ALBIR, COSTA BLANCA (Nettavisen): Når den norske frivillighetssentralen i Alfaz del Pi i Spania markerer 10-års jubileum, føles det som et seniortreff på Jessheim.
En spansk musikkduo ønsker velkommen med kjente låter fra det glade 70-tallet, før den mannlige sangeren byr opp en nylig sjarmert eldre kvinne til dans.
Les også Nettavisens første reportasje fra den norske kolonien i Spania:
I denne spanske byen går spanjolene på norsk-kurs: – Det er rett og slett paradis
«Du ska få en dag i mårå»
Alf Prøysens «Du ska få en dag i mårå» synges på anstrengt norsk av de to spanske sangerne før de norske deltagerne bryter ut i allsang. Sånt smelter ethvert norsk hjerte på utenlandstur.
Det er midt på dagen. Solen skinner, og det er 25 grader i den spanske byen som har strandpromenade langs Middelhavet. Her i området bor det omtrent 20.000, og over 8000 av dem er nordmenn.
Under jubileumsfesten er det hilsninger fra norske statsråder, og den spanske ordføreren har møtt opp selv. Han er i en spesiell rolle: I hans kommune er flertallet utlendinger. Og den desidert største gruppen er nordmenn.
– Det hadde vært fint om de integrerte seg litt
Og kommunen har en litt spesiell ordning. Selv om ordføreren er spansk, er hans høyre hånd halvt norsk og heter Elisabeth Marandi Ihlen. Byråden for integrering er fra Belgia.
– Det norske samfunnet betyr alt for oss, sier Ihlen som har vært rådgiver for den spanske ordføreren gjennom tolv år ved roret.
Det er ingen selvfølge med lav arbeidsledighet og god økonomisk vekst i Spania. Området hvor alle nordmennene bor, er blitt et økonomisk unntak.
– Neste år skal Den norske klubben i området feire 50 år. Nordmenn har vært her så lenge de fleste kan huske, og det er en viktig del av økonomien. De bruker penger, skaper arbeidsplasser og kjøper mye tjenester, sier hun.
– Men blir ikke spanjolene lei av at byen deres er fylt med nordmenn?
– Det hadde kanskje vært fint om noen hadde integrert seg litt mer. Men det er ikke enkelt å lære seg spansk når man er godt opp i 70-årene, sier ordførerens høyre hånd og nikker forstående.
I løpet av praten kommer en spansk servitør bort med et rikt utvalg tapas, og cocktailsene går ned på høykant. Takterrassen hvor festen holdes har nydelig utsikt i alle retninger. Selv med en god del spanjoler, er den gjennomsnittlige deltager fortsatt en norsk pensjonist.
Kronen dundrer i bakken: – Nå er det mange som sliter
Primus motor
Primus motor for nordmenn på Costa Blanca er imidlertid ingen pensjonist. Hun er en 51 år gammel dame som har så mye energi at hun klarer ikke sitte stille mer enn fem sekunder av gangen.
– Ja, vil du ha bilde med eller uten klær på, spør Liv Fragaat og ler rått.
Er det et fellestrekk blant nordmenn i solvarmen, er det brusende glede og store smil. Enten er det klimaet eller sangriaen - uansett så ler de mye.
Liv Airin Fragaat startet for ti år siden Frivillighetssentralen på Costa Blanca. Området hvor nordmenn har flyttet i hopetall helt siden 60-tallet.
– Vi reiser rundt på sykehjem med vaffeljernet for å skape trygghet og hjelpe folk som er kommet i vanskelige situasjoner, forteller hun.
Det er mange forskjellige detaljer vi tar for gitt på berget her hjemme, som er alt annet enn en selvfølge når man er i Spania.
– Vi er vant med at det er et system. Det offentlige stiller opp hvis det er helt krise. Slik er det ikke her. Det er forventet at familien stiller opp.
Den norske kolonien i Spania
Nettavisen reiste ned til Spania for å snakke med noen av de 50.000 nordmennene som bor i landet om hvorfor de har reist og bosatt seg der.
I området Alfaz del Pi, som ligger like ved Alicante, bor det omtrent 8.000 nordmenn enten hele eller halve året. Hvis man teller med utkantene er estimatene på nærmere 12.000. Det betyr at mellom 35-40 prosent av befolkningen i den spanske kommunen er nordmenn.
