*Nettavisen* Økonomi.

Friske meninger

Norge trenger statlige investeringer

Isblokker i havet ved Grønland og Jonas Algers.

- Det er bare staten som har de finansielle musklene og den organisatoriske kapasiteten til å akselerere den grønne motoren i norsk økonomi - og samtidig bremse den fossildrevne, skriver Jonas Algers (innfelt) i denne kommentaren. Foto: Felipe Dana (AP/NTB scanpix/Manifest Tankesmie)

Bare en statlig ledet omstilling kan redde klimaet.

Av Jonas Algers, samfunnsøkonom i Manifest Tankesmie

Dette er en kommentar. Det er skribentenes holdning som kommer til uttrykk.

«Staten må stille mer håndfast opp», sa Jonas Gahr Støre i juni, og la til en milliardøkning på regjeringens krisepakke for klima.

Men som vi viser i den nye Manifest-rapporten «Bygg fremtidens grønne industrinasjon med statlige investeringer», som inngår i serien til Grønn Industri 21-samarbeidet, er det ikke tilstrekkelig at staten stiller opp.

Les også: Vil den grønne kjempen reise seg?

Staten må lede

Staten må lede. Fossiløkonomien må fases ut, den grønne industrien må fases inn.

Det er bare staten som har de finansielle musklene og den organisatoriske kapasiteten til å akselerere den grønne motoren i norsk økonomi - og samtidig bremse den fossildrevne.

«Privat sektor kommer ikke selv til å levere energiomstillingen», skrev energikommentator Nick Butler i Financial Times i fjor.

Forrige uke skrev flere tunge økonomer, blant annet Jeffrey Sachs, Gabriel Zucman og nobelprisvinneren Joseph Stiglitz, at «med en koordinert utfasing av petroleumsutvinning kan regjeringer omdirigere ressurser til grønn teknologi, infrastruktur, sosiale program og gode jobber, og dermed starte en økonomisk omstilling som tjener både folket og planeten» i The Guardian.

Det er staten som er nøkkelen i enhver realistisk klimaomstilling.

Les også: Med et pennestrøk avlyses den grønne omstillingen

Månedlandingen og New Deal

Det finnes flere historiske modeller for hvordan staten tar ansvar ved økonomiske transformasjoner. AUFs leder Ina Libak har tidligere nevnt månelandingen som et eksempel der staten muliggjør det tilsynelatende umulige. Det er et godt eksempel. I 1966, da NASAs månelandingsprogram var på det største, besto NASA-programmet av 4,41 prosent av statsbudsjettet. I Norge hadde det betydd mer enn 63,5 milliarder kroner på ett år. I fjor lå den totale offentlige støtten til FoU (Forskning og utvikling) og innovasjon i Norge på litt over 11 milliarder, inkludert all petroleumsrelatert forskning.

Les også: I Stortingets elleville mangel på fornuft er oljemilliarder egentlig grønn omstilling

En annen modell som har blitt enda mer populær å referere til er 1930-tallets New Deal-politikk i USA. Men der New Deal-politikken handlet om å få hele landet i arbeid, og som det noe teknisk kalles, «lukke gapet mellom potensiell og faktisk produksjon», er klimakrisen en helt annen type krise. Det kommer ikke til å være tilstrekkelig med å benytte ledig arbeidskraft og kapital til grønn produksjon. I stedet må ressurser omdirigeres, fra klimaskadelig og rentenistisk aktivitet til grønn industriproduksjon og verdiskaping.

Akkurat som ved tidligere eksistensielle utfordringer kan vi også klare klimakrisen.

Våren 1940 hadde USA 2665 fly. Tyskland hadde 25.000. I State of the Union-talen i 1942 sa president Roosevelt at han «sendte et direktiv til regjeringens departement og direktorat, og beordret dem å umiddelbart vedta planer for å øke vår produksjon av fly snarest, og at i løpet av dette år 1942, skal vi bygge 60.000 fly. Og at vi neste år, 1943, skal vi bygge 125.000 fly...».

USA produserte nær 300.000 fly innen 1946.

Les også: Oljeprosjekter som planlegges nå kan risikere aldri å pumpe opp en dråpe olje

Færre markedsliberale skrivebordsteorier

Nå lever vi i fredstid, og det er ihvertfall ikke fly vi behøver i dag. Men på samme måte kan vi ikke møte en eksistensiell trussel med vakre ord eller markedsliberale skrivebordsteorier.

Vi må møte dem med store investeringsprogram i klimateknologi, og statlig koordinering. I 2019 ble det investert omkring 150 milliarder i petroleumssektoren. Skal ressursene og kompetansen i petroleumsektoren i stedet rettes mot grønn industri, må vi begynne diskutere investeringer i lignende størrelser.

En markedsledet omstilling vil alltid innebære at privat berikelse prioriteres.

Elsparksyklene ble solgt inn som «grønn mikromobilitet», men har gitt oss et begrenset offentligt rom for bevegelseshemmede - og at spaserturer erstattes med litiumbatterier.

Grunnleggende forandringer

Der regionen Ontario i Canada etablerte et system for fornybar energi hvor urbefolkningen kunne eie sin egen sol og vindkraft, har den passive norske holdningen til vindkraft på land skapt profitt for tyske investorer på Sapmis bekostning.

Les også: Skattelettelsene til oljenæringen er 730.000 kroner per arbeidsplass

Klimatrusselen betyr at samfunnet må gjennom grunnleggende forandringer. Den forandringen kan skje på en proaktiv og kontrollert måte gjennom statlig koordinering og investeringer.

Da må Arbeiderpartiet legge klimaforsinkelsen på hylla og mobilisere landet for en sosial og grønn industriell transformasjon.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.