– Djevelens advokat for venstresiden? Det er ikke det verste jeg har blitt kalt.

Espen Goffeng setter seg ned med en fornøyd mine ved cafébordet, etter å ha blitt presentert for merkelappen.

Solid plassert på venstresiden med noen tusen venner på Facebook, enda flere følgere – og en egen podcast for tenketanken Agenda, er jobben hans langt på vei blitt å være den første til å si at keiseren faktisk ikke har klær.

Man tukter dem man elsker.

Og Goffeng er ikke redd for å tråkke noen på tærne.

Vil legge ned det som gjorde ham kjent

Goffeng ble for første gang kjent da han var talsperson for aktivistgruppen som forsøkte å seile forsyninger inn til Gaza sommeren 2010. Det endte i en ganske voldsom militæraksjon, og fengsel i Israel.

Nå mener han at hele organisasjonen burde legges ned.

– Det er umulig å toppe det politiske nedslaget den første, store flåten hadde. Da er det bedre å legge ned, og bruke energien på noe annet. Båtene som går inn nå får ingen oppmerksomhet. Skulle jeg gjort noe slikt i dag, ville det vært i Vest Papua.

– Hæ?

– Se der! Det er ingen som kjenner til dette, selv om konflikten har krevd mange, mange flere liv enn Palestina-konflikten. Indonesia står bak, og de er ikke kjent for å være milde når de går frem. Det er en veldig, veldig brutal okkupasjon, men ingen – ingen – har hørt om det.

– Etter at vi seilte vår flåte til Gaza, forsøkte noen seg på noe lignende der. De seilte fra en elv i Australia, men stoppet før de kom frem. Israel er brutale, men de vet at de har noen regler å forholde seg til. Indonesisk militære har ikke noen slike grenser for en gjeng som dette.

Mantraet mitt er at: «Det kommer hit», uansett hvor sprøtt det kan høres ut.

Espen Goffeng

Alt det gale kommer hit

Men det er ikke dette vi har møttes for å prate om. Goffeng er først og fremst en USA-kjenner. Over tid har han sett hvordan norske aktivister i stor grad importerer ideer og tankegods fra USA og England.

– Mantraet mitt er at: «Det kommer hit», uansett hvor sprøtt det kan høres ut, sier Goffeng.

Problemet er ifølge Goffeng at nordmenn tror vi kjenner USA godt. Men de gjør vi ikke. Når nordmenn reiser til USA, er det gjerne til de mest liberale områdene langs kysten. New York og California er liberale høyborger i et land med enorme kulturelle forskjeller.

– Hva er det nordmenn misforstår?

– Det er kulturinntrykk som styrer om hva man tror om andre land. Det er veldig få filmer som gir deg noe inntrykk av hvor stort Kentucky, Alabama og Mississippi er, hvor mange som bor der og hvor forskjellig de har det fra her vi bor i Norge.

– Vi snakker om amerikanere, men det er et meningsløst ord. Hva har en fyr i Oregon med en i Florida å gjøre?

Det er 5200 kilometer kjøring mellom Portland og Miami. Fra Oslo til Mosul i Irak er det bare 5000 kilometer.

– Det er ikke lett å forstå den voldsomt inngrodde individualismen, som kommer helt fra skapelsesberetningen til det landet. Ingen andre vestlige land er skapt på den måten, og det farger dem mye mer enn folk tror. Nordmenn er «vokst opp her». Slik er det ikke i USA. Frontier Thesis forteller veldig mye om den individualismen som ligger i så mange amerikanere, som vi ikke skjønner, sier Goffeng.

Våpen er frihet

– Våpenlovgivningen har sin grobunn i denne individualismen. Den fremstår jo helt sprø for de fleste nordmenn, for den er jo helt sprø, vedgår han.

