Gå til sidens hovedinnhold

Rikdom som forvaltes godt gir mest til samfunnet

Professor Runar Døving argumenterer i en kronikk for at de rikeste bør gi mer av formuen til samfunnet. Den beste måten å gjøre det på er å skape levedyktige bedrifter.

Av Stein Erik Hagen, investor.

Ifølge Døving må de rike gi mer tilbake til samfunnet gjennom filantropi (veldedighet) for å forsvare ønsket om lavere skatter. Dette er feil medisin av flere grunner.

Les Døvings innlegg: Gi bort rikdommen

Sterke eiere

For det første er det ikke slik at den rikeste delen av befolkningen sitter på store kontantbeholdninger som lett kan betales til ulike veldedige formål. De rikeste har det aller meste av kapitalen bundet opp i bedrifter. Skulle større deler av denne kapitalen utbetales, så måtte i praksis bedriftene selges. I de fleste tilfeller ville i alle fall de største bedriftene da havne hos utenlandske eiere med liten omtanke for det norske samfunnet. Ønsker vi virkelig det?

Det viktigste er likevel dette: For å gi noe tilbake til det norske samfunnet må norske bedrifter styres og forvaltes godt. Det gjøres best av sterke eiere. Eiere som har et langsiktig perspektiv på sine investeringer og som er villige til å satse også i dårlige tider. Eiere som omstiller og skaper ny vekst.

Stemmer ikke

Rundt to tredeler av norske arbeidstakere er ansatt i private bedrifter. Dette innebærer at disse bedriftene gir lønn og mat på bordet til to tredeler av befolkningen i Norge. Og betaler skatter og avgifter som lønner resten også. De aller fleste av disse bedriftene er eid av personlige eiere som gjerne har det aller meste av egen formue der.

Det stemmer ikke at norske kapitaleiere gir lite til filantropi. Døving trekker frem Olav Thon og meg i sitt innlegg. Olav Thon har som kjent gitt store beløp til blant annet forskning og overført det aller meste av formuen til en veldedig stiftelse. Gjennom eierselskapet Canica har jeg og min familie gitt mange hundre millioner kroner til medisinsk forskning og kultur. Det er vi stolte av. Også mange andre norske kapitaleiere har gitt og gir store beløp til filantropiske formål.

Det må også legges til at sammenligningen med amerikanere som gir store bidrag til filantropi halter. I USA har særlig de store bedriftene vært langt mer aggressive på skatteplanlegging og bruk av skatteparadiser enn tilfellet er i Norge. De rikestes formuer likeså. Med base i skatteparadisene investerer så disse blant annet i norske bedrifter.

Velferd og ansvar

De fleste norske bedriftseiere ønsker å styre bedriftene sine fra Norge. Man må være nær for å styre godt. Da blir resultatene best og dermed mest også tilbake til det norske samfunnet.

Den særnorske formueskatten har ført til at noen norske bedriftseiere har flyttet ut av landet. Da blir avstanden større og det blir mer krevende å utvikle og forvalte bedriftene godt slik at verdier skapes for det norske samfunnet. Derfor er det ingen motsetning mellom å ønske lavere bedrifts- og eierbeskatning i Norge og å gi mer tilbake til det norske samfunnet. Snarere tvert imot. Velferden i Norge er avhengig av levedyktige bedrifter med gode eiere som tar ansvar.

På villspor

Å selge ut norske bedrifter til utlandet for å gi midlene til filantropi er av disse grunnene ingen god ide. Som Døving selv er inne på så er filantropi heller ikke særlig demokratisk. La derfor heller norske kapitaleiere ha rammebetingelser som sikrer gode og lønnsomme bedrifter i Norge. Det er rikdom som forvaltes godt som gir mest til det norske samfunnet.

Kommentarer til denne saken