– Hvis denne revolusjonen lykkes, så kan vi se på det som at USA begår kollektivt selvmord, sier Dr. James Lindsay til Nettavisen.
George Floyds død i politiets varetekt var som ild i tørt gress. Tragisk som det er, er det ikke noe nytt at amerikanere blir drept av politiet. I fjor ble 1004 personer skutt og drept av politiet. 235 av dem var svarte amerikanere. Ni var ubevæpnet.
Fra utsiden er det enkelt å tenke at landet hadde kommet lengre etter den overlegne valgseieren Barack Obama halte i land i 2008 og gjenvalget i 2012. Men det virker ikke slik.
Jeg bestemte meg for å finne ut hva det er som egentlig skjer med landet vi nordmenn både elsker å hate, og hater å elske. Landet som preger nyhetene våre mer enn noe annet.
Sannheten brakte meg til et farlig tankegods som er på god på vei til å få fotfeste i Norge.
Den unisone fordømmelsen av politiets maktbrukt i Floyd-saken var et lite gjennombrudd. Det var ingen debatt om det var riktig bruk av makt. Selv Donald Trump var krystallklar: Politimannen som sto på nakken til Floyd i nært ni minutter mens folk skrek til han, gjorde noe grusomt. Ingen mente noe annet.
Så sa det PANG.
Millioner av amerikanere begynte å demonstrere. På et nivå kun rivalisert av 60-tallet og kampen for borgerrettigheter.
Kampen om virkeligheten
Mange nordmenn har god grunn til å klage på mediene. De marsjerer i takt. Tenker for likt. Eller er for tabloide. Men amerikanerne har langt mer å klage på. Mens Norge i det minste har en viss felles offentlighet, har Donald Trump-æraen ført til at alle må ta en posisjon. Enten er du for eller mot.
Resultatet var tydelig under dekningen av opptøyene. Fulgte du med på CNN skulle du tro det var en enestående vekkelse av fredelige demonstranter med stadige hint til Martin Luther King og borgerrettskampen. Bevegelsen Black Lives Matter, som sprang ut av en tidligere slik politisak ble heller ikke møtt med kritiske spørsmål - på tross av kontroversielle utsagn, og politiske forslag få amerikanere faktisk stiller seg bak.
Fulgte du med på Fox News, som tilhører høyresiden, fremsto det som byene sto i brann, og opptøyene var helt utenfor kontroll.
Venstresiden så frigjøring og antirasisme. Konservative så anarki og kaos.
Da den demokratiske borgermesteren av Seattle ga opp sentrale deler av byen, og beordret politiet til å trekke seg ut nådde det hele et nytt nivå. Tenk det: Politiet aktivt trekker seg ut for å overgi området til aktivister i en by på størrelse med Oslo.
Resultatet var tragisk. Aktivister og anarkister brukte muligheten til å opprette en slags egen nasjon ved navn «CHAZ». Det skulle være en politifri sone hvor alle kunne føle seg trygge. Eksperimentet kostet livet til den 16 år gamle Antonio Mays som ble skutt og drept.
Les også: Ser du hva som er rasistisk med denne 20-dollarseddelen?
Jeg satt der måpende da jeg så nyhetene fra Seattle. Noe lignende hadde vært helt utenkelig i Bergen eller Oslo. Hva er det som egentlig skjer?
Ingen jobber
Vi kommer ikke unna at koronastengningen har bidratt til mye av denne frustrasjonen. Over 20 millioner jobber har forsvunnet i USA. Millioner av mennesker har blitt tvunget til å tømme sparekontoene. Er det én ting historien har vist oss, så er det at radikale aktivister vet å utnytte alvorlige kriser.
Det er nok heller ikke til å stikke under en stol at en nærmest samlet venstreside har pådratt seg høyt blodtrykk av Trump. Sjelden har en ballong vært så full - den måtte sprekke.
Men dette handler ikke bare om politidrap, økonomi eller Trump. Det hele er en stor og omfattende bevegelse. Og den kan spores til et merkelig universitet i delstaten Washington.