Vi snakker rett etter den mye omtalte rettssaken mot Kyle Rittenhouse. Den da 17 år gamle gutten ble verdenskjent fra opptøyer løst forbundet med Black Lives Matters i forstaden Kenosha mellom Chicago og Milwaukee. Med AR15-rifle endte han opp med å drepe to og skade en tredje.

I løpet av rettssaken kom det frem et langt mer nyansert bilde av hendelsene enn det som festet seg på forhånd. Inntrykket var at dette var en rasistisk, høyreekstrem hvit gutt som skjøt svarte demonstranter. Joe Biden trakk frem Rittenhouse som eksempel på «white supremacists».

Men det som foregikk i Kenosha var noe annet enn fredelige protester. Det var voldelige opptøyer flere netter på rad. Det var ikke tre svarte som ble drept av en hvit gutt, som mange trodde. Det var tre hvite menn som ble skutt. De hadde angrepet 17-åringen med våpen og hadde et til dels svært ubehagelig rulleblad. Den ene overlevde.

Rittenhouse ble frikjent på alle punkter. Det var selvforsvar. Det ble ingen opptøyer når detaljene kom frem.

– Folk sier «men han hadde jo med seg våpen på gata!». Ja, dette er ikke Røa, det er Wisconsin. Det var dusinvis av våpen opp og ned på den gata, på begge sider. Det var fire våpen involvert bare i det som skjedde med ham. De tre andre våpnene var på den andre siden i saken. Det er bare et eksempel på hva folk lar seg sjokkere av, som egentlig ikke er til å bli sjokkert av. Det er helt normalt i store deler av USA. Det er våpen overalt, sier Goffeng oppgitt.

En forstår ikke hvor voldelig det landet er.

Espen Goffeng

Politivolden

Våpendebatten henger nært sammen med de stadig tilbakevendende historiene om politivold. Det var en mobilvideo av politiet som skjøt og skadet Jacob Blake som var den utløsende årsaken til opptøyene i Kenosha.

– Hele politidiskusjonen er så overfladisk. Jeg har brukt mye tid den siste tiden på å gå gjennom noen av de mest kjente sakene der borte. For det første er de fleste bygget på alt fra misforståelser til løgn. Men det er så vanskelig for nordmenn å forstå hvor farlig det er å stoppe en bil i USA, bare fordi man har et ødelagt baklys.

– Jeg tror jeg har sett 150-200-bodycam-situasjoner for å få en følelse av hva som skjer. Man må se det uklippet, en kan ikke gå gjennom nyhetene for å få et riktig bilde. En forstår ikke hvor voldelig det landet er, som da får et veldig voldelig politi. Det henger sammen. Men det er ikke politiet som er utgangspunktet.

I enkelte miljøer har det også bygget seg opp en idé om at det er greit å kjempe mot politiet om man selv mener seg urettferdig behandlet.

– Med én gang noen tar tak i armen til en amerikansk politimann, så er våpenet i spill. Enhver politimann må tenke på at det kan brukes mot ham. Slik er det ikke i Norge. Det er en av årsakene til at det blir så mange skyteepisoder. Man må bare regne med at personen er ute etter våpenet, sier Goffeng.

Sammen med Black Lives Matters-protestene, har det i USA vært et stort krav om «defund the police». Noen byer kuttet budsjettene betydelig. Kravene har kommet samtidig som kriminalitetstallene har skutt til himmels. Nylig har flere byer gjennomført full u-sving i politikken for å styrke politiet igjen. Det gjelder blant annet San Francisco og New York.

– En hører ikke noe om den siden av saken, det plukkes bare ut noen få saker som folk hører om. Kongsberg-saken vi opplevde, der ble fem drept... Det er en litt slapp lørdag i Baltimore.

Et land endret på svært kort tid

Mange nordmenn har et nært forhold til USA, og har reist dit med jevne mellomrom. Men USA er et land som for tiden er i svært rask endring. Politisk har landet opplevd en polarisering som er voldsom selv i amerikansk historie, men det er mer enn krangling i Washington:

Det snakkes om en utflyttingsflukt fra enkelte områder. California er den største staten og er demokratisk dominert. De mister et kongressete ved neste valg. Texas får to nye. Slikt betyr noe på lang sikt. Pandemien har vært en voldsom katalysator for problemene. Og koronaviruset var fra første øyeblikk en partipolitisk kampsak.

