klimaivrige.
Kanskje de tenker at det er noen andres penger og jobber, så da spiller det jo ingen rolle hva det koster.
Det som er enda verre er at det neppe kommer til å bli positivt for verdens klima om Norge slutter å produsere olje. Det er mer enn nok olje i verden, slik at olje uansett vil bli produsert andre steder.
Norsk oljeproduksjon utgjør bare rundt to prosent av verdens samlede oljetilbud.
Norges oljeproduksjon er ikke stort mer enn reduksjonen i Irans oljeproduksjon siden Donald Trump innførte sanksjoner mot landet i 2018. Venezuelas oljeproduksjon har hatt en tilsvarende nedgang de siste årene på grunn av landets vanstyre og sanksjoner.
Både Iran og Venezuela har svært store oljereserver som lett kan erstatte Norges produksjon. Det har mange andre land også. Som en liten aktør i oljemarkedet påvirker ikke norsk produksjon oljepris og forbruk noe særlig. Ikke engang på kort sikt, siden det finnes ledig produksjonskapasitet. Andre steder er utslippene fra produksjonen mye større enn i Norge.
Les også: Dette blir konsekvensen av å stoppe all oljeproduksjon i Norge - som stadig flere ønsker å gjøre
Summen av dette er at nedstengning av norsk oljeproduksjon ikke vil hjelpe verdens klima. Det blir bare en svært kostbar symbolpolitikk. En politikk basert på følelser, samtidig som fakta stenges ute.
Når MDGs stortingsrepresentant kaller Johan Sverdrup-feltet en gigantisk feilinvestering så er det et følelsesutbrudd uten faktagrunnlag, hverken økonomisk eller miljømessig.
Her kan du lese flere innlegg fra Kjell-Magne Rystad.
De virkelig store forurenserne øker utslippene raskt
De virkelige problemene for å redusere klimagassutslippene ligger helt andre steder enn i Norge. De store utslippslandene øker sine utslipp i raskt tempo.
Kina er i dag desidert største kilde til klimagassutslipp. I 2018 sto Kina for hele 28 prosent av verdens samlede utslipp, og med en økning på 2,2 prosent fra året før.
Bare økningen i Kinas CO2-utslipp fra 2017 til 2018 er mer enn fem og en halv ganger Norges samlede utslipp. Kinesiske utslipp vil fortsette å øke fremover, blant annet fordi Kina skal bygge mer enn 120 nye kullkraftverk.
Les også: Slakter norsk politikk: - Norge er oljebransjens narkolangere
I India øker klimagassutslippene enda raskere enn i Kina. I 2018 var økningen på syv prosent. Siden 1990 er de indiske utslippene femdoblet. India er nå verdens tredje største utslippsland etter Kina og USA.
Mens klimagassutslippene går ned i Europa og USA, øker utslippene kraftig i resten av verden.
Uten at noe skjer i de store utslippslandene blir det ingen global utslippsreduksjon.
Det er globale utslipp som teller
Tar vi de globale brillene på så er det tydelig at nedleggelse av norsk oljenæring er helt meningsløst dersom målet er å redusere globale klimagassutslipp.
Norge må derfor finne andre måter å bidra på.
Elektrifisering av sokkelen kan hjelpe noe, men bare dersom strømmen produseres på en miljøvennlig måte. Hvis det blir importert kullkraft som skal drive plattformene i Nordsjøen vil elektrifisering være meningsløst, ja, antakelig direkte miljøskadelig.
Innlegget fortsetter etter meningsmålingen.
I Tyskland vil kullkraft være en viktig del av elektrisitetsproduksjonen i mange år ennå. Dette skyldes ikke minst at Tyskland skal stenge ned all atomkraft, en beslutning som fremstår som svært merkelig fra et klimaperspektiv.
Les også: Leteboom på norsk sokkel
Skal kullkraft brukes for å pumpe norsk gass til Europa, er virkningen av elektrifisering av plattformene svært tvilsom for å si det mildt.
Kostbare tiltak som elektrifisering av plattformene, eller enda mer dramatisk, nedstenging av olje- og gassproduksjonen, må sees i en global sammenheng.
Et enøyd fokus på norske utslipp fører galt av sted.
Slik kan oljenæringen omstilles
I stedet for tullete forslag om nedleggelse av olje- og gassnæringen bør det heller sees på nye muligheter for å gjøre denne viktige næringen til en del av klimaløsningen.
En slik mulighet er å gjøre naturgassen om til hydrogen, ved å skille ut og lagre karbonet i naturgassen. Hydrogen gir ingen CO2-utslipp, og vil derfor være en svært god løsning klimamessig.
Å skille ut og lagre karbon fra naturgassen blir selvsagt kostbart, men dersom Tyskland og andre land i Europa mener alvor med klimamålene sine, bør de også være villige til å betale.
Teknologien utvikler seg raskt, og det vil være mange muligheter for hvordan dette kan skje. I stedet for en tullete debatt om avvikling av den norske olje- og gassnæringen, trenger vi å utforske mulighetene for hvordan denne viktige næringen kan bidra.
Dessverre er MDG og stortingsrepresentant Une Bastholm svært destruktiv i så måte.
Å kalle Johan Sverdrup-feltet for en gigantisk feilinvestering blir for dumt både økonomisk og miljømessig.
Les også: Oljegiganten gir over 900 milliarder i inntekter: - Dette er et fyrtårn