*Nettavisen* Økonomi.

Friske meninger

Olje er viktig for bærekraft

Øystein Sjølie og Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen.

I januar i år var det offisiell åpning av Johan Sverdrup feltsenter i Nordsjøen. Dette er det tredje største oljefeltet på norsk sokkel, med forventede ressurser på 2,7 milliarder fat oljeekvivalenter. Samfunnsøkonom Øystein Sjølie (innfelt) mener olje er viktig for bærekraft. Foto: Carina Johansen (NTB scanpix/privat)

Det er få som tviler på at oljevirksomheten spiller en helt sentral rolle i norsk økonomi, og at levestandarden ville vært betydelig lavere uten denne sektoren.

Av Øystein Sjølie, samfunnsøkonom

Kanskje ville for eksempel norske minstepensjoner vært på nivå med svenske, i stedet for å være dobbelt så store.

Når det nå likevel argumenteres for å begrense, eller til og med avslutte norsk oljeproduksjon, begrunnes dette ofte med «bærekraft». I norsk debatt fremføres ofte «bærekraft» som motsatsen til olje. Bærekraft er et vagt begrep, og det er lett å definere det som «det motsatte av olje». For en mer omfattende definisjon, for eksempel i tråd med FNs bærekraftsmål, er motsetningene mellom olje og bærekraft mindre tydelige. For mange av bærekraftsmålene er olje tvert imot en forutsetning for måloppnåelse.

Les også: Alt dette må du klare deg uten om vi kutter ut olje

Fossil-fart og fantastiske fremskritt

Energi generelt, og olje spesielt, er nemlig svært viktig for levestandarden også til kundene, ikke bare produsentene. De siste par generasjonene har menneskeheten opplevd fantastiske fremskritt. Ikke teknologiske, men sosiale og økonomiske. Fattigdommen har stupt, sultkatastrofer er det nesten slutt på, stadig færre dør i naturkatastrofer, stadig flere drikker rent vann, forventet levealder øker mens barnedødeligheten synker.

Uten fossile energikilder ville en så rask fremgang vært utenkelig.

For oss i Norge er det lett å tenke at olje primært brukes på bilkjøring til hytta og weekendturer til London. Det er en liten flik av virkeligheten. Olje og oljeprodukter brukes til landbruksmaskiner, til lastebiler og skip som frakter mat og medisiner, til anleggsmaskiner som anlegger veier, kaier og bygger skoler og sykehus, til rør i vann- og avløpssystemer.

Kull og gass brukes til kraftproduksjon til skolene og sykehusene, kontorene, fabrikkene og hjemmene. Og til å produsere alt stålet og plasten som gjør livene tryggere og bedre for mennesker over hele verden, og særlig i områder som for noen tiår siden var ekstremt fattige. Derfor har all vekst i verdens klimautslipp de siste 40 årene – all vekst! – kommet i land som for 40 år siden var svært fattige.

Dette er økonomiske fremskritt, som samlet fanges opp i BNP - brutto nasjonalprodukt. BNP er dermed en god indikator på menneskelig velferd. Den er ikke perfekt, men det er den beste enkeltindikatoren.

Parafin reddet de store hvalene

Oppsiktsvekkende ofte bidrar også oljeprodukter til miljøforbedringer. Da kommersiell utvinning av råolje startet for 160 år siden var parafin det viktigste produktet. Bruk av parafin i stedet for hvalolje bidro til å redde de store hvalene fra utryddelse.

Les også: MDG vil skape større klasseskiller

Det dør flere millioner mennesker av luftforurensning hvert år. Over halvparten av disse dør av innendørs luftforurensning. I mye av verden er det fremdeles vanlig å varme mat over åpen ild, som å brenne kumøkk. Om lag 10 prosent av verdens oljeproduksjon brukes til å lage oljegasser som propan. Her hjemme brukes slike gasser i grillen. I fattigere land erstatter propan kumøkka på kjøkkenet.

Ikke desto mindre medfører olje også miljøproblemer. Avfall er en ting, men viktigere er kanskje klimautfordringen. Hvor stor er så denne utfordringen? Er det en klimakrise?

Klikk på bildet for å forstørre. Samfunnsøkonom Øystein Sjølie.