Hjemløsheten i enkelte storbyer har kommet helt ut av kontroll. I San Francisco er er det ikke enkelt å drive butikk etter at de i praksis legaliserte tyveri under 950 dollar. I motsatt ende har Austin i Texas blitt det nye stedet «alle» ønsker å flytte til. Elon Musk tok blant annet med seg hovedkvarteret til Tesla dit. Det samme har Oracle og HP gjort.

– Hva har skjedd i USA de siste fem årene?

– Vi må nok lenger tilbake enn de fem årene. Mange skylder på den republikanske lederen i Representantenes hus, Newt Gingrich. Han gjorde store endringer på slutten av 90-tallet for å sørge for at politikerne ikke skulle møtes på tvers lenger, republikanere skulle ikke lenger møte demokrater.

– Men jeg tror det er mye større enn det. Det at The Greatest Generation forsvinner er viktig. Det er noe med å ha felles mål og felles trusler. Det er ingen eksistensielle trusler mot USA, selv om de desperat er på leting: Etter at muren faller begynner man å se seg rundt, men islamsk terrorisme fyller ikke tomrommet etter Warszawapakten.

The Greatest Generation er et begrep for personer født på starten av 1900-tallet.

– Vi hadde en generasjon som hadde vært med på 2. verdenskrig og levd seg gjennom den kalde krigen.

De som er vokst opp etter murens fall har ikke opplevd situasjoner som binder landet sammen på samme måte:

– Samfunnet nå har ikke noe felles å stå imot, og man har ikke noe felles å bygge opp. Det er vedlikehold som gjelder, og det skaper ingen entusiasme, mener Goffeng.

Han peker på at de nettopp blitt vedtatt en gigantisk infrastrukturpakke som kunne være en mulighet til et felles løft. Pengene som skal brukes tilsvarer hele det norske oljefondet.

– Men dette er vedlikehold og reparasjon. Det er ikke Hoover Dam som kan tenne en gnist i en befolkning fordi man gjør noe fantastisk. Man bytter ut gamle rør med nye rør. Tetter hullene i veien. Det blir ikke det samme.

– Tomrommet etter eksterne trusler er viktig for å splintre en befolkning. Francis Bacon sa dette på 1600-tallet: Den eneste måten å samle befolkningen på, er å delta i en populær kamp i utlandet. Det har vært sant siden. Bush og Thatcher opplevde at populariteten skjøt i taket i forbindelse med 11. september og Falklandskrigen, sier han.

– Hun var nede i 25 prosent popularitet, og spretter opp til 60 prosent. Eksterne trusler er ekstremt viktig for å samle en befolkning.

TV-kanaler lever av å splitte

Goffeng trekker en klar sammenheng mellom bortfallet av eksistensielle trusler, og oppblomstringen av partiske nyhetsmedier.

– De fleste er enige om at sosiale medier ikke akkurat har hjulpet mot polariseringen, men se på nyhetskanalene: CNN oppfatter jeg som en kanal som hadde som ambisjon å være en skikkelig nyhetskanal da den startet opp. Så kommer Fox News som hevder de er Fair And Balanced, men det er det vel egentlig ingen som noen gang har trodd på.

Men det nøytrale er blitt borte:

– En av NRKs mest anerkjente journalister sa nylig at CNN nå i stor grad en propagandakanal for demokratene, slik Fox News er for republikanerne. Det er ikke noen tvil om at det er riktig. MSNBC har ingen verdi som informasjonskanal, sier han.

MSNBC er den tredje av de store nyhetskanalene i USA, som alltid har vært den direkte motvekten til Fox News, solid plassert på venstresiden.

