Hvis vi skal fortsette å forbedre helsetjenestene på samme måte som vi har gjort de siste tiårene, viser beregninger fra SSB at vi må øke antall helse- og omsorgsarbeidere fra dagens 350.000 til over én million i løpet av 37 år.

Allerede i 2040 vil man behøve rundt 250.000 nye ansatte.

Les også: Én million nordmenn har blitt «borte» – det skaper et enda større problem

Det er bakteppet for Helspersonellkommisjonen, som la frem sin rapport torsdag.

Og i motsetning til Energikommisjonen som slo fast «Mer av alt - raskere», er konklusjonen denne gangen at det «blir færre ansatte per pasient» i fremtid. Vi må prioritere steinhardt.

Prioritering betyr at man må gjøre mindre av noe.

Les også: La fram ny rapport om helsevesenet: – Det er tid for handling

Vil fjerne behovet for flere ansatte

Og det er ikke små ambisjoner de har: Fremfor at det vil bli rundt en tredobling av antall helsepersonell hvis dagens utvikling forsetter (max-alternativ i figuren under), ser de for seg at det knapt blir noen økning i det hele tatt i perioden frem til 2040:

- Hvis det gjennomføres tiltak som reduserer behovet for arbeidskraft, slik denne utredningen anbefaler, ser Helsepersonellkommisjonen at situasjonen etter alt å dømme kan håndteres. Men det krever kraftfulle tiltak. En samlet innsats med målrettede tiltak kan føre til en utvikling tilsvarende minimumsalternativet, skriver kommisjonen i sin oppsummering.

PS! Ifølge SSBs beregninger er det først i 2040 at etterspørselen etter helsepersonell virkelig vil øke.

Vil ha færre «unødvendig og lavt prioriterte» behandlinger

Av grepene som kommisjonen anbefaler, er de klare på at man i dag gjør altfor mange ting som de mener er unødvendig eller lavt prioritert.

– En reduksjon av feilbehandling, unødvendige og lavt prioriterte tjenester, vil senke arbeidsmengden og frigjøre kapasitet i tjenesten. Det vil føre til redusert personellbehov, skriver kommisjonen.

Feilbehandling er ikke spesielt enkelt å vedta at man skal slutte med, men medfører ifølge kommisjonen et betydelig ekstra belegg for helsetjenesten.

Kommisjonen åpner for om sykehusene burde få et større økonomisk motiv til å unngå feilbehandling:

– Det kan også stilles spørsmål ved om sykehus som gjennomfører inngrep eller forlenger sykehusopphold for pasienter som følge av feilbehandling, bør kunne motta finansiering til dette. Gitt en målsetting om å redusere omfanget av feilbehandling mest mulig, er en finansiering til oppgaver forårsaket av feilbehandling, et uheldig signal, skriver kommisjonen.

Gir små sykehus i distriktene mye av skylden for overbehandling

Helsekommisjonens rapport er ikke spesielt hyggelig lesing for de mindre sykehusene i Norge. Ifølge kommisjonen er det sterke tegn på at de små sykehusene både gjør for mange unødvendige og lavt prioriterte oppgaver.

Ifølge kommisjonen er det slik at legene ikke alltid følger de faglige veiledningene.

Å definere hva som er unødvendig behandling er vanskelig, men ifølge rapporten er en mulighet å se på forskjellene mellom sykehusene.

Blant annet kan man se at antall innleggelser for barn er rundt 60 prosent høyere ved sykehuset i Førde, sammenlignet med landets universitetssykehus.

– Variasjonen i bruk av innleggelser for barn var stor, men at opptaksområdene til de seks universitetssykehusene hadde lave og forholdsvislike rater. Siden det ikke finnes holdepunkter for at barn bosatt i opptaksområdene til de seks universitetssykehusene får for lite tjenester, er en rimelig tolkning at variasjonen var et uttrykk for en viss grad av overbehandling av befolkningen i opptaksområdene med de høyeste ratene

Overbehandling av kvinner

Et eksempel som kommisjonen spesielt trekker frem er rutinemessige gynekologiske undersøkelser.

– Helsemyndighetene anbefaler ikke rutinemessig gynekologisk undersøkelse av friske kvinner. Likevel er omfanget av dette stort. I spesialisthelsetjenesten utføres det knapt 50.000 slike undersøkelser i året, flertallet hos privatpraktiserende avtalespesialister, skriver de.

–Aktiviteten viste stor variasjon mellom helseforetaksområdene, og hos de privatpraktiserende gynekologene fikk nesten 96,2 prosent av kvinnene utført ultralydundersøkelse og 49 prosent utført koloskopi (mikroskopi av livmorhalsen) ved undersøkelsen. Tilsvarende tall for sykehusspesialistene var henholdsvis 74 prosent og 1,6 prosent. Dette kan tyde på at det er stykkprisfinansieringen som driver tilbudet av kolposkopi blant privatpraktiserende spesialister

– Verken koloskopi eller ultralydundersøkelseer er anbefalt som screeningundersøkelser, påpeker de.

5900 unødvendige innleggelser

Ifølge kommisjonen antar de at det var over 5900 unødvendige innleggelser som følge av overbehandling.

– Samlet kostnad for alle de unødvendige innleggelsene er i overkant av 325 millioner kroner.

De er ikke mindre nådige når det kommer til «prosedyrer som regnes å ha liten eller ingen helsenytte». Ifølge kommisjonen er det «blant annet fjerning av hemorroider, snorkeoperasjoner uten søvnapné, fjerning av livmor ved menstruasjonssmerter og kneartroskopi ved slitasjegikt hos personer over 40 år»

– Det gjennomføres årlig rundt 65.000 slike inngrep i Norge hvert år. Fordelingen mellom opptaksområder fremgår av Figur 11.8. Både den høye frekvensen og stor geografisk variasjon for flere av inngrepene, er klare tegn på overbehandling, skriver de.

De påpeker også at de til en viss grad har sett at når det rettes fokus mot overbehandling, så faller antall inngrep i tiden etterpå.

Bekymret for at dårligere tilbud vil føre til flere private aktører

Kommisjonen er bekymret for at sterkere prioriteringer kan føre til «uønsket vekst i privat-finansierte helse- og omsorgstjenester.

– Befolkningen, politikerne, og også helsepersonellet selv, har høye og økende forventninger for både omfang og kvalitet i de offentlig finansierte helse- og omsorgstjenestene. Når avstanden øker mellom hva befolkningen forventer og hva som er helsefaglig riktige tjenester, kan vi få en utvikling mot at de som har råd til det, selv vil ønske å betale for disse tjenestene dersom de ikke dekkes av det offentlige. Det er derfor en fare for at en faglig forsvarlig prioriteringspraksis kan føre til at etterspørselen etter privatfinansierte helse- og omsorgstjenester vil øke, skriver de.

De mener dette er uheldig fordi det vil trekke personell bort fra de offentlige tjenestene.

– For å unngå en slik utvikling er det av gjørende at politikerne, befolkningen og personellet erkjenner disse mulige uheldige virkningene av en tydelig og rettferdig prioritering og forstår at det er grenser for både omfang og ressurskrav i tjenestene. Det er behov for informasjon om overbehandling og unødvendige helse- og omsorgstjenester til alle aktørene, slik at det er forståelse for at den typer tjenester ikke bør eller kan finansieres av fellesskapet.