*Nettavisen* Økonomi.

Stein Sneve

Reiseliv i motvind

Dette bildet av de lange køene på Mount Everest under årets klatresesong er et av årets mest minneverdige.  Foto: (NTB scanpix)

Det er ikke lenger nok å innta stranden på Mallorca for å vise at man er bedre enn naboen, man må innta toppen av Mount Everest.

Det er et av sommerens mest minneverdige bilder: Hundrevis av mennesker i «trafikk-kø» på toppen av Mount Everest.

Verdens høyeste fjell ble først besteget i 1953, og har siden vært regnet som en av de ultimate «manndomsprøvene». Fjellet har da også krevd utallige menneskeliv opp gjennom årene, folk overrasket av stormer og oksygenmangel.

2019 har vært et av de verste årene på lenge, med ni dødfall så langt. Og mange av disse forklares nettopp med forholdene på toppen; for mange vil opp samtidig, og det skaper problemer.

Økende trend

Mount Everest er det mest ekstreme eksemplet på en økende trend; turister som søker mer og mer ultimate opplevelser, uten alltid å være utstyrt for det. Verken fysisk eller mentalt.

Der det før krevdes både penger og egeninnsats å nå verdens ytterpunkter, holder det nå med penger. Og en viss dumdristighet, med trykk på dum.

Også i den norske fjellheimen ser vi trenden; stadig flere mennesker må hentes ned etter å ha blitt sittende fast steder der de aldri burde vært.

Eksplosjon i normal turisme

Dette skjer parallelt med en eksplosjon i den mer normale turismen; mennesker som, oppsøker kjente og attraktive steder for å la seg begeistre og imponere.

Med påfølgende Facebook-oppdatering for å imponere de der hjemme også.

Alle turister tilhørte en gang eliten; de få og priviligerte med penger og fritid nok til å besøke fremmede land og steder.

Både de gamle egyptere og romere bedrev turisme, og i sin moderne form oppsto den med den engelske overklassen på 1700-tallet, som tok sin grand tour innom Firenze, Roma og Paris. Som også i dag er på internasjonal turismes topp ti-liste.

Masseturismen skjøt for alvor fart med flyet etter krigen, og sydenturen ble alle nordmenns drøm, og reisemål for en hel generasjon.

Billigere transport og mindre lønnsforskjeller har for lengst fjernet reisens karakter av klassemarkering. Når alle har råd til å reise til Barcelona og Venezia må overlegenhet markeres på en annen måte, og slik henger utviklingen av masseturisme og ekstremturisme sammen.

Det er ikke lenger nok å innta stranden på Mallorca for å vise naboen at man er bedre, man må innta toppen av Mount Everest.

Flere steder rundt om i verden begynner nå å merke trykket fra begge disse typene av turisme.

Demonstrasjoner

Både i Barcelona, på Mallorca og i Venezia har folk demonstrert mot turismen, urbefolkninga i Australia har fått vedtatt et forbud mot klatring i det hellige fjellet Urulu, turister på bryggen i Bergen stjeler store biter av de gamle husene og deler av Lofoten er knapt framkommelig for køer og trengsel nå på sommeren.

Unesco vurderer å ta fra flere steder deres status som verdensarv fordi slitasjen fra turismen er for stor. Verdensarvstatusen var opprinnelig ment å gi disse stedene et ekstra vern. Nå kan det virke som om den i stedet føre til økt slitasje og flere ødeleggelser.

Det viser at vi trenger å tenke nytt nå det gjelder turisme, om den fortsatt skal være bærekraftig.

Klimakonsekvenser

Økt slitasje og lokal irritasjon kommer nemlig på toppen av klimakonsekvensene ved lange flyreiser og cruisebesøk. Ikke minst gjelder dette et Nord-Norge man i utgangspunktet må reise ekstremt langt for å besøke.

Jeg vokste opp i en tid der det var vanskelig og dyrt å reise, og er misunnelig på den frihet til å reise dagens unge har. Det har åpnet opp verden for nye generasjoner, bragt oss alle tettere sammen og skapt en etterlengtet følelse av fellesskap.

Å møtes mindre og isolere oss mer, er ingen løsning, men finner ikke reiselivsnæringen ut av dette, er de fort der vi ender. Det vil være et tap for oss alle og diskusjonen er overmoden.

Dessverre virker næringen alt for konservativ, både i forhold til turistskatt og cruisetrafikk.

Det er ikke bare mennesker som risikerer å dø av oksygenmangel; også debatter og næringer kan det.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag