Kan man bli rik på å bygge fabrikker som selger med tap, for å kunne bygge en annen fabrikk som også selger produktene sine med tap?
– Hvis Norge matcher utenlandske subsidier, er vi i en situasjon der vi subsidierer havvind for å sende kraft til en subsidiert grønn industri, skrev NHH-professor Lars Sørgard i et oppsiktsvekkende leserinnlegg i DN nylig der han kritiserer regjeringen.
Oppsiktsvekkende helomvending om norsk strøm: – På tide med en pause
Sørgard er mest kjent som lederen av Energikommisjonen. Han er bekymret for at politikerne nå skal åpne et subsidiesluk for å bygge prosjekter som skal gjøre Norge fattigere.
Han mener subsidiene av Norges første havvindprosjekt, som egentlig skulle være lønnsomt, kan bli 50 milliarder kroner. Det er mer enn Norge bruker årlig på bistand. Regjeringen har nettopp vedgått en gigantisk kostnadssprekk. Det skal bygges likevel.
Sørgaard er en av stadig flere som nå kritiserer subsidieutviklingen i Norge. «Uansvarlig og useriøs bruk av skattebetalernes penger», mener DN.
Pengebruken handler i stor grad om å nå Norges klimamål, som stadig flere tviler på at er mulig å nå.
Les også: Kilder til Nettavisen: Regjeringen presenterer snart storsatsing
Da Regjeringen i fjor bestemte seg for å styrke Norges klimamål til å kutte «minst 55 prosent» innen 2030, var det uten en plan eller utredning av om det var mulig eller hvor mye det ville koste.
På spørsmål fra Nettavisen den gang om nøyaktig hvor kuttene skulle tas, svarte regjeringen at det skulle tas over alt, uten å peke på noe konkret: «Det viktigste virkemiddelet er økt CO₂-avgift, som gjør at næringslivet omstiller seg der hvor det lønner seg mest, først. Det finner næringslivet best ut av selv», var svaret fra klimadepartementet.
Siden den gang har klimasatsing etter klimasatsing gått i vasken. Men Miljødirektoratet sier at en enda høyere CO2-avgift ikke er nok.
Hva skal vi leve av etter oljen?
Det store spørsmålet i Norge har lenge vært: «Hva skal vi leve av etter oljen?»
Det spørsmålet går som hånd i hanske med klimamålene Norge har vedtatt. For regjeringen ønsker at klimasatsing skal være er den nye oljen.
CO₂-fangst og lagring. Havvind. Batterier. Hydrogen.
Det er her NHH-professorens bekymringer kommer inn i bildet: Norges svar ser ut til å være å bygge ting som ikke lønner seg, finansiert av penger fra oljefondet, med et håp om at det en gang i fremtiden blir lønnsomt.
Ifølge EØS-avtalen er subsidier egentlig ikke er lov, men for det grønne skiftet har de gjort et unntak: Det er lov å subsidiere grønne prosjekter. Det gjøres nå massivt både i USA, EU og Norge.
Vi har allerede solgt fordelen vår
«Grønn industri» har blitt et annet ord for industri som krever mye strøm. Fra før har vi aluminiumsproduksjonen. Datasentre er populært. Hydrogenproduksjon er strømforbruk.
Batterifabrikker er blitt det neste målet – selv om Norge verken bygger elbiler eller mobiltelefoner. Batterifabrikker krever mye strøm, og billig strøm har gjort Norge til et attraktivt sted å bygge.
Staten gir også støtte. Freyer fikk 4 milliarder kroner i statlige garantier, før de nå truer med å bremse satsingen hvis de ikke får mer penger. Regjeringen er klare på at det vil komme mer penger.
Problemet er at Norge ikke lenger har billig strøm å bygge grønn industri på.
Vi har allerede solgt strømoverskuddet vår gjennom nye strømkabler for å hjelpe tyskerne med å skru av sine utslippsfrie kjernekraftverk, og britene med å kutte kullproduksjon. Tilbake sitter vi med historisk høye strømpriser. Alle analyser viser dessuten at det overskuddet vi har hatt er i ferd med å forsvinne. Kraftunderskudd er det samme som «dyrere strøm enn våre naboland.»
Vi skal bygge det dyreste som finnes
For å skaffe mer strøm ønsker Norge å bygge ut mye mer strømproduksjon. Og særlig skal vi satse på de tre typene som er aller dyrest å bygge ut: Solceller, bunnfast havvind – og den virkelige dyre flytende havvinden.
Solceller subsidieres allerede ganske kraftig av Enova, samtidig som det skaper store problemer for strømnettet i Norge. Men det er i havvinden subsidiene virkelig sitter løst.
Løsningen har blitt sett på som så dårlig at Norges største strømprodusent, helstatlige Statkraft, i 2020 var krystallklar på at ikke burde satses på fordi det var så dyrt, og subsidier ødela markedet.