Samfunnsøkonom Øystein Sjølie. Foto: Privat

Klimaforskning publisert i år sier at 3 graders oppvarming er et «worst case scenario» om 80 år, dit vi kommer uten flere klimatiltak. Og det er få som kategorisk argumenterer mot alle klimatiltak. 3 grader, som innebærer 2 graders oppvarming fra i dag, er med andre ord et sannsynlig tak på oppvarmingen. Med flere klimatiltak blir det mindre.

Kommende klima-konsekvenser

Hva er konsekvensene for menneskene av denne oppvarmingen? Hva skjer med sult og fattigdom? Med helse og utdanning? Med infrastruktur? Med fortsatt økonomisk og sosial fremgang?

Les også: Engelsk stjerneprofessor om norsk sluttdato: – Lykke til som rollemodell for Saudi-Arabia og Russland

Analyser som gjengis i FNs klimapanels siste rapport, fra 2018, peker på at 3 graders oppvarming i tilfelle vil føre til at verdens BNP kan bli 2-3 prosent lavere enn det ellers ville blitt (avsnitt 3.5.2.4). Siden dette temaet er omfattet av så stor interesse, er spørsmålet drøftet mange ganger. Og resultatene er ganske like (se figur 2). I analysene er også forskjellene mellom verdens regioner oppsiktsvekkende små.

Imidlertid er det en risiko for at konsekvensene av klimaendringer blir verre enn disse prognosene tyder på. I tillegg risikerer vi ødeleggende virkninger for økosystemer. Derfor er det fornuftig å ha en politikk for å redusere utslippene. Hva Norge gjør har liten betydning for verdens utslipp, men det er lett å begrunne utfra normale moralske prinsipper at vi likevel bør ha en klimapolitikk.

Politikk som former menneskers levekår

En ansvarlig klimapolitikk må imidlertid ta hensyn til at klimautslippene henger sammen med de store forbedringene i menneskenes levekår. Vi står derfor overfor en tøff målkonflikt. Realiteten er at vi uten fossil energi vil få et sivilisasjonssammenbrudd. I fremtiden vil forhåpentligvis fossilfrie energikilder utkonkurrere fossilbærere, men slik er det ikke i dag. Uten å forstå dette, risikerer vi klimatiltak som er veldig dyre - målt i menneskelig velferd.

Les også: Norges oljehovedstad kutter ut oljeaksjer: - Helt feil signal å sende ut

Første bud i klimapolitikken må være å avslutte subsidiene på utslippsintensiv og annen energikrevende aktivitet. Her er det lavthengende frukter, også i Norge. Det viktigste er antagelig den skattemessige subsidieringen av cruisetrafikk. Klimautslippene fra disse båtene tilsvarer om lag halvparten av norske privatbiler. Verdiskapingen i denne sektoren er neglisjerbar.

Andre bud i klimapolitikken er avgifter på alle klimautslipp. I dag betaler oljevirksomheten og bilistene, som til sammen står for halvparten av norske utslipp, om lag 500 kroner per tonn. (For bensin og diesel utgjør dette under 1,50 kroner per liter, så her er det mye verdiskaping per tonn CO2-utslipp.) Oljeselskaper må kjøpe kvoter i tillegg til sine CO2-avgifter. Andre utslippskilder slipper langt billigere. Å jekke opp avgiftene på disse andre kildene er en løsning som koster langt mindre, målt i velferd, enn å legge ytterligere begrensninger på de kildene som allerede betaler mest.

Norsk gave til Saudi-Arabia

Å redusere eller kutte norsk oljeproduksjon er et klimatiltak med negative konsekvenser for menneskelig velferd. Siden det er ledig produksjonskapasitet, blir antagelig effekten på verdens klimautslipp beskjeden. Et norsk produksjonsbortfall blir dermed primært en gave fra Norge til Saudi-Arabia.

I den grad norsk bortfall ikke erstattes vil forbruket falle. Da er det høyst interessant å studere hvilke grupper som mister sin tilgang til oljeprodukter. Vil det være nordmenn som vurderer å kjøre til hytta eller fly til London?

Neppe.

Kinesere som vurderer et billig cruise langs norskekysten?

Nei.

Det blir de fattigste kjøpergruppene som blir skjøvet ut. De som nylig har fått råd til å kjøpe diesel til landsbyens generator, bensin til mopeden som de bruker til jobb eller propan til komfyren.

Det kan vanskelig kalles bærekraftig.

Les også: Det nytter lite med ren luft når maten og arbeidet er sendt til Kina

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag