Det trengs langt mer strømproduksjon i årene og tiårene som kommer. Det finnes knapt noen som tror at man kan spare seg gjennom det grønne skiftet.

Problemet er at alle former for strømproduksjon er hatet. Uansett hva man foreslår kommer det sterke protester.

  • Vannkraft raserer naturen
  • Vindkraft raserer naturen
  • Gasskraft slipper ut for mye CO₂
  • Kullkraft slipper ut altfor mye CO₂
  • Sol er i beste fall et tillegg
  • Atomkraft har kanskje mest motstand av alt

Les også

Snart mangler vi kraft: Disse norske grepene har forsterket strømkrisen

Mener løsningen er havvind

I Norge har regjeringen derfor bestemt at den nye kraften i all hovedsak skal komme fra havvind. De ønsker å bygge ut omtrent like mye uregulert effekt på havet, som det allerede er i norske vannkraftverk.

Det fine med havvind er at den bygges langt fra der folk bor, og vindforholdene til havs er normalt mye bedre enn på land. Potensialet er derfor ekstremt stort.

På toppen av det hele håper man at havvind skal bli en enorm teknologieksportmulighet for Norge, der offshore-kompetanse kan brukes for flytende havvind. Equinor har blant annet bygget en håndfull flytende turbiner i Skottland.

Ambisjonene for havvind har blitt økt en rekke ganger, og det pågår nå et arbeid om å utvide kapasiteten allerede før noe er bygget.

Norge er ikke alene – eller først

Havvindparkene er allerede godt synlig hvis man tar flyet over Nordsjøen. Spesielt har England og Tyskland installert store mengder.

I 2020 passerte man 25 GW kapasitet i Europa. Til sammenligning har Norge 4,6 GW vindkraft på land.

Det er også helt vanvittig store ambisjoner for utbygging i årene som kommer.

Før dagens energikrise var et faktum, var det planer for rundt 100 GW kapasitet rundt Nordsjøen innen 2030. Tidligere i år gikk Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia sammen for å bygge ut 150 GW i Nordsjøen. Et lignende samarbeid er planlagt i Østersjøen.

EU-målene var på omtrent 400 GW innen 2050. Norges ambisjoner om å tildele arealer for 30 GW kommer i tillegg.

Mål om å bygge mer enn man trenger

Mye kraft er en god ting, men for mye av det gode kan også være et problem.

Selv om det virker som en fjern fortid, opplevde Norge for første gang negative strømpriser i 2020.

Det betyr at strømprodusenter måtte betale for å sende strøm ut på nettet. I vindavhengige Danmark har dette vært forholdsvis, og har også skjedd i Norge i ettertid.

Veldig forenklet var det som skjedde at det i en periode blåste så mye på vindturbinene at det ble produsert mer strøm enn man både klarte å bruke og eksportere til landene rundt.

Også gjennom denne vinteren og sommeren med ekstreme priser, har nesten det samme skjedd – spesielt i Danmark, Tyskland og Sverige har prisen blitt presset ned mot null i perioder med mye vindkraft.

27. juli kostet strømmen 1,3 øre i Danmark (DK2) på starten av dagen. Senere samme dag var vindproduksjonen halvert og forbruket økt. Dermed hoppet prisen opp til nesten 5 kroner. Før avgifter.

Ved en mangedobling av utbygging av havvind, er det ventet at denne typen overproduksjon vil bli enda mer vanlig.

Det kan være vanskelig å se for seg hvor mye 400 GW havvind, som er målet til Europa, faktisk er. Øystein Heggdal satte ord på det i en kronikk hos Europower i fjor:

«Dette er mer effekt enn hva Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Polen, Sverige, Norge, Finland og Nederland samlet har i effektbehov på noe tidspunkt på året. Selv om elektrifisering skulle øke effektbehovet noe, ville dette bety at innimellom vil all kapasitet i nettet gå til havvind og prisene ville måtte gå i null eller bli negative.»

Årsaken til at man ønsker å bygge mer enn man trenger, er at vindkraften ekstremt sjelden produserer på maksimal effekt, men et sted mellom 0 og 100 prosent. Men med så store mengder som det her snakkes om blir både 0 og 100 et problem.

Det blåser gjerne lite over alt – samtidig

Nordsjøen er i stor grad blitt indrefileten for havvindsatsing. Det er her Norge vil bygge, og det er her det allerede er bygget en del.

