TRONDHEIM (Nettavisen Økonomi): - Jeg husker jeg frøs nedover ryggen. Tenk det! å kunne stole så mye på folk at de kunne kjøpe et helt hus for deg. Med dine penger uten at du visste det.
Hver gang Odd Reitan (67) snakker om barne- og ungdomsårene, skjer to ting. Han blir drømmende i blikket. Og delvis lekent, delvis rampete og delvis beskjedent smil, kommer til syne mellom skjegg og bart.
Han har nettopp fortalt om da han som guttunge leste om Paul McCartney som var i London sammen med noen kompiser. På turen hadde de vært innom et hus popstjerna syntes var så fint at han ville ha det.
- Men det er jo ditt hus, Paul, hadde kompisene svart.
- Nå har det blitt hverdagen min. Ikke hus da. Men forretningsbygg, butikker og kiosker. Hver dag kjøpes og åpnes det ting jeg ikke har peiling på hvor er hen og hvorfor det er der. Men jeg vet at de som har tatt beslutningen, vet hvorfor. Og de vet hva jeg vil og tenker, fordi vi har snakket om det tidligere.
Drømmen om Britannia
I forbindelse med nyåpningen av ærverdige Britannia hotell, har Nettavisen tatt en lengre prat med Odd Reitan hans livslange drøm om en dag å eie hotellet. Han snakker om veien dit, men kommer også inn på ledelsesfilosofi, hvorfor han ønsker å grave opp Trondheim sentrum, livet etter Rema 1000 og hva han synes om at organisasjoner og privatpersoner gir milliongaver til politiske partier.
Torsdag kveld ble han hyllet av blant andre Olav Thon under den offisielle åpningen av Britannia.
Men først tilbake til eiendomskjøpet han aldri lot noen av sine medarbeidere gjennomføre uten at hans kontroll.
Drømmen om å eie ærverdige Britannia hotell har han hatt siden han ble tenåring. Nå sitter han her. I Palmehaven. Byens feststue i nesten 150 år. Forklaringen på hvorfor han for mer enn femti år siden bestemte seg for å kjøpe hotellet, er egentlig Palmehaven.
Sløseri er dødssynd. Du må ha stålkontroll på pengene. Og husk at det alltid må være nok penger på bok til å kjøpe Britannia hotell når det kommer for salg.
- Det var hit vi dro når noe skulle feires, sier han om drømmen i alle fall finansdirektøren hans, Kristin S. Genton har visst om i 19 år.
- Første arbeidsdag ga jeg henne tre konkrete oppgaver: Sløseri er dødssynd. Du må ha stålkontroll på pengene. Og husk at det alltid må være nok penger på bok til å kjøpe Britannia hotell når det kommer for salg.
Ikke lenger et fristed
Høsten 2014 skjedde nettopp det og sammen med hotellkongen Olav Thon kjøpte ett av Reitans eiendoms-selskap Dronningens gate fem i Trondheim sentrum. Året etter kjøpte han ut Thon.
Sommeren 2016 stengte hotellet dørene. Tre år senere har Trondheim fått et femstjerners hotell. Totalt har mannen på andre siden av bordet brukt en drøy milliard på å realisere guttedrømmen.
- Nå sitter du her. Alt er ditt. Klarer du å nyte stedet på samme måte som før?
- Det er litt annerledes, for du har ikke fri på samme måten. Før kunne jeg dra til Palmehaven og slappe av. Jeg gjør ikke det nå. I alle fall ikke ennå. For nå er det sånn.
Lynraskt beveger han hånda som en kuttende kniv over bordet.
- Men det er sånn jeg vil ha det, smiler han.
At Odd Reitan kan få det som han vil ha det, har en enkel forklaring. Gjennom snart femti år har han eid og bygget opp Reitangruppen, en av Norges største bedrifter. Folk flest forbinder ham nok med lavpriskjeden Rema 1000, men det er faktisk 18 år siden han trådete til side og overlot kjeden til sønnen Ole Robert.
