Norge har i flere år forsøkt å få land til å skrive under på returavtaler, hvor de forplikter seg til å ta imot egne innbyggere som har fått avslag på asyl i Norge.

Riset bak speilet har vært kutt i norske bistandsmidler.

I årets statsbudsjett legger justisminister Jøran Kallmyr nye penger på bordet, og betaler kontanter til asylsøkere med avslag som vil returnere til land som Afghanistan, Somalia og Marokko.

Norge bør ikke betale milliarder av kroner til land som motarbeider og saboterer norske interesser.

- Formålet med posten er å bidra til at personer med endelig avslag på søknad om vern og andre personer uten lovlig opphold i Norge returnerer til hjemlandet, og å legge til rette for at flyktninger kan vende tilbake til hjemlandet når det er trygt, heter det i forslaget til statsbudsjett.

Les mer: Assistert retur

Enkeltpersoner kan få inntil 42.000 kroner i støtte hvis de frivillig reiser tilbake, i såkalt «reintegreringstilskudd» - på godt norsk økonomisk støtte til å komme igang igjen i hjemlandet.

Økonomisk støtte for å komme på fote igjen er et vinn/vinn-tiltak, siden dette gjelder folk som har fått avslag på opphold. For Norge blir det økonomisk mye billigere, og det sikrer samtidig at mennesker får en starthjelp i hjemlandet.

Mer kontroversielt er å koble ulandspenger til krav om returavtaler, men også det burde være en selvfølge.

I 2018 ble 5.100 personer returnert til hjemlandet med tvang, og det tallet er på vei ned. Ifølge prognosen for 2020 er det ventet «bare» 4.280 tvangsreturer neste år. Dette er personer som enten har fått avslag på asyl (de blir stadig færre), og kriminelle utlendinger som er blitt bortvist eller utvist fra Norge.

Den typiske tvangsreturerte er ikke en asylsøker med avslag fra Afrika, men en kriminell fra ett av våre naboland: Sverige (546 personer), Italia (429 personer) og flere østeuropeiske land topper listen.

Rundt 35 prosent av de tvangsreturnerte hadde fått en eller flere straffereaksjoner i Norge, og «verstinglandene» er Polen, Romania og Litauen.

Både for tilhengere og motstandere av en mer generøs/liberal flyktningpolitikk, er det en forutsetning at vi har stengte grenser for innvandrere som ikke trenger asyl. Det er bra at vi øker antallet kvoteflyktninger, som er godkjent og anbefalt gjennom FN, og får ned antallet som kommer seg til den norske grensen ved hjelp av menneskesmugling og kriminelle bakmenn.

Det er også fornuftig at Norge bruker penger på å hjelpe folk med endelig avslag å returnere.

Når Norge bruker snart 40 milliarder kroner i året på bistand, så burde det være en selvfølge at vi stiller krav til mottakerlandene om at de som et minimum tar imot sine egne innbyggere.

Norge bør ikke betale milliarder av kroner til land som motarbeider og saboterer norske interesser.

Men vil det ikke gå ut over de fattige? Jo, i det aktuelle landet, men ikke generelt. Å stille krav til returavtaler i bytte mot bistand kan i ekstreme tilfeller føre til at enkeltland holdes utenfor, men da går pengene til andre land og andre fattige.

PS! Hva mener du? Er det riktig av Norge å bruke økonomi som et pressmiddel for å returnere personer som har fått avslag på asyl i Norge? Skriv et leserinnlegg!