Utfordringen er at det i stor grad er slik at det blåser mye eller lite i hele Nordsjøen samtidig. Grovt sett betyr det at både Danmark, England, Norge, Nederland og Belgia vil oppleve at deres vindturbiner produserer mye eller lite samtidig.

Dermed er det slik at når det blåser aller mest, og utbyggere virkelig skal kunne tjene inn de store investeringene, så får de nesten ikke betalt for kraften de lager, fordi alle andre også må levere samtidig.

Så hva skjer når det ikke blåser i noen særlig grad i vindturbiner som har kapasitet nok til å dekke det meste av Europas etterspørsel?

Jo, da må kraften komme fra et annet sted.

Reservekraft

Hva dette «et annet sted» er, vil ekspertene være uenige om. Men siden strømmen produseres i samme øyeblikket som den forbrukes, Europa har et alternativ for perioder med tilnærmet null havvindproduksjon og veldig høyt forbruk.

Skrekkscenarioet er kanskje en uke i starten av januar der et høytrykk legger seg over hele Europa med svært lave temperaturer og lite vind over flere dager. I europeisk sammenheng kan en hetebølge på sommeren være like ille.

I Norge har vi vannkraft. I resten av Europa er det kull, gass, kjernekraft, oljekraft – et-eller-annet som står klar på kort varsel til å produsere når det er behov.

Men å ha en slik reservekraft stående er svært dyrt.

Hvis du var en investor: Hvor mye penger ville du kreve for strømmen hvis du skulle holde et kullkraftverk klart året rundt, men bare fikk lov til å produsere noen timer innimellom når det var et akutt behov? Det blir i alle fall ikke 30 øre.

Denne kostnaden blir ikke tatt hensyn til når det snakkes om hvor mye det koster å bygge ut og drifte ny kraftproduksjon – gjerne omtalt som «LCOE» (Levelized cost of electricity). Ifølge tall fra NVE er vind på land nå det billigste å bygge ut.

– LCOE er mest sannsynligvis et av de mest misbrukte kostnadstallene i forbindelse med energi. Ofte bruker folk bare formelen uten å forstå hvordan den skal brukes. Innen Life-Cycle Costing bruker vi alltid å spesifisere ytelsen for å kunne sammenligne noe, og det ligger til grunn også for LCOE.

– Det er faglig helt feil å sammenligne LCOE for vindkraft med LCOE for kjernekraft. Vindkraft varierer med vinden og den trenger store menger backup/balansering, mens kjernekraften ikke trenger det. Det betyr at de LCOE-tallene som mange bruker i forhold til vind og sol er helt feil, skriver NTNU-professor Jan Emblemsvåg i en kommentar på Facebook nylig.

Hva med å lagre energien?

Når det produseres for mye strøm i noen perioder, og for lite i andre, er den åpenbare løsningen å lagre strømmen til bruk for senere.

Det er lettere sagt enn gjort. Med dagens batterier er det en fullstendig uoverkommelig å lagre tilstrekkelige mengder i et tradisjonelt batteri.

I fjor satte Australia i drift et nytt batteri til strømlagring, det største på den sørlige halvkule, basert på standardisert løsning fra Tesla. Prisen på drøyt én milliard kroner ga 450 MWh (450.000 kWh) lagring. Til sammenligning kan Norge overføre nesten fire ganger så mye strøm som det til Danmark på én time.

Per i dag finnes det bare to forholdsvis realistiske løsninger: Hydrogen og pumpekraftverk.

Hydrogen

Hydrogen kan fungere som et gigantisk batteri, og Norge har store vyer om hydrogensatsing.

Prinsippet er enkelt: Først sender man strøm gjennom vann, som splitter vannmolekylene i hydrogen og oksygen. Hydrogenet kan lagres på tanker under høyt trykk til senere. Det er mye billigere enn batterier og det kan ganske enkelt skaleres opp.

Hydrogenet kan man senere bruke til å generere strøm ved å sende det inn i en brenselscelle (som på en hydrogenbil). Utslippet er bare vann.

Den virkelig store utfordringen med dette er at man mister veldig mye av energien i prosessen. Anslagene varierer litt, men grovt sett forsvinner 60 prosent av energien du putter inn.

Dette kommer på toppen av at havvind er blant den aller dyreste strømproduksjonen man kan bygge ut.

