Gå til sidens hovedinnhold

Skoleavslutningene i kirken før jul trenger ikke flere klamme omfavnelser

Det nærmer seg jul, og følelsene kan lett ta overhånd. Derfor kommer nå de merkeligste argumenter for hvorfor barna våre skal avslutte skoleåret i kirken.

Enten er det bare nostalgi, eller så er det den underlige «war on Christmas»-frykten fra USA som slår inn også i liberale, norske redaksjoner:

I forrige uke presterte både VG (som ifølge seg selv bygger på «humanistiske idealer og demokratiske verdier») og Dagbladet («frisinnet og framskrittsvennlig») å publisere følelsesladde kommentarer om hvorfor alle norske skolebarn bør sendes til julegudstjeneste i kirken.

I VG er det debattredaktør Hans Petter Sjøli som kan fortelle hvor velsignet det var å sitte på de harde trebenkene i kirken på hjemstedet før jul. Og siden han har slike varme og gode minner, nå 40 år etterpå, må selvsagt også hans barn - og naboens - få oppleve det samme.

Eller, som han så slående sier det: Ingen «har vondt av» å slite kirkebenken med jevne mellomrom ...

Les også: Tradisjonsevangeliet

Og i det som skulle vært selveste kulturradikalismens høyborg, Dagbladet, der er det Inger Merete Hobbelstad som framfører den samme argumentasjonen. Det vil si, her er ordlyden bittelitt annerledes, her heter det at det er da «ikke så farlig» å la barn lytte til en preken ...

Neida. Det hadde ikke vært så farlig om alle norske barn ble tvangsdøpt heller. Ingen har vondt av litt vann over hodet ...

Spøk til side:

Det får da være grenser for å la sentimentaliteten ta overhånd nå i den søte førjulstid. Vel er det masse pepperkaker og julegløgg å få, og vel er det herlig julemusikk på gater og torg. Og vel kan julebordsakevitten være deilig sløvende - også dagen derpå.

Men noen prinsipielle tanker må vel være mulig å holde fast ved:

Ja, kristendommen har en særstilling i vår historie. Ja, kristendommen har vært helt avgjørende for vår vestlige kultur. Og ja, kristendommen bør derfor ha en særstilling i livssynsundervisningen i norsk skole.

Derfor er det naturlig at norske skoleelever besøker norske kirker og lærer om den kristne kulturen og de kristne ritualene i undervisningen, i større grad enn de for eksempel besøker moskeer og synagoger.

Særlig er det viktig å kjenne kulturarven i tider der antall nordmenn på kirkelige arrangementer går stadig nedover.

Men juleavslutningen er ikke en del av undervisningen. Her er det ikke snakk om å lære om kristen kultur eller kristne tradisjoner. Her er det ren forkynnelse.

Og da hjelper det ikke at noen kanskje er engstelige i disse omskiftelige tider, og gjerne vil verne litt ekstra om tradisjonelle, norske verdier. For visst er det en viktig, norsk verdi å kunne gå i kirken rundt jul. Men det er også en viktig, norsk verdi å kunne la det være.

Spør vi elevene, og det har barne- og ungdomsredaksjonen i NRK gjort, så er det ingen tvil:

På spørsmålet «Vil du helst dra på gudstjeneste, eller et annet opplegg?», svarer hele 73 prosent at de ønsker et annet opplegg, mens bare 27 prosent vil ha gudstjeneste (av totalt 23.732 stemmer).

Årsaken kan være at på bakkenivå, for barna og ungdommene det gjelder, så virker skolegudstjenesten splittende. De får nemlig ikke være sammen, slik de gjerne ville. For noen av barna går i kirken. Andre går på lysfest. Noen gjør ingen av delene, og noen slites mellom begge.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen her

Noen bryr seg ikke, mens for andre fører det til ubehagelig stigmatisering. For det er bare rundt jul at den ufrivillige eksponeringen av familiens livssyn blir satt i system.

Derfor er det noe pompøst og selvhøytidelig over disse stadige besvergelsene om at julegudstjenesten er så samlende. Nei, den er ikke det. Den var kanskje det på landsbygda i Nord-Trøndelag i forrige århundre. Og kanskje er til og med feiringen av religiøse verdier et godt samlingspunkt for troende kristne og muslimer.

Men for oss andre er det et slags omvendt, underlig tegn på at de vanligvis utskjelte identitetspolitikerne noen ganger har helt rett:

Du må nesten være «hvit mann som pusher 50» for i det hele tatt å komme på tanken om at dine egne nostalgiske barndomsminner er universelle, og at ingen har vondt av å tenke og føle akkurat som du.

Reklame

Supertilbud: Nå kan du få gratis strøm til februar