Bare kort tid etter at Frp-statsråd Robert Eriksson la fram tiltak mot arbeidslivskriminalitet ble han byttet ut som statsråd.

Eriksson svarte med å opprette selskapet «Løkka i livet» og ble ilagt karantene. Seks måneder etter hadde han fått 630.000 kroner i etterlønn, og selskapet fikk aldri en krone i inntekter, i følge Aftenposten.

Ifølge Proff.no er Løkka i livet AS nå inaktivt og enheten er slettet.

Avisen har regnet ut at tidligere statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere totalt har fått 20 millioner kroner i etterlønn under regjeringen Erna Solberg. Og det er vel å merke før de siste omfattende utskiftingene etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering.

«Kongene» av etterlønn er tre personer i Fremskrittspartiet - Robert Eriksson, Tor Mikkel Wara og Per Sandberg. Disse tre har fått mellom 630.000 og 680.000 kroner, ifølge Aftenposten.

Jeg synes ikke det er urimelig at statssekretærer og statsråder får etterlønn når de må gå på dagen, og årsaken ikke er en dårlig jobb, men at regjeringen må få en ny sammensetning.

Tenk deg selv at du sitter i en god lederstilling den dagen du får telefonen fra statsministeren om å gjøre en jobb for landet. Du sier opp, mister opparbeidede rettigheter hos arbeidsgiveren, og må innstille deg på et yrkesliv hvor du kan få avskjed i nåde nærmest på dagen.

For din private økonomi får det selvsagt konsekvenser at du brått både står uten din tidligere jobb, og også mister den faste statsrådslønnen på 1,4 millioner kroner i året.

Hvis vi i det hele tatt skal få kandidater fra privat næringsliv, er det rimelig at det finnes etterlønn. Inntil seks måneder er helt greit, gjerne med avkortning dersom eks-statsråden får en ny jobb.

Problemet oppstår når eks-politikerne får yrkesforbud og nektes å ta ny jobb etter reglene i den såkalte karanteneloven. Loven omfatter politikere som skal tiltre (...) stilling eller verv utenfor statsforvaltningen, eller som etablerer næringsvirksomhet, som det heter i Lov om informasjonsplikt, karantene og saksforbud for politikere, embedsmenn og statsansatte.

I medhold fra loven kan politikerne få et tidsbegrenset forbud mot en ny jobb, eller de kan få et tidsbegrenset forbud mot å involvere seg i bestemte saker eller saksområder.

All rimelighet tilsier at når staten ilegger folk en slik karantene, så må også staten betale lønn for vedkommende i venteperioden. Det skulle bare mangle, og loven sier da også at politikerne mottar en godtgjørelse i karantenetiden som tilsvarer lønnen som politiker.

Dessverre gjør ordningen triksing veldig lønnsomt. Det eldste trikset i boka er å etablere egen virksomhet på et område hvor man er nødt til å få karantene. Da får man på automatikk seks måneders etterlønn, og når karanteneperioden er over er det bare å slette selskapet.

Tidligere statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Arbeiderpartiet fikk først etterlønn, og da etterlønnsperioden nærmet seg slutten meldte han fra om en plan om å starte konsulentselskap for å selge råd på områder han selv hadde hatt ansvar for. Slik fikk han ny tre måneders etterlønn og karantene.

Her er smutthullene som kan gi inntil 18 måneder etterlønn:

• Regelen er seks måneders etterlønn og karantene hvis man oppretter næringsvirksomhet som er knyttet til eks-politikerens tidligere arbeidsoppgaver.
• I «særlige tilfeller» kan man få tolv måneder.
• Og som det heter: «Dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner, kan det ilegges et saksforbud i inntil tolv måneder i tillegg til en karantene på inntil seks måneder.

Statsrådenes etterlønn får ikke et veldig kritisk blikk fra Stortinget, og det med god grunn. De 169 representantene har 988.000 kroner i årslønn, og når de går av eller ikke blir gjenvalgt kan de få inntil 12 måneders etterlønn på 652.000 kroner hvis de eksempelvis går arbeidsledig eller begynner på en utdannelse.

Her er alle reglene: Stortingets lønn og andre godtgjørelser

Forskjellen er at stortingsrepresentantne ofte vet mange år på forhånd når de skal slutte, mens statsrådene kan bli byttet ut tvert.

Når Stortinget vedtar lover for andre, så er de gjerrigere på etterlønn. Hvis ikke annet er avtalt, er oppsigelsesperioden en kalendermåned. Og først etter 10 års sammenhengende jobb i samme virksomhet har arbeidstaker krav på tre måneders oppsigelse.

Først når man passerer 60 år er regelen i Arbeidsmiljøloven seks måneders oppsigelsesperiode. Det er vel å merke ikke etterlønn for i motsetning til statsrådene og stortingsrepresentantene er hovedregelen at arbeidstakerne jobber for pengene. Og i privat virksomhet har mange erfart at de kan bli oppsagt nær sagt som lyn fra klar himmel hvis bedriften går dårlig.

At statsråder har en etterlønnsordning, er ikke urimelig. I tillegg er det samfunnsmessig ønskelig at også andre enn offentlig ansatte eller karrierepolitikere kan ta slike stillinger. Men hvorfor stortingsrepresentanter som går av etter en fast periode kan få inntil 12 måneders etterlønn er vanskeligere å forstå.

Det verste er likevel et regelverk som åpner for å trikse. Det minner om å selge strikk i metervis når eks-statsråder kan få 600-700.000 kroner utbetalt fordi man planlegger å starte en virksomhet som vil gi karantene.

PS! Hva mener du? Er etterlønnsordningene fornuftige eller ville du strammet dem inn? Skriv et leserinnlegg!