Gå til sidens hovedinnhold

Støre vil lede en regjering med flertall - men fikk mindre enn halvparten av stemmene

Dette visste du sannsynligvis ikke om valget i Norge.

I Norge har vi en tendens til å riste på hodet av valgordningen i USA, der taperen i presidentvalget med jevne mellomrom er den som fikk flest stemmer.

Donald Trump vant for eksempel over Hillary Clinton, selv om hun fikk over 2,8 millioner flere stemmer.

Det norske valgsystemet fungerer fundamentalt annerledes enn det amerikanske, men også i Norge er det noen svært spesielle utslag.

1. Flertallsregjering trenger ikke å få halvparten av stemmene

Jonas Gahr Støre blir etter alle solemerker statsminister for en regjering bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. De tre partiene har fått 89 av 169 stortingsrepresentanter (53%).

Men ifølge Valgdirektoratet har de tre partiene bare fått 47,4 prosent av stemmene i valget. Det betyr at 52,6 prosent av alle stemmer avgitt i valget ikke ble gitt til partiene som nå danner flertall.

Dette er langt fra første gangen dette har skjedd. Erna Solberg ledet i en kort periode en flertallsregjering som hadde 48,8 prosent av stemmene i ryggen, mens Jens Stoltenberg hadde 47,8 prosent av velgerne i ryggen da han ble statsminister for den rødgrønne flertallsregjeringen i 2009.

Demokrati blir ofte definert som at flertallet bestemmer, men ifølge valgforsker Svein Erik Tuastad ved Universitet i Stavanger er ikke dette så ulogisk.

- Jeg er usikker på om dette strider så veldig mot folks rettferdighetssans. Og det handler jo mest om hvordan ordningen er begrunnet. Det er veldig stor forskjell på systemer der man rigger ordningen og valgdistrikter, såkalt gerrymandering, for at det skal tjene eget partis interesser. I Norge er det jo ikke slik. Dette systemet er det bred enighet om, sier han.

- Ved forrige valg var det jo faktisk i stemmer et rødgrønt flertall også, mens de borgerlige fikk makten, så det slår ut for begge sider. De to prinsippene som på en måte ødelegger for helt lik stemmeuttelling er distrikttillegget og sperregrensen. Distriktstillegget kompenserer for at det er langt til beslutningssentrumet i Finmark og andre steder. Det tror jeg mange vil mene er en svært god begrunnelse. Sperregrensen er en måte å sikre mer effektiv styring på. Det tror jeg også mange mener er gunstig for Norge som nasjon.

2. Mange stemmer er i praksis verdiløse

Mye av årsaken til at flertall av stemmer ikke er nødvendig, er at veldig mange stemmer som avgis i Stortingsvalget ikke har noen praktisk verdi.

Ifølge Valgdirektoratet ble det avgitt rett over 101.000 stemmer til 16 forskjellige partier som ikke kom inn på Stortinget. Dette utgjør rundt 3,4 prosent av alle stemmene som ble avgitt i valget. I tillegg ble det gitt over 19.000 blanke stemmer.

Det betyr at blanke stemmer, og stemmer til urepresenterte småpartier, utgjorde flere stemmer enn MDG-fikk, og dermed kjempet om den magiske «sperregrensen» på 4 prosent. Stemmene kunne dermed vært "verdt" rundt 8 stortingsrepresentanter.


3. Alle stemmer er ikke like mye verdt

Valgets store bombe er at Pasientfokus fikk inn én representant på Stortinget. De fikk 4950 stemmer (0,16 prosent) - som er færre stemmer enn seks andre partier som ble stående uten representasjon:

Demokratene (1,14%), Pensjonistpartiet (0,64%), Partiet de Kristne (0,35%), Industri- og Næringspartiet (0,33%), Partiet Sentrum (0,26%) og Helsepartiet (0,22%) kunne vise til flere stemmer.

Aller verst gikk det utover Demokratene: De fikk 34.062 stemmer, men det førte ikke til noen på Stortinget.

Dette er et utfall av at i valgsystemet i Norge er mennesker mindre viktig enn størrelsen på hvert valgdistrikt.

