Gå til sidens hovedinnhold

På god vei mot fattigdom

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Du trodde kanskje at de fleste av oss lever i sus og dus i kjølvannet av hva oljepengene drypper på oss. For de gjør jo det. Det er jo derfor mange av oss har fått mye bedre råd enn hva vi hadde før 1985.

Til tross for dette og det enkle faktum at flere og flere utdanner seg, er det ikke alle i samfunnet som har en jobb som utbetaler over 400.000 kr i året. Noen har ikke jobb i hele tatt.

For å ta meg selv, og mitt yrke, først. Meg er det ikke synd på. Jeg er alene, uten familie eller barn, og kan derfor styre meg som jeg vil. Jeg er utdannet fagarbeider i helsevesenet. Med ti års ansiennitet tjener man 423.300 kr. men dette er visst man har vært så heldig å fått seg en 100% stilling, noe det finnes svært lite av for hjelpepleiere/helsefagarbeidere.

Det høres kanskje mye ut, men er i realiteten en latterlig lav inntekt. Jeg som er alene klarer meg likevel greit på lønna. Men dukker det opp en uventet høy utgift velter lasset.

Det er også sånn at en god del mennesker har havnet på utsida av samfunnet. Mange har også blitt syke eller sliter med andre lyter som gjør at de må motta bistand fra NAV. Og det er ikke så lett som mange vil ha det til.

I tillegg er det svært skambelagt å måtte gå til NAV og tigge penger. Det sitter langt inne hos de fleste. Og de som får noe, får et latterlig beløp det ikke er mulig å livnære seg på. Har man barn stiller de seg litt bedre enn enslige, men ikke mye.

I AS Norge er det allikevel de fleste som har barn. Mange av disse sitter med aleneansvar for sine barn. De fleste av disse kan ofte ikke har en full stilling da de har behov for å ta seg av barna. Men uansett, selv om de har det er ikke lønnen noe å rope hurra for. Og på grunn av prisnivået i Norge sliter matbudsjett hardt på lommeboken. Dette i tillegg til alt barna trenger.

Når det skal handles inn de ukentlige husholdningsvarene, kommer derfor billigmerkene svært godt med. Uten disse varene får de ikke budsjettet til å gå opp. Husk bare hva ungene skal ha. Det er ikke bare mat og klær de trenger, men en hel rekke andre greier for å ikke falle utenfor blant andre barn.

Vi bor i et land som i teorien skal være et svært godt land å bo i, noe det også er for mange av oss. Vi har, og har lenge hatt, enorme inntekter fra oljen på norsk sokkel. Men det ser ikke sånn ut. Se bare på sykehusene. De har et enormt etterslep på utstyr og vedlikehold og modernisering av bygninger.

Samtidig som dette blir mer og mer synlig, får de bare mindre og mindre statlige tilskudd, til tross for at befolkningen øker. Noe som igjen fører til kutt i tjenester og kvalitet, for ikke å snakke om personell. Dette skjer, ikke bare hos landets sykehus, men hos hele helsesektoren, politiet og militæret.

Fattigdommen bare øker, og nå skal de altså forby matvare kjedene å selge egne matvarer. Bøndene jubler, det er klart, men de er jo bare opptatt av å tjene penger. Alle kan forstå det, alle vil jo tjene mest mulig, men man bør tenke på alle minstepensjonistene, aleneforsørgere, uføre og andre grupper som står på sidelinjen og bare må se på kjøpefesten hos oss andre.

Reklame

Siste sjanse i kveld: Halv pris på alt fra Comfyballs