Når det er sagt er ikke disse kanalene så store som kan tro:

– Folk tror at CNN og Fox News er noe amerikanere flest ser på, men seertallene er jo minimale. Det er et par millioner. Amerikanere flest ser på lokale og statlige nyheter, og forholder seg dermed lite til det som skjer i andre deler av det enorme landet, påpeker Goffeng.

Interessen for alle de tre kanalene stupte etter at Trump gikk av som president.

Kan ikke stole på nyhetene

Han er bekymret for kvaliteten på nyhetene som folk eksponeres for:

– Jeg har sett folk stille spørsmålet den siste tiden: Hvilke medier går jeg til for å få det riktige bildet? Det er ikke lett å finne, og du finner det i alle fall ikke på TV.

– Jeg har fulgt Rittenhouse-saken i ganske mange timer den siste tiden, og det er fascinerende å se bevisføringen live, for så å lese de forskjellige sidene senere om hva som ble sagt: Det har veldig lite med hverandre å gjøre. Der ligger faktisk Fox News mye nærmere sannheten enn det MSNBC gjør, sier han.

Denne feilinformasjonen forplanter seg også til andre medier. Aftenposten fikk blant annet mye kritikk for å skrive at det var tre svarte menn som ble skutt av Rittenhouse.

– Hvordan er det mulig? Og det var ikke den eneste feilen i deres sak. Vi får til stadighet høre at han har passert delstatsgrensene med våpen. Det gjentas igjen og igjen og igjen, men det gjorde han ikke. Han hadde ikke med seg våpen, det våpenet var i Kenosha – som om det skulle ha noe med saken å gjøre, sier han oppgitt.

– Det er fascinerende å se hvor viktige delstatsgrenser har blitt for nordmenn – særlig den mellom Wisconsin og Illinois. Han kjørte en 25-minutters biltur, som fra Bøler til Fornebu. En skulle tro at han kom fra et annet land, slik dette blir omtalt.

– Kjernen i saken ser ut til å være at «han burde ikke vært der», og det skulle han nok ikke. Men det er ikke straffbart, det har ikke noe med rettssaken å gjøre. Det har vært merkelig å følge.

Kan USA finne sammen igjen?

– Hva skal til for at USA skal kunne samles og ha en felles virkelighetsforståelse igjen?

– Jeg vet ærlig talt ikke. Amy Chua har skrevet mye om tribalisme, og hun sier at det begynner å bli fornuftig å snakke om amerikanere som to forskjellige etniske stammer. Hun klarer ikke å se hva som kan trekke det sammen.

Det begynner å bli fornuftig å snakke om amerikanere som to forskjellige etniske stammer.

Espen Goffeng

– Ytterfløyene av partiene har gått så langt ut at det åpenbart vil gå galt på begge sider. Alle interessante tenkere jeg vet om nå, som Sam Harris, Yascha Mounk og John McWorther, ser at det går galt på begge sider.

– Hvis et av partiene plutselig finner ut at de skal begynne å være fornuftige igjen, så tror jeg det er veien til seier – spesielt for demokratene.

– Demokratene bestemmer selv om de vinner neste gang eller ikke. De må bare være normale mennesker, uten woke. Uten det tullet der, hadde ikke republikanerne hatt sjans. Virginia-valget viste nettopp det, er Goffengs klare analyse.

I høst hadde Virigina guvernørvalg, der republikaneren Glenn Youngkin vant etter åtte år med demokratisk styre. Resultatet ble i stor grad omtalt som et sjokk. Valgkampen ble en kamp mellom en tradisjonell republikaner, og en demokrat som fikk woke-stempelet.

Viktig å ikke bli oppfattet som en trussel av motstanderen

– Flere ser ut til å mene at republikanerne har samme mulighet: Youngkin holdt Trump borte i valgkampen, og drev valgkamp på tradisjonell republikansk politikk. Dermed ser de at man ikke trenger å være langt ute på sidene for å vinne.