På Stortinget er det 169 representanter, som fordeles på landets 19 valgdistrikter (de gamle fylkene). Hvert distrikt får tildelt sin andel mandater basert på antall innbyggere og fylkets areal. Én kvadratkilometer er nesten dobbelt så viktig som ett menneske.

Det antall stortingsrepresentanter som blir å velge fra hvert valgdistrikt, bestemmes på grunnlag av en beregning av forholdet mellom hvert distrikts antall innbyggere samt areal, og hele rikets antall innbyggere samt dets areal, når hver innbygger gir 1 poeng og hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Beregningen blir å foreta hvert åttende år.

Grunnloven §57

Areal gis ekstra verdi for å gi mer makt til distriktene, og dette slår spesielt gunstig ut for Finnmark som er svært stort, men har få innbyggere. Ifølge folketallet skulle Finnmark bare hatt 2 representanter på Stortinget, men justert for areal får de 3 ekstra.

Det gjorde det mulig for Pasientfokus å få inn en representant på Stortinget.

Tuastad mener fordelen med arealvektingen er større enn ulempene:

- Ja, det mener jeg helt klart. Det handler mer om at vi har sperregrense enn arealvektingen, kanskje. Men samtidig er spørsmålet godt, for det er jo tankevekkende at det som nærmest må karakteriseres som en bygdeliste – Pasientfokus – får plass på Stortinget. Der har de egentlig ingenting å gjøre og de vil ha null innflytelse, så det var helt bortkastede stemmer, sier han.

4. Sperregrensens store utslag

Fordi valg i Norge baserer seg på 19 separate valg, er systemet laget slik at 19 stortingsrepresentanter velges basert på såkalte «utjevningsmandater». Disse fordeles på forskjellige partier for at antall stortingsrepresentanter i størst mulig grad skal gjenspeile det totale antallet stemmer et parti får i hele landet.

For å få lov til å kjempe om disse 19 mandatene må man komme over den magiske sperregrensen på 4 prosent total oppslutning i hele landet.

Det er en misforståelse at disse mandatene bare går til småpartiene som så vidt kommer over grensen. I årets valg får for eksempel Frp 4 av 19 mandater, mens Høyre som nest største parti får ett utjevningsmandat.


I år har det vært uvanlig mye dramatikk rundt sperregrensen da det har vært spenning rundt fire partier. Både MDG (3,94%) og KrF (3,8%) falt under med svært liten margin, mens Venstre og Rødt klatret over.

Spesielt for KrF er det mulig å tro at stemmer til småpartiene kostet dem sperregrensen: Partiet Sentrum, som ble startet etter KrFs veivalg, fikk 0,26 prosent av stemmene. Hadde alle Sentrum-stemmer gått til KrF, ville de kommet over grensen, og de ville fått 7-8 stortingsrepresentanter, fremfor 3. De kristne avisene Dagen og Vårt Land har spekulert i om nettopp det var målet for partiet.

Sperregrensen eksisterer for å hindre at mange småpartier skal gjøre situasjonen på Stortinget for uoversiktlig og kaotisk. I verste fall kan man se for seg at Stortinget blir fylt med titalls énsakspartier. Noen mener grensen bør senkes for å gi de mindre partiene den makten antall stemmer skulle tilsi. Andre mener grensen bør økes for å få bort småpartiene, og heller tvinge alle partiene til å tenke helhetlig.

5. Norges største parti var Sofapartiet

Ifølge Valgdirektoratet var det knapt 890.000 mennesker som i år hadde stemmerett, som ikke valgte å bruke muligheten til å stemme. Det er 22,8 prosent av alle som hadde stemmerett.

Det betyr at «Sofapartiet» med solid margin ble årets mest populære parti: De fikk rundt 100.000 flere «stemmer» enn Arbeiderpartiet. Om alle de som ble hjemme hadde samlet seg, kunne de nesten ha avgjort valget i en hvilken som helst retning.