Les mer: Har anmeldt rasisme: - I dag sender vi et tydelig signal
«Ingen hvite, takk»
Universitetet Evergreen State College er noe for seg selv. Hvert år avholdes noe som kalles «day of absence». En lang tradisjon hvor svarte elever kan holde seg hjemme for å markere sin betydning på universitetet. Men i 2017 tok tradisjonen en skarp vending. Hvite ble beordret til å holde seg hjemme. Den ellers beskjedne jødiske professoren Bret Weinstein likte den gamle tradisjonen, men dette årets kunngjøring brøt med alt han sto for.
– På universitetet må ens rett til å snakke - eller å være - aldri være basert på hudfarge, skrev Weinstein i et brev til alle ansatte.
Det brøt ut vold, hærverk og truende adferd på universitetet. Det tok ikke lang tid før rektoren ga etter for mobben. Under et åpent møte mellom rektor og elevene ba de ham slutte å gestikulere med hendene, fordi det opplevdes aggressivt. Han tok ned hendene, og studentene flirte. Den ydmykende seansen gikk viralt. I etterkant spurte flere seg hvordan dette blir når studentene blir voksne. De fleste svarer at dette er bare et outrert fenomen. Ingenting å bry seg med. Weinstein måtte gå etter 15 år ved universitetet.
Stadige flere slike nyheter dukker opp. Google holdt et internt seminar for å diskutere hvorfor det var så få kvinnelige ansatte IT-ingeniører, og hva som kunne gjøres med det. Ingeniøren James Damore tok oppgaven på fullt alvor, og skrev et gjennomarbeidet notat basert på en rekke forskningsartikler. Han hevdet biologiske forskjeller i interesser mellom kvinner og menn har en effekt på hvorfor kvinner var underrepresentert. Han foreslo også hvordan Google kunne rekruttere flere kvinner. Notatet ble ikke godt tatt imot. Uansett hvor velment det var, aksepterte ikke Google slike meninger. Damore fikk sparken.
Les også: Hans Geelmuyden legger seg flat: - Jeg beklager rasistiske kommentarer
Et annet eksempel er den canadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson, som utløste en enorm internasjonal debatt og ble over natten en kultstjerne da han nektet å bruke nye pronomen for personer med andre kjønn enn menn og kvinner.
Han mente det var et grunnleggende brudd på ytringsfriheten å bli tvunget til å bruke bestemte politiske ord. Også han ble møtt med truende adferd av en mobb ved universitetet i Toronto. Ironisk nok førte aktivistene til at han ble verdensberømt. Boken hans, «12 leveregler» ble en internasjonal bestselger som solgte over tre millioner eksemplarer.
Det er noe helt nytt som foregår i USA. Det handler ikke om like rettigheter under loven, for det er allerede på plass.Den nye kampen er kulturell. Kravet handler om systematisk rasisme, trigger warnings, safe spaces og teorier som få - om noen - utenfor denne bevegelsen har hørt om. Weinstein og Peterson ble begge store sensasjoner. Fordi de viste resten av verden hva som foregår. De sto opp mot det som kalles «woke-kulturen.»
Les mer: Kraftige reaksjoner etter angrep på politiet: – Hører ikke hjemme i Norge
Begrepet «woke» handler om folk som har «våknet opp» og sett den ekte sannheten. Nemlig at USA med sin historie er et grunnleggende rasistisk samfunn. Minoriteter og kvinner holdes nede. Og øverst i hierarkiet troner de heteroseksuelle hvite mannfolkene. Nederst er det handikappede, transkjønnede, lesbiske svarte. Individualismen og frihetstanken som skapte USA er byttet ut med noe som kalles «kritisk teori».
I korte trekk handler kritisk teori om å se systemene bak, og legge ansvaret over på et system eller en kultur. Hvis det er flere svarte enn hvite i fengsel er det automatisk kulturen eller systemets feil. Dermed må det skyldes rasisme. Dette skiller seg kraftig fra tradisjonell teori, som handler om å finne årsakene og deretter finne løsningene.