– Ja, hvis et av disse partiene fjerner seg fra sin egen ytterkant, så er det godt håp om at det andre partiet også må gjøre det. Vi må demystifisere seieren til Trump. Da han vant var 95 prosent av stemmene fra folk som ville stemt republikansk uansett, og det samme ser man på andre siden. I USA er man demokrat eller republikaner – en er ikke promiskuøs på partier slik vi er i Norge. For de færreste i Norge er Høyre en del av personligheten deres.


Men også i USA er det store flertallet et sted i midten politisk. Ifølge Goffeng ligger suksessoppskriften å ikke fremstå som en trussel for velgerne «på den andre siden».

– Folk stemmer mer mot det andre partiet, enn for sitt eget parti. Jeg tror det er stort potensial for et parti som tar seg i nakken: Hvis det skjer igjen og igjen at normale republikanere som holder Trump på avstand vinner, så kaster republikanerne Trump på båten. Han er ikke Hitler. Han har ikke så mye makt.

Han ser samtidig lyspunkter hos demokratene:

– For demokratene ser jeg et håp i at det hver eneste dag dukker opp nye mennesker som ser hva slags problem dette woke-hysteriet er. Du får se mye folk hver dag. Fareed Zakaria ute i går var på Bill Maher i går. Zakaria er et virkelig seriøst menneske, en hardcore realist som jobber mye med internasjonale relasjoner. Han ser at når MIT ikke klarer å konsentrere seg om oppgaven sin, med å utdanne innen hard sciences, men driver med woke-tull i stedet, så taper de mot Kina, for der driver de ikke på med det tullet. Det er bare én innfallsvinkel, og det er fra en demokrat.

Hva i alle dager er woke?

Det gir liten mening å snakke om USA uten å forholde seg til begrepet woke. Det var en hedersbetegnelse, men har blitt stadig mer belastende.

– Woke er et begrep som man finner i tekst tilbake til 60-tallet. Det handler om å ha åpne øyne og være våken for urettferdighet og rasisme. Det har alltid tilhørt aktivismen på venstresiden. Men det har vært et ord, ikke et samlebegrep. I hvilken grad det henger sammen med blant annet «false consciousness» og kritisk hvithetsteori krangles det hele tiden om. Men woke er et begrep som binder sammen disse bevegelsene. Særlig de siste årene har det blitt et samlebegrep. Og jo mer fanatiske disse bevegelsene ble, jo mer ble det samlet under dette begrepet, sier Goffeng.

Under denne paraplyen finner man teorier om at rasismen er over alt, alltid. Rase og gruppetilhørighet trumfer alle andre hensyn. Hvite mennesker kan ikke slippe unna at de er rasister. Det å benekte at man er rasist, er et bevis på at man er det. I mange tilfeller er din hudfarge og gruppetilhørighet viktigere enn ditt bidrag og kunnskap. Kjønn finnes ikke. Arvesynden er tilbake.

I USA handler det også mye om å reparere skadene etter slaveriet. Det er også her presset om å fjerne statuer kommer fra.

– Det som skjer nå er at de som har brukt og popularisert dette begrepet, forsøker nå å rømme fra det så godt de kan. Det viser seg at det ikke er populært på noe vis, og brukes aktivt av høyresiden mot dem.

– Hovedmannen bak Clinton-årene, James Carville, er en mann som kan å vinne. Han sier rett ut at grunnen til at man tapte i Virginia er «stupid wokeness». Da svarer Alexandria Ocasio-Cortez (demokratisk kongresskvinne på ytre-venstre, journ.anm.) at woke er et ord bare gamle folk bruker, sier han.

– Men for fem år siden sto hun og skrek at man skulle være woke, at hun var woke, alle hun kjente var woke, det var bra å være woke, bli woke. Nå vil hun ikke høre ordet lenger, fordi en mener at det er noe høyresiden har funnet på. Det er en ganske uærlig måte å forholde seg til språk på. Vi ser litt av de samme tendensene i Norge nå, sier Goffeng.