Nå har de snudd. Men det er fortsatt ikke lønnsomt, så var tydelige på at de måtte ha mye mer statlige subsidier enn det Regjeringen har lagt på bordet. De pengene får de nå.
Byggingen av havvind-installasjonene vil trolig få betongen sin fra den subsidierte satsingen på CO₂-fangst på Norcems sementfabrikk på Brevik. Dermed kan de gigantiske betongfundamentene til vindturbinene bli bygget med litt renere betong.
Den store ambisjonen er derimot flytende havvind. Det er eksperimentell teknologi som ingen egentlig helt vet hva vil koste, og som Equinor nylig ga opp. Det er anslått at det vil være nødvendig med en strømpris på to kroner (pluss moms) for at det skal bli lønnsomt.
Siden du, jeg og norske bedrifter ikke er villig til å betale så mye for strømmen, er det staten som må betale. Da går skattene opp i stedet.
Regjeringen vil dessuten ha betydelig mer havvind enn Norge har behov for. Det er derfor nødvendig å bygge et eget nettverk av eksportkabler i Nordsjøen slik at vi kan eksportere strømmen vi har subsidiert til våre naboland. Statsministerens kjærlige brev til EU-kommisjonens leder om strømmen EU skal få kjøpe har fått mye oppmerksomhet.
Kjøp 1, betal for 2
Men det er enda et stort problem: Vindkraft leverer strøm med en elendig kvalitet. Den produserer ikke nødvendigvis når det er behov – ofte kan strømbehovet er størst når produksjonen er minst.
Samtidig er det perioder med altfor mye strøm. I mai har «minuspriser» blitt et kjent problem, der man i Nederland i forrige uke måtte betale opp til 5 kroner per kWh for å selge strøm markedet ikke ville ha.
Dermed må man både ha backup som kan ta over når det ikke blåser, men også en mulighet til å ta imot overskuddsproduksjon som kan ødelegge strømnettet.
Her ser Statnett for seg for at løsningen vil være hydrogenproduksjon. Det kan nemlig løse begge problemene.
Hydrogenproduksjon er i prinsippet veldig enkelt: Send strøm gjennom vann. Da deler vannet seg i oksygen- og hydrogengass som kan komprimeres og lagres i tanker. Denne gassen kan senere sendes gjennom en brenselcelle, og produsere strøm når det er behov.
Problemet er at masse strøm forsvinner i prosessen. Grovt sett mister du halvparten av strømmen ved å lagre strøm på denne måten. Kjøp 1, betal for 2.
Vil ha doble subsidier for å dekke opp problemet fra subsidier
Statkraft står helt klar til å bygge denne typen anlegg. I sitt høringssvar til Energikommisjonen skriver gjør de at de «har som ambisjon å ta en ledende posisjon innen utviklingen av grønt hydrogen.»
Forutsetningen er at staten står klar med doble subsidier:
«For at hydrogen i praksis skal bli en lønnsom industri for Norge, er det behov for en tydelig strategi og målsetting, samt tilstrekkelige virkemidler for å realisere målene. [ …] Statkraft [mener] at en ordning med differansekontrakter for å utjevne forskjellene allerede nå bør innføres. For å skape nødvendig skala kan det være behov for investeringsstøtte for visse hydrogenprosjekter.»
Det Statkraft her skriver, er at de ønsker at hydrogenprosjekter skal få samme type subsidieordning som havvinden, der en salgspris blir garantert av staten (differansekontrakter). Men i tillegg til dette tror de at de må få direkte subsidier for å bygge enkelte av anleggene.
Dermed skal subsidierte batterifabrikker, få strøm fra subsidiert havvind, som får betong fra subsidiert betongproduksjon – og der alle problemene denne subsidierte havvinden medfører skal løses ved subsidierte hydrogenfabrikker som produserer subsidiert hydrogen.
– Vedtak blir gjort uten økonomiske utredninger
I en kommentar i Aftenbladet angriper Hilde Øvrebakk utviklingen med subsidier:
– Regjeringen vet ikke hvor mange milliarder staten, som til syvende og siste er oss, må betale for havvind. Selskapene ber om å få mer av fellesskapets penger for at det skal bli lønnsomt for dem. Det skal de få, ifølge både Aasland og statsminister Jonas Gahr Støre. Uansett om det tapper fellesskapet for både penger og ressurser. Og selv om dette godt kan være et luftslott, skriver hun.
Hun er sterkt kritisk til at det hele skjer uten nøyere utredninger:
– Vedtak som påvirker hele samfunnet, blir nå gjort uten vitenskapelig forankring eller økonomiske utredninger. Politiske beslutninger blir fremdeles tatt etter påvirkning fra sterke næringslivsinteresser, lobbyorganisasjoner, LO, NHO – ofte med en idealistisk baktanke eller en ønsketenkning.