Importvare
For et norsk publikum er det ikke enkelt å se. Det å skrive denne artikkelen føles som å spikre gelé til en vegg.
Bevegelsen er på full marsj inn i Norge. Først tar det over akademia, så drypper det sakte men sikkert inn i resten av samfunnet. Et nylig varseltegn var da 5000 personer signerte et opprop for å rive statuer av Winston Churchill og Ludvig Holberg. Historiske skikkelser som ikke tåler dagens lys, hører ikke hjemme i Norges gater. Hvis et nytt samfunn skal skapes, må det gamle rives ned. Da må statuene fjernes og vår historie ryddes vekk.
Tidligere ville personer som var uenige om politikk diskutere det, kanskje bli sinte, men så bli ferdige. Men den nye kulturen krever at motparten enten er enig, ellers må den fjernes fra den offentlige debatten. Så ille er det blitt at en NRK-journalist skrev en lang artikkel full av faktafeil, hvor hun sørget over at hun ikke lenger kan lese Harry Potter-bøkene. Kun fordi forfatteren bak, JK Rowling har ytret seg kritisk i debatten om transkjønnede. Artikkelen ble en klein sak for NRK, hvor retteloggen er blitt lenger enn selve artikkelen.
Det er enkelt å tenke at dette bare gjelder noen få aktivister. Men hvorfor er det da et anerkjent fag ved et av Norges største universiteter?
På OsloMet jobber førsteamanuensis Sandra Fylkesnes med «kritiske hvithetsstudier». I en lang tekst på Afrika.no forklarer hun fenomenet som at vi har en iboende hvithet som vi ikke ser, som gjør at mørke blir behandlet helt annerledes. Det er vanskelig å forstå helt hva teksten betyr i praksis. Det er synd Fylkesnes gjentatte ganger har takket nei til å bli intervjuet eller utelatt å svare på henvendelser.
Budskapet fra Fylkesnes er som hentet ut av boken «White Fragility» som har toppet bestselgerlistene i USA i 14 uker sammenhengende. Ifølge boken er vårt eneste håp at hvite setter i gang en livslang sjelegranskning for å forstå vårt eget privilegium, og kvitte oss med rasismen. Det grunnleggende budskapet er at alle hvite er skyldige. Uansett om vi har oppført oss rasistisk eller ikke. Teoriene er så høytsvevende og altomfattende at få har tatt seg bryet med å gå systematisk til verks mot dem. Men salgstallene gjør at det må tas seriøst.
I min søken etter svar, tok jeg en prat med en som har dedikert seg til saken.
James Lindsay er i tredveårene og har doktorgrad i matematikk. Rundt 2010 ga han opp akademia - og satte i gang med å forme en koalisjon av akademikere og tenkere, og utviklet en egen nettside for å bekjempe teoriene fra «woke-bevegelsen».
Panikk
Han beskriver USA som et land ved et vannskille, som kan få enorme konsekvenser i lang tid fremover.
– Hva ligger bak denne bevegelsen?
– Vi er midt i en moralsk panikk. Det får oss til å gjøre merkelige ting for å oppnå ekstrem moralsk renhet. Både personlig og som samfunn. Dagens bevegelse kommer direkte fra verdenssynet som kalles «liberationism» (frigjørelsesisme), sier Lindsay.
I hans studie etter røttene og utviklingen mener han det hele startet på Frankfurt School of Critical Theory.
– Målet er å frigjøre folk fra alle former for systematisk undertrykkelse. Dem som definerer det ender alltid opp med en slags nymarxisme. Men denne gangen handler det ikke om klasse og økonomi, men kultur, forklarer Lindsay.
Han mener denne utviklingen har foregått over flere tiår.
– Det er flere grunner. Teorien har vært under utvikling i flere tiår. Og har blitt langt spissere og enklere å sette til verks det siste tiåret. Dette har en sammenheng med at det har blitt en prioritet i skolesystemet, forklarer Lindsay.