Savner ikke Rema-tiden
Nå er han administrerende direktør for morselskapet som i tillegg til varehandel, driver med kiosker, drivstoffstasjoner, kapitalforvaltning og eiendom.
Ikke bare i Norge. Reitangruppen er tilstede i sju land, og nærmer seg 4.000 utsalgssteder. Ikke mindre enn 38.000 mennesker er medarbeidere i bedriften som har sitt hovedsete på Lade Gaard.
- Du slo deg opp som kjøpmann. Kjenner du noen ganger at det rykker litt? At du vil tilbake til Rema?
- Nei, jeg gjør ikke det, svarer han kort. Og kontant.
For når han har overlatt ansvaret til sønnen, så er det sønnen som skal ha ansvaret. Da går senior videre til nye oppgaver. Som å starte hotell. Der har ikke Odd Reitan overlatt detaljstyringen til direktøren helt ennå.
Like gal som sjefen
- Nå er vi inne i den fasen hvor hotelldirektøren skal bli like gal som jeg er. Han har nettopp begynt sånn sett. Han har holdt på i to år, men han trenger fem-seks år før han kan slippes helt. Og da slippes han helt. For enten stoler jeg på ham, eller så er han ikke her lenger. Og han tegner jo veldig bra allerede, smiler Reitan som ble noen minutter forsinket til intervjuet fordi han måtte ha en liten prat med hotelldirektøren først.
Ukens pristest avdekker ny trend: – Revolusjonerende
På vei til Palmehaven, hadde han nemlig vært innom toalettet i underetasjen. Og oppdaget at vasken ikke fungerte helt som den skulle.
- Det rant vann i flere minutter etter at jeg hadde vasket hendene. Da spruter det ut penger i mine øyne. Jeg ser han blir svett i panna når jeg forteller ham at noe ikke funker. Ikke fordi jeg sier det og han opplever han får kjeft, men fordi han blir oppriktig lei seg. I dag var tilfeldigvis rørleggeren her, og så blir det ordnet.
- Hva gjør deg til en god leder?
- Jeg lurer mange ganger på om jeg er det. Tidene forandrer seg, og jeg må følge med for å være på. Jeg tror ikke du kan være en god leder uten å vite hva du holder på med. Du må være dirigenten som kan å lese partituret og omgi deg med folk som kan de forskjellige jobbene.
- Vi bruker nok for lite tid på å samle folk som utfyller hverandre. Også jeg bruker for lite tid på det. Du kan fort havne der du bare er omgitt av folk som er lik deg selv. Men de gangene det fungerer. Det er en nytelse.
- Omgir for mange ledere seg med ja-mennesker?
- Ja. Helt klart. Og det skjer fort. Lojalitet er ikke å holde kjeft. Du må si fra. Men det er mange måter å si fra på. Man kan være høflig og vise hverandre respekt selv om man i gåseøyne kjefter litt.
- Men et femstjerners hotell – er Trondheim klar for det?
Skal ikke bygge hotellkjede
- Jeg tror det. Vi nordmenn er ganske rike, må du huske på. Og vi bruker mer og mer på oss selv. Men jeg tror ikke folk vil sitte her og spise og drikke hele tiden. Nordmenn er fornuftige. Men det blir mer enn før. Da jeg var guttunge, hadde vi ikke råd til å gå i Palmehaven så ofte. Nå har folk råd til det. Jeg har trua på dette altså. Jeg har det.
- Så trua at det nå blir hotellkjede og Britannia-hoteller over hele landet?
- Nei, det håper jeg endelig ikke. Nå er jeg veldig opptatt av systemdrift og mangfoldiggjøring, men jeg tror ikke dette egner seg til det. Men det fins jo noen sånne hoteller i Europa. Jeg måtte eventuelt kjøpt noen av dem.
Mer sannsynlig er at han kjøper nok et bygg i Trondheim sentrum. Eller Midtbyen som den heter. Gjennom selskapet E.C.Dahls eiendom eier Reitan allerede mer enn 80 eiendommer i denne delen av byen som i lang tid har vært preget av tomme lokaler og kundeflukt til fordel for bilbyer som har vokst opp rundt kjøpesentrene på Lade og Tiller.
