I en annen virkelighet er jeg nå på ferie med min kone i Los Angeles. Turen var bestilt, hotellet betalt, restauranter klare, opplevelser ventet, barnevakt booket. Det var den første ferien uten barn lengre enn en natt siden vi ble gift i 2007.
Har jeg lov til å føle at det er en nedtur når så mange mennesker dør i verden?
Det er vanskelig å vite hvordan det moralske kompasset skal kalibreres. For litt over en uke siden skrudde jeg av nyhetsvarslene på min mobil. Jeg sluttet å lese de daglige oppdateringene på antallet på sykehus, døde i forskjellige land og følge med på hvor mange som var på intensiven i Italia. Hodet mitt hadde fått nok.
Nok krise og sjokk
Hodet, og resten av meg, hadde fått nok av spekulative kameravinkler. Fått nok av nye sjokkoppslag med spekulasjoner og uttalelser av tilfeldige mer eller mindre eksperter. Nok av en tunnel som hos enkelte nyhetsmedier så helt mørk ut uten noe som helst lys. De 24 timene med nyheter med stadige oppdateringer var et glass som forlengst var fullt. Jeg hadde fått nok av å tenke at jeg ikke ha noe som helst å glede meg over.
For jeg hadde jo det. Det er lenge siden, om noen gang, jeg har vært mer delaktig i skolearbeidet til de to femteklassingene hjemme her. Mange år siden jeg har lekt så mye med dinosaurer som jeg gjorde med barnehagebarnet fram til han begynte igjen. Sjeldent jeg har snakket så mye med min nærmeste kollega, min kone, som nå.
Alt blir bra igjen. Det kommer en dag i morgen. At det finnes gleder betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mennesker som dør. Det betyr ikke at jeg slutter å vaske meg på hendene eller prøver å være mest mulig hjemme. Likevel lurer jeg som så mange andre på når ting skal bli litt mer normalt.
Når skal min sønn gi bestemor en klem igjen?
Jeg har en treåring hjemme som elsker å gi kos til menneskene rundt seg. Som han selv sier:
- En kos er viktig.
Da barnehagen åpnet igjen var han mest bekymret over om han kunne gi kos til de som jobber i barnehagen. Så de kunne bli gladere inne i seg, som han sa.
Spørsmålet han stiller hver gang vi snakker med bestemor på telefonen er det samme: Når skal jeg kose bestemor igjen?
Jeg vet ikke. Hun er i risikogruppen. Over 70 år. Snart. Neste helg?
Hvor mye skal vi bekymre oss?
Et kjent uttrykk sier at noen ting kommer du ikke unna: Døden og skatter. De fleste av oss har forhåpentligvis husket å sjekke skattemeldingen i år, og eventuelt gjort noen forandringer. Døden kommer en eller annen gang. Foreløpig har ingen av oss overlevd.
Hvor lenge vi kommer til å leve? Ganske lenge, og mye lengre enn før.
Fra hjemmesidene til FHI:
I 2016 var forventet levealder i Norge nesten fire år lengre for kvinner enn for menn, 84,2 år for kvinner mot 80,6 år for menn (SSB, 2017). Den forventede levealderen i 1846 var om lag 50 år for kvinner og et par år lavere for menn...Forventet levealder ved fødsel i den norske befolkningen økte med 22 måneder, til 82,0 år, i tiåret fra 2005 til 2015.
Hvert eneste år dør over 500 nordmenn av selvmord. Til nå har 210 dødd av korona i Norge. Sammenligningen er valid siden begge kan bekjempes. Kun en av dem er direkte smittsomt. De tre viktigste store dødsårsaksgruppene er hjerte- og karsykdom, kreft og nevrologiske sykdommer (i hovedsak demens). Disse utgjør tilsammen 71% av alle dødsfall (Kilde: FHI).
I 2019 døde 40 684 mennesker i Norge. Ingen av oss lever evig, men hvor bra livet blir kommer mye an på hva vi lar oss selv gjøre. At vi gleder oss over hverdagen, og noe hver dag. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at jeg sammenligner med selvmord.
Fra NHI.no:
Sannsynligvis får 15-25 prosent av alle kvinner og 7-12 prosent av alle menn en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet... Psykiske lidelser koster Norge rundt 70 milliarder kroner årlig i trygdeutgifter, behandlingsutgifter og sosialutgifter.
Det tallet øker om vi ikke sammen også begynner å glede oss over noe.
Vi må begynne å glede oss til noe
Vi må ta utepilsen (i Oslo fra 6. mai), vi må handle i butikkene våre, gå til frisøren (virker ikke som et stort problem da den lokale frisøren meldte om 3 ukers ventetid torsdag). Vi må planlegge ferie, selv om vi kanskje må ha litt andre planer. Vi må få lov til å besøke Nord-Norge. Det å holde hjulene igang hjelper også deg. Hodet ditt.
Alt blir bra, men det er også opp til deg. Og meg.
Denne kommentaren er sterkt inspirert av Allison Pearsons kommentar i The Telegraph: Emotionally drained and scared to death