Siden 2008 har Norge hatt en ordning der bedrifter i bestemte næringer kompenseres for sine CO2-kostnader.

Staten gir CO2-kompensasjon til kraftkrevende industri, altså virksomheter som Elkem, Norsk Hydro og Alcoa, for å dempe effekten av økte kraftpriser.

Hensikten er å hindre såkalt karbonlekkasje - som betyr at industri som bruker mye strøm, flagger ut til land uten de samme utslippskostnadene.

Men ordningen er kostbar, og nå skyter prisen virkelig i været, fordi prisen på CO2-kvoter øker markant i årene framover. Dermed øker kostnadene kraftig for industri som bruker veldig mye strøm.

For å motta støtten må virksomhetene bruke minst 5GWH i året og minst 30 prosent av kraftforsyningen må være fra fornybar kraft.

Prislapp: 100 milliarder kroner

I 2020 var aluminiumsprodusenten Alcoa, som har smelteverk på Lista og i Mosjøen, den største enkeltmottakeren av CO2-kompensasjon, med 500 millioner kroner.

Det tilsvarer 417.000 kroner per arbeidsplass.

For 2023 har regjeringen økt den totale CO2-kompensasjonen fra 2,8 til 4,7 milliarder kroner i budsjettet, blant annet fordi bedriftene må betale avgift også for kraftproduksjon de eier selv.

– Det høyeste beløpet noensinne, kommenterte klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) i forbindelse med budsjettframleggingen.

Men dette skal staten bruke mye mer penger på i årene som kommer.

Ordningen skal subsidiere utslippstunge bedrifter med opp mot 100 milliarder kroner fram til 2030, viser statens egne beregninger.

– Burde vært et tilbakelagt stadium

Til sammenligning ble det for hele perioden 2013-2020 utbetalt totalt 6,7 mrd. kroner i CO2-kompensasjon.

Ordningen betyr at staten tar omtrent 75 prosent av industribedriftenes utgifter til CO2-kvoter. Samtidig er ingen krav om å gjøre noe med selve utslippene fra den samme industrien, for å motta disse subsidiene:

– Det bør være et tilbakelagt stadium i 2023 å dele ut mange titalls milliarder offentlige kroner uten å stille krav om klimakutt, sier Stig Schjølset, fagsjef i Miljøstiftelsen Zero.

Schjølset mener reglene i realiteten betyr ikke-krav, siden så å si all kraftforsyning til industri i Norge uansett kommer fra fornybar-kraft.

Fossil-avgift for ren produksjon

«EUs klimakvoter setter en pris på utslipp av CO2, og påvirker dermed prisen på varer og tjenester som kan knyttes til utslipp av klimagasser. Blant annet vil strømprisene påvirkes av kvoteprisen», skriver Oslo Economics i en analyse gjort for Norsk Industri.

Les også: Fersk analyse: – Elektrifisering kutter globale utslipp

Kraftproduksjonen i store deler av Europa kommer fra fossile energikilder. Norske kraftprodusenter må derfor kjøpe CO2-kvoter selv om den norske kraftproduksjonen isolert sett er utslippsfri. Og siden alle kjøper og selger strøm i det samme markedet, smitter kostnaden over på norske strømpriser.

Kvotene er andeler av en politisk definert utslippsmengde. Siden mengden «tilgjengelige utslipp» blir stadig mindre, øker prisen fram mot 2030. EU-målet er at utslipp skal halveres innen 2030, og kvotesystemet er et verktøy for å nå dette målet.

Fra 2023 må bedriftene betale de første 200 kronene av kvotene selv (en kvote = et tonn CO2) - med dagens kvotepris på rundt 800 kroner betyr det at staten tar 75 prosent av regningen gjennom kompensasjonsordningen.


– Har null effekt

Det er ikke satt noe «tak» på hvor mye ordningen med CO2-kompensasjon skal koste staten fram til 2030. Med andre ord kan industrien være trygg på at staten uansett tar det meste av regningen, også om den overstiger de anslåtte 100 milliardene.

Dette er ganske annerledes i flere andre, sammenlignbare land:

  • I Nederland er det knapt støtte.
  • Finland hadde noe støtte fra 2016-2020, men legger nå om til en støtteordning for elektrifisering, ifølge et nytt forslag fra den finske regjeringen.
  • Sverige utbetaler ikke slik støtte nå, opplyser den svenske EU-delegasjonen til Energi og Klima.

I Norge videreføres ordningen også uten at det stilles krav til bedriftene om tiltak som reduserer utslipp.

Det er heller ingen kobling mellom pengebruken og EU-målet om halvere klimautslipp innen 2030, som Norge har forpliktet seg til å innfri. Ifølge Anne Marit Post-Melbye, fagansvarlig for industri i Zero, har CO2-kompensasjon derfor null betydning for utslippene:

– Systemet hindrer utflagging av arbeidsplasser, men har ingen effekt når det gjelder å redusere utslippene, sier hun til Nettavisen.