Vil ha flere biler i sentrum
En utvikling Odd Reitan mener skjer fordi biltrafikken til sentrum har blitt strupet. Løsningen hans er enkel:
Bompenge-raseri spredt i seks storbyer og kan true det rødgrønne byrådet i Oslo
- Jeg vil grave opp det meste av byen og bygge veier og parkeringsanlegg under bakken. Bilene vil fortsatt være her, folk vil kjøre dem og da må vi ha steder å parkere dem. Når trafikken går under byen, så kan folk gå og sykle i gatene.
Han snakker nesten på inn- og utpust når han får snakke om byen i sitt hjerte. Gjennom årene har han og eiendomsselskapet vært aktive deltakere i debatten om byens utvikling. Mye er foreslått. Noe er tatt godt imot. Andre ting er slaktet.
Som da han foreslo å bygge parkeringshus under byens torg.
Gondolbane og gratis buss
Anleggsarbeidene der foregår fortsatt, men arbeiderne gravde aldri så dype hull som Reitan ønsket.
- Det ville blitt de billigste parkeringsplassene i byen, fordi du bare måttet grave litt dypere enn de likevel måtte gjøre. Det er dumt, for parkering og veg under byen vil komme. Det er bare så synd at det blir dyrere enn nødvendig, sier Reitan.
Jeg har aldri støttet et politisk parti. Aldri.
Nederlag i innledende runder til tross – Reitan er sikker på at Trondheim snart vil få en gondolbane som hver time vil frakte flere tusen mennesker fra sentrum og opp til Gløshaugen hvor NTNU holder til.
- IQ-banen kommer. Og den vil være gratis å bruke. Jeg vil jo også ha gratis kollektivtrafikk, og jeg er sikker på kommer i de store byene. Så får vi alle heller betale noen kroner mer i skatt for å få det til. Vi er så opptatt av at alt skal være rettferdig, og det er jo fint det. Men det er bare det at alle de som aldri har tatt bussen, de vil bli sur for å betale hundre kroner mer i skatt. Men hvis vi mener alvor med det grønne skiftet, så må de finne seg i det, mener jeg. Som diktator ville jeg sagt, «Sånn er det. Sorry, vi skal ha gratis kollektivtrafikk, så du må betale det. Ferdig!»
- Det burde vært forbudt
Diktator er han ikke. Ikke politiker heller. År med engasjement for byens utvikling har fått ham til å innse det.
De nye prisene: Disse får den største bompenge-smekken
- En forretningsmann som meg synes alt går for tregt. Så skjønner også jeg at jeg ikke har rett i alt og at det må gå litt tregt. Men det gjør at jeg aldri kunne vært politiker, jeg ville vært helt ødelagt. Ingenting skjer. Det tar alt for lang tid.
Han trekker på det.
- Synes jeg da. Selvfølgelig skjer det noe, men ja… Det er tregt synes jeg.
- Du stemmer likevel ved valg?
- Ja, det gjør jeg.
- Så du er engasjert i politikk?
- Ja, men jeg vil ikke blande meg i politikk og religion offentlig. Så jeg har ingen offentlige meninger om det. Sånn bortsett fra prosjekter med Trondheim sentrum. Det er et upolitisk engasjement. Prinsipielt bør ikke jeg som forretningsmann være opptatt av, eller engasjere meg i politikk eller religion synes jeg.
- Hva synes du om at andre gir store gaver til politiske partier?
- Det synes jeg skulle vært ulovlig. Både fra private og fra fagforeninger.
- Hvorfor det?
- Jeg synes det er demokratiet som skal avgjøre. Og politikken må de kunne klare å fram likevel. Så lenge det er likhet om å slippe til i media, så bør de få til det. I stedet for at penger skal avgjøre. Det blir helt feil i hodet mitt. Helt feil.
- Så du ville opplevd at du nærmest snek i køen dersom du støttet et parti?
- Ja. Ja. Jeg har aldri støttet et politisk parti. Aldri.