Han legger også skylden på et dysfunksjonelt politisk system.
– Uro på grunn av politiske og økonomiske problemer som følge av at nykonservatismen raknet, har fått folk på venstresiden til å føle på en panikk. Spesielt når det gjelder mulige eksistensielle problemer som klimaendringer. På toppen kom Donald Trump, og det har dratt motreaksjonen ut til det ekstreme.
Nykonservatisme er i korte trekk politikken og prinsippene ført av president George Bush Jr, og handler om det han kalte for en «omsorgsfull konservatisme». En politisk tankegang som forsøkte å ta hensyn til de svake i samfunnet.
Selv om Lindsay legger mye av skylden på konservative og Trump, er han nådeløs med reaksjonen. Og mener en revolusjon kan være på trappene.
– Er disse teoriene en ekte trussel, eller bare et marginalt fenomen?
– Dette er en stor trussel. Det er et forsøk på en ytre-venstre revolusjon hvor tidligere forsøk gir liten tro til sluttresultatet. Revolusjoner, enten det var bolsjevikene, Maos kulturelle revolusjon eller Pol Pot viser det. Det er en repetisjon fra 60-tallet, bare at det er mye mer bensin på bålet og bremsene på toget virker ikke.
– Hvis denne revolusjonen lykkes, kan vi se på det som at USA begår kollektivt selvmord.
Brutale ord fra en matematiker. Han er også bekymret for at motreaksjonen kan ende opp med å bli høyre-fascisme, fremfor å gå tilbake til de sentrale demokratiske verdiene som så lenge definerte USA.
– Hva er det de egentlig ønsker å oppnå?
– Makt til dem selv. Målet for denne bevegelsen er å gi dem selv høy status og makt, spesielt innenfor kunst, utdanning, forskning, media, teknologi og tro. De vil rive ned samfunnet om nødvendig for oppnå denne makten.
– Til å være en som har studert dette dypt, er det veldig få åpenbare mål for aktivistene. Dette sier to ting: Nihilisme og at de blir brukt som nyttige idioter av folk som ønsker seg makt, sier Lindsay.
Pisspreik
Som du kanskje allerede har gjettet deg frem til er James Lindsay kontroversiell. Enhver med slike meninger og oppfatninger vil ikke slippe unna den merkelappen. Det han er mest kjent for er imidlertid satire. For å vise absurditeten i akademia, lurte ham dem trill rundt.
Flere av de nye fagene rundt kritisk teori som kan studeres ved flere universiteter i USA, har fagtidsskrift. Det var her Lindsay ville sjekke om akademikerne forsto hva som var pisspreik og ikke.
Over ti måneder jobbet han sammen med to andre akademikere, og produserte totalt 20 ulike fagartikler som ble sendt inn til tidsskrift. Alt var bare tull og tøys. Spesielt én utpekte seg.
I fagtidsskriftet «Journal of feminist geography» skrev de tre kollegene en artikkel med tittelen: Menneskelig reaksjon på voldtektskultur og homofil performativ i hundeparker.
Ifølge artikkelen hadde forskeren undersøkt 10.000 hunder og deres eiere. I grove trekk handlet det om at heterofile menn ville dra tilbake bikkja om den forsøke å ha seg med en mannlig hund. Men hvis det var en tispe, ville de heie dem frem. Dette var et stort problem, og konklusjonen var at hundeparker er en grobunn for brutal voldtektskultur.
Forfatterne skrev at det var synd det ikke var politisk mulig å trene menn som hunder. Den gikk rett gjennom alle sikkerhetsmekanismene i akademia. I tillegg til å bli publisert, ble den fremhevet som eksemplarisk arbeid - og fikk en egen utmerkelse.
– Det sier alt om nivået på universiteter som bidrar til disse fagene, sier Lindsay til Nettavisen.