Gruppen er naturlig nok svært sammensatt, men Tuastad sier man vet noe overordnet:

- Det vi vet, er at de har mindre utdannelse. De har lavere inntekt, er oftere arbeidsledige og ugifte. Så det er faktisk et alvorlig problem. For det er jo nettopp denne gruppen som trenger at politikerne taler deres sak. Isteden blir de fremmedgjorte. Hva de stemmer, har jeg ikke sett noen oversikt på. Men man kan kanskje anta at de vil lettere bli mobilisert av protestpartier enn de mest etablerte.

6. Flertallsregjering gir dobbelt verdi for stemmene - vinneren tar alt

Når det dannes flertallsregjering, har partiene som sitter i regjering effektivt full kontroll over Stortinget. De andre partiene kan ikke gjøre annet enn å kritisere og se på det som skjer.

Da Ketil Solvik-Olsen (FrP) meldte at han ikke tok gjenvalg til Stortinget i 2012, begrunnet han det med at livet på Stortinget var ganske meningsløst når det var flertallsregjering:

- Ser jeg tilbake på hva vi har fått til i Energi- og miljøkomiteen, så har vi flyttet grensen for en laksefjord med 50 meter, sa Solvik-Olsen.

På samme måte har de rød-grønne partiene i stor grad blitt holdt utenfor under Erna Solbergs statsministertid - helt frem til Frp gikk ut av regjering og flertallet forsvant.

I praksis betyr det at partiene som havner i flertallsregjering sammen, deler makten seg i mellom, mens lite reell makt blir igjen til de andre partiene. Viktigst fremover blir utvilsomt Arbeiderpartiet, som med med drøyt 26 prosent av stemmene og 28 prosent av stortingsrepresentantene, vil ha flertall innad i regjeringen. De vil da ha siste ord i vanskelige saker.

Det betyr likevel ikke at de kan bestemme alt:

- Hvis ikke Arbeiderpartiet, eller Høyre nå sist, er lydhøre overfor de andre, vil de jo bare gå ut av regjeringen. Så det balanserer seg selv. Dessuten er det viktig å huske på at partier i regjering har to hovedhensyn – hva som er best for landet, og hva som er best for eget parti. Når det gjelder hva som er best for landet, er vi avhengig av at alle viser kompromissvilje. Ellers blir det krise annenhver dag. Erfaringen i Sverige viser hvor håpløst det er, der statsministeren nå ikke orker mer. For i praksis er det det største partiet som tar mest ansvar, og de små som må mer tvinges på plass, så å si, sier Tuastad.

7. Finnes det bedre valgsystemer?

Alle valgsystemer har ulemper, men noen forsøker å finne enda bedre løsninger enn de som brukes i dag. Spesielt har det vært en bekymring at folk velger å stemme taktisk, i stedet for sin egen overbevisning - av frykt for at stemmen kastes bort. Mange velger å stemme på «det minste av to onder», fremfor å stemme på et parti som uansett ikke vil få makten.

New York City har nettopp testet ut en helt ny løsning med rangert stemmegivning i valget av borgermester. Hensikten har vært at folk både skal få stemme etter egen overbevisning, men også stemme taktisk samtidig. Delstaten Maine brukte noe lignende i fjorårets valg.

Til direktevalg av borgermester er det det et stort antall kandidater, men det kan bare bli én vinner. Velgerne får da mulighet til å gi en rangering av opp til fem personer for hvem de mener bør vinne.

«Jeg vil helst at A skal vinne, men hvis ikke den har mulighet vil jeg at B skal få min stemme. Om også det er umulig, går min stemme til C»

Poenget har vært å få folk til å stemme på den de egentlig mener bør velges, samtidig som de kan være med å bestemme hvis den de har som førstevalg ikke vinner frem.

Ulempen med dette systemet er at det er veldig komplisert, og det tar lang tid å få et valgresultat:

- Å innføre rangering vil kunne føre til nye problemer. Det er for eksempel en fordel at valgsystemet er forståelig og oversiktelig, jeg er ikke sikker på at New York systemet ville være det i Norge. Du kan si at utjevningsmandatbingoen allerede er komplisert nok – om enn rettferdig, sier valgforsker Svein Erik Tuastad til Nettavisen.