Dette området kalles Norges koloni, og mange av nordmennene bor i området fylt med andre nordmenn. De aller fleste vi møter er alderspensjonister, men noen er også familier med barn. Mange sier at de reiste ned av helseårsaker, og har fått et helt annet liv etter de flyttet til Spania.
Langs Costa Blanca, (den norske spanskekysten) bor det nordmenn i nær sagt alle kystbyene.
I denne artikkelserien forteller Nettavisen historiene til nordmennene som bor i Spania. En bølge som startet allerede på 50-tallet. Vi har spurt dem om hvordan de opplever tilværelsen i det sydlige landet, og hvordan de ser på hjemlandet etter de flyttet.
Må punge ut om de trenger hjelp
Mange av dem som kommer i kriser, har imidlertid ingen familie. Og den familien som er igjen, befinner seg i Norge.
For å få seg en sykehjemsplass må en nordmann punge ut mellom 1.800 - 2.300 euro i måneden. Det kommer fra egen lomme.
– For folk med omtrent 15.000 kroner utbetalt i pensjon er ikke det mulig. Mange av dem har heller ingen familie.
Den aktive damen er ikke fullt så smilende lengre, og blir mer alvorlig når hun forteller om mange av de «tunge sakene» de må hjelpe til med.
Brutal kronesmell for Odd (80): ‒ En tredjedel av pensjonen min er forsvunnet
– Det var en sak nettopp. En ung mann hadde flyttet ned og kjøpt seg bil. Han havnet i en brutal bilulykke og fikk hjerneskade. Dermed blir han innlagt. Så går det lang tid før noen tenker noe på å ta kontakt med noen. Han hadde ikke oppført noen pårørende.
– Det er ingen som fanger opp ting som: Hvor bor han? Har han hund? Hvem er familien? Alt det kan vi få ordnet. Men det er ikke noe system.
Det er ofte ved rene tilfeldigheter at de klarer å avdekke mange av de vanskelige sakene. Av og til er det fordi de besøker et sykehjem og ser et nytt fjes.
– Blir du ikke demotivert?
– Nei, sier Liv kontant.
– Men du håndterer mye av baksiden av medaljen.
– Ja. Det er mange som reiser ned når de er 40-50 år også kommer det en dag hvor det ikke er så kult lengre. Og den dagen kan komme veldig fort.
I den rastløse kroppen som snakker ustanselig er det innerst inne en livsmisjon: Å få den norske staten til å lytte til nordmenn i utlandet.
Fragaat mener staten har blitt altfor arrogant, og glemmer det som bør være det øverste hensynet: Menneskeverdet.
– AS Norge er passe arrogant når de sier at man får bare ta ansvar for valgene man tar. Noen har ikke det valget. Det handler om å få lov til å ta vare på egen helse. Det handler om å ha råd til noe mer enn bare smør på brødskiva.
Tordner mot staten
– Mange reiser fra det de har kjært og nært for å få seg et liv. Også skal vi være arrogant mot dem etter de har tatt vare på seg selv i over 25 år?
Liv går fra engasjert til nærmest tordnende i stemmen.
– Det er så sjukt at staten skal straffe dem når de vil hjem. De kommer ikke hjem for å utnytte Norge. Det er for å få en verdig avslutning på livet. Det fortjener folk, sier hun.
Hun mener den norske eldreomsorgen har industrialisert ensomhet ved å være firkantet, og ikke heller se mulighetene som ligger i sydligere strøk.
– Hvis du ser på livskvaliteten til folk på vinteren. Bare tenk deg hvilket bidrag de kommer hjem med etter å ha vært her nede i stedet for å sitte og fryse hjemme. Vi produserer ensomhet og utenforskap på et industrielt nivå.
Liv Fragaat sier at beviset hennes er hvordan folk lever nede i Spania. Mange folk som er godt over 80 år, har meget aktive livsstiler.
Nettavisens journalist nikker anerkjennende etter morgenstunden gikk med til å bli knust i gåtur til fyrtårnet i Albir - av to 80-åringer.
– Det er som en stor campingplass. Folk har ikke tid til å være pensjonister. De har program fra mandag til søndag. Når de kommer ned, blir de langt yngre, sier hun og smiler.
Les flere saker om den norske kolonien i Spania:
- I denne spanske byen går spanjolene på norsk-kurs: – Det er rett og slett paradis
- Kronen dundrer i bakken: – Nå er det mange som sliter
- Brutal kronesmell for Odd (80): ‒ En tredjedel av pensjonen min er forsvunnet