Men dette foregår ikke bare i USA. I det som ligner et påfunn av Lindsay, har 130 studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo signert et brev for å «avkolonisere» pensum. Enkelt sagt: Det er for mange hvite folk på pensumlistene. Det handler ikke om meritter, kunnskap eller suksess. Det handler om hudfargen deres.
Lindsays arbeid har vært avgjørende for å forstå hvor utrolig langt fra virkeligheten deler av akademia er blitt. At stadig flere av utspillene og forslag i samfunnsdebatten er tuftet på slike teorier gjør vondt å tenke på.
I intervjuet snakket jeg med Lindsay om at Norge har en annen historie enn USA. Vi har ikke den samme slavehistorien. Vi hadde beskjedne kolonialiseringsmål. (Sørpolen). Og de svarte som er kommet til Norge kom ikke i bunnen på et slaveskip. De har søkt asyl, fått opphold, kommet som arbeidsinnvandrere eller andre frivillige ordninger.
– Hvordan kan da det samme oppstå her?
– Sannhet har ingen betydning for denne bevegelsen, fordi de har tatt til seg det postmoderne tankegodset. Michael Foucault (kongen av postmodernisme red. anm.) mente at sannhet ikke er noen absolutt verdi. Verden er global, og medvirkning til et eller annet undertrykkende system i verden er definert ut fra rase, kjønn, seksualitet og så videre, sier Lindsay.
Men selv om det tidvis fremstår som Lindsay driver med skyggeboksing, begynner maleriet å bli fullkomment hvis man tenker seg ekstra godt om. Det vi tok for gitt er ikke lenger slik. Det er revolusjon i luften, og hvordan den lander er langt fra tydelig. Mange som ikke har forstått denne bevegelsen vil fortsette å fornekte det. Men den er der, og den kjemper for å oppnå makt. Stadig flere rekrutteres til saken. Dette er ikke en gruppe avvikere på et middelmådig college. Dette er noe som stadig i større grad gjennomsyrer amerikansk kultur. Og vi vet hva som skjer etter det kommer til USA. Det kommer til Europa og Norge. Er det noen som har en brokete fortid må det vel være Europa.
Sensur og skam
For å respondere på den nye bølgen har en rekke store selskaper begynt å sensurere gamle filmer, TV-sketsjer og fjerne produkter med stereotypiske svarte i markedsføringen. Som Uncle Bens. Selv ble jeg ekstra grinete av at Little Britain skulle fjernes. En tøysete TV-serie som stort sett gjør narr av britene selv.
Men det er bare overflaten. Er du fortsatt i tvil om dette fortsatt er noe som kommer til en bedrift nær deg, ta en titt på dette:
En mann ved navn Christopher Rufo oppdaget nylig at hvite offentlig ansatte i Seattle ble tilbudt et antirasisme-kurs. Han spurte byen om hva kurset innebar, under den amerikanske offentlighetsloven. Nettavisen har sett papirene.
Kurset formidlet at sentrale verdier som objektivitet og individualisme, bare var et eksempel på deres rasisme. Hvis deltagerne var kritisk, bekreftet de bare å være rasister: fornektelse og det å være defensiv var et typisk tegn på at rasismen satt ekstra langt inne. Hvis de deltok ukritisk viste de også hvordan deres rasisme var som en del av deres DNA.
Damned if you, damned if you don’t.
– Hvordan kan liberale individualister kjempe tilbake?
– Avslør. Forklar og gi alternativer. Hva denne ideologien gjør må bli avslørt for vanlige folk. Og det er noe helt annet enn det de selger. Alternativene er å gjøre genuine forbedringer på problemene de peker ut, men gjennom rammen av vestlige verdier. Vi kan ikke rive ned alt sammen, selv om de foretrekker det, sier Lindsay.
Han mener det ligger et ansvar for alle i samfunnsdebatten å sette seg ordentlig inn i hva dette tankegodset innebærer.
– Hvorfor gidder du?
– Fordi jeg bryr meg, sier han med et sukk.