DALE, VESTLAND (Nettavisen): På den slingrete veien fylt med møteplasser og rassikring, får man en svak eim av NRK-suksessen: Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Men her bor det faktisk folk. Og det er teaterforestilling med eliteserien av norske scenekunstnere.

Det sentrale veikrysset i bygden Dale er stengt med hjelp av politiet. I høljregnet er det satt ut plaststoler til publikum. Men de er forbeholdt dem som er «dårlig til bens». Folket er forventet å stå i det grusomme været i tre timer mens vi overværer høydepunktet under teaterfestivalen i Fjaler.

Se video av forestillingen øverst i saken.

I fraværet av komfort, får vi heldigvis rikelig med håndsprit og advarsler om å holde avstand til andre publikummere.

Les mer: Spruter maling ut rumpa - får 37 mill. i statsstøtte

Tett miljø

Kveldens show er satt opp av kunstnerparet Vegard Vinge og Ida Müller. På tross av en årlig bevilgning på 3,4 millioner kroner, koster billettene omtrent 350 kroner per hode. For å stå ute i tre timer i høljregnet. Men jeg skal ikke være fin på det. Vi er der for å nyte kunsten, ikke ha det komfortabelt.

Før vi går over til teaterforestillingen er det viktig å undersøke det lokale utelivet. Det er satt opp en provisorisk pub for alle som digger moderne samtidskunst. Nær sagt alle i lokalet, med unntak av servitrisene, snakker kav Oslo-mål. Det er visst ikke folk flest fra Fjaler som kommer på teaterforestillingen i bygden.

Vegard Vinge er mest kjent for allmennheten for flere teaterforestillinger som involverer avføring, urin, og gjerne maling ved hjelp av penis. Å sprute maling ut av anus er heller ikke noe problem for denne kunstneren.

Men i kveld skal vi hverken bevitne avføring eller urin. I kveld er det barnevennlig forestilling. Ved hjelp av den lokale kulturskolen, har Vegard Vinge og samboeren Ida Müller satt opp forestillingen «Heltene fra Ullevål».

Les mer: 1,5 mill til kunstprosjekt: – Hvorfor må alt nytt være stygt?

Det hele handler om den ikoniske VM-kampen i 1981 hvor Norge slo England. Den som gjorde den kraftigste innsatsen kan sies å være kommentatoren Bjørge Lillelien, med den ikoniske kommentaren da fløyten blåste og kampen var over.

«NORGE HAR SLÅTT ENGLAND!»

For en outsider som ikke har vært på teaterforestilling på 10 år, var det en spesiell opplevelse. Scenen besto av en liten fotballbane med ett mål. Bak sto huset, en fargehandel, kunstneren Vegard Vinge omtalte som «katedralen», fylt med tegninger av gamle såvel som nye fotballhelter.

Mens forestillingen gikk på fotballplenen, sto Vinge på bakrommet med mikrofon og videokamera og gjentok budskapet om og om igjen. Norge hadde seiret over fotballproffene fra England. Forestillingens sentrale tema var Norges underdog-posisjon i fotballkampen. Det norske landslaget var fylt med deltidsspillere. Mange av dem jobbet i manuelle yrker. På det engelske laget var noen av verdens fremste fotballproffer.

Fotballagene ble spilt av kulturskolens gutter og jenter, med de ikoniske groteske maskene fra tidligere forestillinger. De minner mest av alt om en skrekkfilm, men ble ufarliggjort av barna som bar dem.

Fremragende av lokalmiljøet

Selv om kunstneren er kjent for radikal kunst som bruker både kroppsvæsker og nakenhet jevnt og trutt, skal han ha honnør for å lage en patriotisk forestilling. Det er vel ikke patriotisme og nasjonalfølelse som nødvendigvis står sterkest i den norske samtidskunsten. Men denne kvelden var det nettopp det. Forestillingen holdt oppmerksomheten til publikum, på tross av det grufulle været.

Da korpset taktfast leverte patriotisk sang på patriotisk sang ble det møtt med applaus og latter.

Kulturskoleelevenes dans var likevel det desiderte høydepunktet. De bar forestillingen på deres skuldre, og det var en skokk av kry foreldre som forsøkte desperat å finne ut hvem som var deres sønn eller datter bak de groteske maskene levert av Vinge & co.

Etter hovedforestillingen ble det pause, hvor folket kunne gå inn i «katedralen» og se på tegninger og merchandise. I mellomtiden rigget de klar til konsert av Team Me, som kunstneren Vegard Vinge er stor fan av.

Resten av forestillingen gikk til ulike sanger fra Team Me, anført av vokalisten Marius Drogsås Hagen iført et Sylvester Stallone-kostyme. Nær sagt alt av publikum hadde forsvunnet innen konserten begynte. For min del var hverken musikken eller fremføringen av spesielt høy kvalitet. Lyden var så som så. Men det kan fort være fordi jeg er mentalt født på 20-tallet, og ikke er spesielt imponert av lyder som lar seg registrere som ukomfortabel i møte med trommehinnen.

Jeg vet ikke om det var frustrasjon eller glede som sto bak da vokalisten tok av under de siste sangene, og kastet plaststoler rundt seg. En av dem ble ødelagt.

Hviskes og tiskes

Men det å reise til Fjaler for å delta på teaterforestilling gikk for min del ikke upåaktet hen. Det var sterk skepsis mot at en journalist fra Nettavisen kunne dukke opp på en teaterfestival. Attpåtil en med en fortid innenfor politikk på høyresiden. Det var riktignok ingen som kom bort til meg under selve festivalen. Men bak fasaden ble det hvisket og tisket.

På nettstedet Scenekunst.no skrev den tidligere NKP-mannen Chris Erichsen et gledesuttrykk:

«Ifølge pålitelige kilder var Nettavisen-journalist og tidligere rådgiver for Sylvi Listhaug, Espen Teigen, hjertelig og begeistret til stede. Han er en gammel alliert av Sløseriombudsmannen og står bak forargete oppslag om Kulturrådets støtte til Vegard Vinge som «spruter maling ut av rumpa». Men her var det lite å la seg forarge over. Hvor ble det av bæsj, tiss og maling? Hvor ble det av elitismen her ute mellom fjord og fjell? Når Teigen endelig har beveget seg bort fra ekkokammeret og aktivt oppsøkt en Vinge og Müller-forestilling er det dette han får servert! Har han, Frp og Sløseriombudsmannen tatt feil hele tiden?»

I Shakespeare Tidsskriftet skrev Ragnhild Freng Dale feilaktig at Sløseriombudsmannen, en Facebook-side som tidvis latterliggjør norske kunstnere og deres bevilgninger, at han hadde kommet med trusler mot festivalen.

«Kanskje en skuffelse for Nettavisen-journalist Espen Teigen – som uannonsert dukket opp på akkurat denne forestillingen, og etter sigende holdt mobilkameraet sitt festet på Vegard Vinge så lenge han var på scenen (et besøk som bør sees i sammenheng med hvordan Sløseriombudsmannen har kommet med trusler mot festivalen i lang tid)»

Også i Aftenposten ble det tatt med i anmeldelsen. Riktignok var anmelderen usedvanlig høflig, og tok kontakt med undertegnede før omtalen. Men min tilstedeværelse ble tilskrevet langt mer mening enn den hadde. Noe jeg får følelsen av er symptomatisk for det norske scenekunstmiljøet.

«Utenfor fargehandelen i Fjaler står en middels ung mann med mørkeblå blazer. Noen hvisker om ham allerede. Sier at han ikke passer inn. At han filmer. At han er «dodgy», skrev anmelderen i Aftenposten.