Gå til sidens hovedinnhold

Tangen på vrangen

Nicolai Tangens hovedproblem er kulturkollisjonen mellom norske verdier og internasjonal kapitalisme.

Det hender livet etterligner, om ikke kunsten så i hvert fall lettbeinte komiserier. Lik den som het «Oljefondet», var regissert av Harald Zwart og handlet om, ja oljefondet.

Oljefondet og dets hippe, nye sjefsinvestor Per Grepp, med sans for Rolexer, skreddersydde dresser og dristige investeringer.

Thomas Gullestad spilte Per Grepp, og i forbindelse med premieren sa han til Dagbladet at «jeg tror ikke at min rollefigur hadde fått jobb i det ekte oljefondet». Så kom Nicolai Tangen.

Les også: Oljefondsjefen legger seg flat i intern e-post: - Jeg er virkelig, virkelig lei meg

Alle humorserier har sin indre mekanikk, en komisk motor som driver fram handlingen og skaper latter. I «Oljefondet» kan denne motoren oppsummeres i ett ord: «kulturkollisjon».

En kollisjon mellom sosialdemokratiske verdier og internasjonal kapitalisme. Mellom byråkratisk nøkternhet og luksuriøse reiser. Mellom brunost og champagne. Mellom etiske vurderinger og ønsket om å tjene penger.

Med Per Grepp i det ene hjørnet og norsk tradisjon i det andre.

Den samme kulturkollisjonen er også drivkraften i fortellingen om Nicolai Tangen og virkelighetens oljefond.

Den internasjonale investoren, milliardæren og kunstsamleren med base i Londons finandistrikt, mot et norsk fond som skal berge våre pensjoner - og gjerne verden samtidig.

Nettavisen Pluss: Investere i bolig? Ekspertene er ikke i tvil om hvilke Oslo-områder du bør gå for

Uten å kjenne de andre søkerne, er det ingen tvil om at Nicolai Tangen både er kvalifisert til å lede Oljefondet, og har fortjent å få jobben på et rent faglig gunnlag.

Både hans internasjonale erfaring, hans nettverk og hans brede kunnskapsbase gjør ham nesten perfekt for jobben. Hadde det ikke vært for at Oljefondet ikke er et normalt, privat investeringsfond med maks utbytte som drivkraft.

Oljefondet er vår felles eiendom, og er nødt til å ta en rekke andre hensyn. Og det er ikke minst er avhengig av at vi som innbyggere har tillit til ledelsen.

Her starter Tangen utvilsomt i motbakke, etter det som har skjedd den siste tiden.

Nå er det strengt tatt ikke Tangen som har størst problemer med det famøse seminaret i USA.

Les også: Eks-statsråd kliner til i Tangen-saken: – Skattebetalerne får dobbelt straff

Invitasjonene ble sendt ut lenge før det var klart at jobben som sjef for Oljefondet var ledig, og det at deltagerne ikke har klart å skille godt nok mellom privat og offentlig rolle, kan neppe legges Tangen til last.

Det kan det ikke heller ikke gjøre at han har et bredt nettverk. Et godt nettverk er egentlig en fordel, dersom vi kan være sikre på at det blir brukt for å styrke Oljefondet, ikke Tangen selv.

Det er her problemet oppstår. Ansettelsen av Tangen framstår som rotete, ikke minst at han så lenge ble holdt unna alle søkerlister og at det synes uklart hvem som spilte hans navn inn i prosessen.

Det åpner for at han har brukt sitt nettverk for å komme i posisjon til å få jobben. Nå skal dette granskes av Norges Bank, og alle kort kommer forhåpentligvis på bordet.

Les også: Tangen-ansettelsen en suppe av grådighet og dårlig dømmekraft

Viser det seg da at ansettelsesprosessen har vært ryddig, er det ingen grunn til å se seg om etter en ny sjef for Oljefondet. Tangen er som sagt mer enn kvalifisert.

Men det betyr ikke at Tangens - eller Oljefondets - problemer er over. Begge vil fremdeles befinne seg midt inni en kulturkollisjon.

Nå skal man være forsiktig med å bruke et menneskes fortid mot det, ny jobb gir muligheter for å legge om stilen. Men Tangen kommer ikke bort fra det inntrykk som er skapt av ham er en mann som er mer amerikansk over-the-top enn norsk jordnær.

Deler av hans jobb blir å rette opp i det inntrykket, både ovefor ansatte, investorer og fondets eiere; det norske folk.

Les også: Ikke første gang: Ga bort yachtferie til 440.000 kroner til eks-ordfører

Et folk som er i ferd med å få Tangen på vrangen.

Det skal ikke mange feiltrinn til, før tilliten legges helt i grus. Og - for å vri litt på Karl Marx - historien om Per Grepp begynner å gjenta seg i virkeligheten: ikke som en ny komedie, men som tragedie.

Kommentarer til denne saken