Les også: KOMMENTAR: På tide å begrense politikernes forbruk av elektrisitet på all verdens gode formål

– Avgjørende viktig

Klima- og miljødepartementet svarer på kritikken via statsråd Espen Barth-Eides statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad (Ap):

– Det er allerede energi- og klimakrav i dagens ordning. «Problemet», om vi kan kalle det det, er at Norge allerede oppfyller disse, fordi industribedriftene bruker strøm laget av fornybar vannkraft, sier hun i en epost til Nettavisen (se fyldigere svar på kritikken lenger ned).

Den største enkeltmottakeren av CO2-kompensasjon er den amerikansk-eide aluminiumsprodusenten Alcoa, som samlet mottok 500 millioner kroner i CO2-kompensasjon i 2020, og litt mindre enn det i 2021.

Kompensasjonen er avgjørende for at virksomheten kan drive lønnsomt i Norge, fastslår Alcoas samfunnskontakt i Norge, Trym Solhaug Vassvik:

– Den er svært viktig. Aluminiumsproduksjon er veldig el-intensivt, og vi betaler derfor svært mye hvert år for CO2-prispåslaget i strømprisen. De aller fleste av våre konkurrenter har ikke dette påslaget. Uten CO2-kompensasjon blir denne konkurranseulempen meget krevende.

– Dette er helt feil

Ifølge Stig Schjølset, fagsjef i Zero, burde det være en selvfølge at milliard-subsidier følges opp av konkrete krav:

– Å dele ut mange titalls milliarder offentlige kroner uten å stille krav om klimakutt eller, energieffektivisering eller andre ting som er bra for energi og klima, må vi være ferdige med i 2023.

Schjølset beskriver ordningen som rene, og dels godt begrunnede, subsidier, men er kritisk til at staten ikke stiller krav om utslippskutt til mottakerne:

– Dette er store støtteordninger. Det er opplagt at staten bør stille krav når den deler ut så mye penger, sier han.

– Men hva kan egentlig bedriftene gjøre? Dette er jo kraftkrevende virksomheter?

– Norsk Hydro, for eksempel, har allerede gjort mye. Men nesten alle kan for eksempel utnytte spillvarme bedre, energieffektivisere eller gjøre utslippskutt i sine prosesser. Alle sektorer har også behov for å investere i forskning og utvikling, og industrien må selv bidra til å finne løsninger for nullutslipp for sine produkter. Det vil også ha global nytte.

– Betaler for andres utslipp

CO2-kompensasjon er en delvis tilbakebetaling av merkostnadene som kommer av at kraftprodusenter lemper sine utslippskostnader inn i strømprisen, påpeker Alcoa.

– Med andre ord demper CO2-kompensasjon kostnaden vi får for å betale for andres utslipp, ikke våre egne. Hvis klimabetingelser skal bli en del av ordningen, pålegges dermed industrien, en konkurranseutsatt sektor, å gjennomføre klimatiltak for å bøte på utslipp fra kraftprodusenter, en ikke-konkurranseutsatt sektor, sier Ole Løfsnæs, energidirektør i Alcoa.

Han påpeker samtidig at virksomheten har klare ambisjoner om å kutte utslipp fremover:

– Vi kan under visse forutsetninger også forstå en begrenset klimabetingelse i CO2-kompensasjonsordningen. Det viktigste er at ordningen ikke avkortes.

Men også utslippskutt innebærer et paradoks, mener energidirektøren:

– Nesten samtlige tiltak innebærer økt el-forbruk, den nylig installerte induksjonsovnen på verket vårt i Mosjøen er et godt eksempel. Dermed betyr enhver avkorting av CO2-kompensasjon at vi må betale kraftprodusenter mer for deres utslippskostnader når vi bestemmer oss for å kutte egne utslipp, sier Ole Løfsnæs.

Les også: Anjas gjeng er snart større enn Arbeiderpartiet: – Vi har utrolig dårlig tid

– En politisk selvfølge

Regjeringen peker på at den norske energimiksen gjør at de norske bedriftene allerede slipper ut mindre CO2 enn tilsvarende virksomheter i mange andre land.

– Noen av bedriftene er allerede utslippsfrie, men vi skal se på hvordan ordningen kan stimulere til mer energieffektivitet, sier statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad (Ap) i Klima- og miljødepartementet.

Det er en politisk selvfølge å forhindre utflagging av norske arbeidsplasser til land med svakere klimapolitikk, mener hun.

– I klimaomstillingen skal vi kutte utslipp og skape jobber, ikke motsatt. Denne ordningen bidrar til det. Ordningen er kostbar, men også veldig viktig. Vi strammet litt inn i årets budsjett for å gjøre den mer bærekraftig i en tid med strammere økonomi. Slik kan vi beholde ordningen i lang tid fremover, sier Syrstad.