Dessuten trengs det en industriell skala på hydrogenproduksjonen, som er upløyd mark i dag. De nye strømkablene til England og Tyskland er på 1400 MW hver, mens så sent som i fjor var anlegg på rundt 24–25 MW ansett som de største i verden, mens 100 MW-anlegg er planlagt.

Pumpekraft

En langt enklere og mye mer effektiv løsning, er det som lå bak tanken om å gjøre Norge til Europas grønne batteri: Pumpekraft.

Dette handler veldig enkelt om å bruke strøm til å pumpe vann opp i vannmagasinene når det er overskudd av strøm. Vannet kan så brukes til å produsere vanlig vannkraft når det er behov.

Her forsvinner bare rundt 20 prosent av energien.

Norge har noen få løsninger for dette for de vanlige vannkraftverkene, blant annet på Blåsjø. I utlandet finnes dedikerte pumpekraftverk som bare har som jobb å fungere som batteri for kortere eller lengre perioder.

Sintef så i 2012 på en løsning med stor nok skala til at det faktisk skulle monne.

Siemens Energy har foreslått å bygge et enorm pumpekraftverk ved Lysefjorden på Vestlandet, der kraftoverskudd fra havvind brukes til å pumpe sjøvann opp på fjellet.

Pumpekraft er derimot heller ikke uproblematisk. Sintef skriver selv at det å fylle og tømme magasinene fører til erosjon og en rekke uønskede effekter.

Statsråden: Kan ikke ta imot all kraften fra havvind

Nettavisen har stilt olje- og energiminister Terje Aasland (Ap.) følgende spørsmål:

Hvordan ser regjeringen for seg at man skal løse problemer med en massiv havvindutbygging, som produserer mest når prisene er null og alle våre handelspartnere også produserer på full effekt? Skal norske vannkraftverk konverteres til pumpekraftverk?


– For Norges del har vannkraften gitt, og gir oss fortsatt, den regulerbarheten som trengs for å levere kraften til forbrukerne når behovet er der. Det utgjør i dag ca. 90 prosent av kraftproduksjonen vår og vil være ryggraden i kraftsystemet i fremtiden. Norge har mange ulike typer magasiner med ulike egenskaper, som gir norsk vannkraft en unik reguleringsevne, skriver Aasland i en e-post.

– En større andel væravhengig kraftproduksjon, både i Norge og i landene rundt oss, gjør den regulerbare vannkraften stadig viktigere. Det er potensial for økt kraftproduksjon gjennom blant annet opprusting og utvidelse (O/U) av eksisterende vannkraftverk. Regjeringen vil øke norsk vannkraftproduksjon, blant annet på bakgrunn av Stortingets vedtak om kontantstrømskatt for vannkraft og ved å fortsatt prioritere opprusting og utvidelse av eksisterende vannkraftverk i konsesjonsbehandlingen.

Les også: Hvorfor oppgraderer vi ikke bare vannkraften?

Han er samtidig klar på at det er satt som mål utbygging av langt mer strøm enn det Norge kan håndtere:

– Samtidig er det viktig at vi fortsetter med å satse på andre energikilder som sol og vind på land og til havs når samfunnet skal elektrifiseres mer. Dette er noe av bakgrunnen for at vi har lagt frem et ambisiøst mål for utbygging av havvind på norsk sokkel, men dette skal skje stegvis gjennom jevnlige utlysninger og tildelinger av areal for energiproduksjon til havs. Regjeringens havvindambisjon handler ikke bare om å produsere mer fornybar kraft i fremtiden, men også bidra til industriutvikling, innovasjon og nye arbeidsplasser vi vil trenge i det grønne skiftet. Regjeringen vil stille opp for at de første prosjektene blir realisert og vurderer statsstøtte for de første tildelingsrundene. Senere utbygging på tildelt areal vil være avhengig av tilstrekkelig betalingsvillighet i markedet.

– Hva den samlede utbyggingen blir, avhenger blant annet av aktørenes investeringsbeslutninger. Det norske kraftsystemet, slik det nå er utformet, kan ikke ta imot 30.000 MW med uregulerbar kraft, som havvind. Regjeringen legger derfor til grunn at ulike nettløsninger vil tas i bruk. Det vil bli vurdert kabler med toveis kraftflyt, radialer til Europa og radialer til Norge for hver utlysning, sier han.

Les også: Norge får klimarefs fra høyt hold: – Ligger langt bak