Finnes woke i Norge?

I Norge har woke mest kommet som drypp, uten at noen helt har omfavnet begrepet. Black Lives Matter-bevegelsen, den rasistiske benken i botanisk hage, kravet om å fjerne statue av Winston Chrurchill, debatten om Shakespeare var rasist, avkoloniseringsdebatten ved universiteter – og ikke minst trans-debatten.

I Sverige har en begynt å flombelyse problemene rundt kjønnsskifte hos barn. I Norge har den siste i stor grad vært begrenset til oppstyret Harry Potter-forfatter J.K. Rowling.

– Hvem er det som er woke i Norge?

– Woke finner man mest i aktivistmiljøer. Antirasistiske miljøer, transaktivismen finner man i FRI. Og så er det vanskelig å komme bort fra at det er medier i Norge som jeg vil anse å være woke, om enn ikke i samme graden: Dagsavisen, Morgenbladet og lignende. Vi har politikere som er woke – men ikke på nasjonalt nivå. Rødt Oslo er for eksempel helt håpløst, og du finner det langt inn i Arbeiderpartiet og mye i SV, mener han.

– Stakkarslig dårlig

I USA og England har det vært svært mye oppstyr om dette i akademia. For tiden pågår det forskning for å se hvordan dette er i Norge.

– At det sniker seg inn er det ikke tvil om. For 5–6 år siden så la jeg ut en amerikansk nyhet fra en årskonferanse for kritiske hvithetsstudier. Jeg hadde hørt om det, men visste ikke at det var så stort. Så jeg la ut det på Facebook med en kommentar om «se på dette folkens» og alle reagerte unisont på at dette var galskap og gærne amerikanere. Det var ikke snakk om at det kom til Norge.

– For et halvt år siden kom rapporten om systemisk rasisme i idretten. Alle reagerte på den rapporten – og det var rapporten de reagerte på: Rapporten er en skam! Det er en skam at ph.d. (doktorgrad) kan være forbundet med en rapport som er så stakkarslig dårlig som den er.

– Hvorfor?

– Fordi det er ting som er så åpenbare forklaringer på forskjeller som ikke engang er vurdert. Hvis det flytter 100.000 nordmenn til Japan, kommer ikke vi til å være «riktig» representert i Kyudo-skyting innen 15 år, det er ikke slik det fungerer. Hvis man blir overrasket over at det er få pakistanere som driver med skiskyting, da…

Goffeng blir merkbart oppgitt.

– Det er så åpenbart at det å ikke ta med slike kulturelle aspekter er en katastrofe. De bare ser på representasjon og ferdig med det.

– I metodebeskrivelsen er det nesten en side om kritiske raseteori. Så fra jeg la ut den saken og ingen skjønte hva jeg pratet om, og folk trodde jeg var langt ute på høyresiden som i det hele tatt snakket om det, tok det fem år før en rapport skrevet at norske doktorgradsholdere fikk alle politikere til å reagere, sier Goffeng og slår ut med armene.

Forskere har nå fått 12 millioner for å finne systematisk rasisme i lærerutdanningen.

Sløseriombudsmannen: Hamars statsstøttede anti-antirasister

– Jeg kan garantere her og nå at de vil finne masse av det. Selve teorien baserer seg på at rasismen er der, det handler bare om å beskrive hvor det er, sier han.

Bak den kommende rapporten står blant annet førsteamanuensis Sandra Fylkesnes, som fikk mye oppmerksomhet for sin artikkel «For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker». I artikkelen skriver hun blant annet:

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan til og med komme til uttrykk via handlinger som er basert på godhet, kjærlighet og sympati. Gode intensjoner avler, som vi alle vet, ikke nødvendigvis gode resultater. Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet. Å være inkluderingsorientert er, til manges overraskelse, ikke nødvendigvis en utgangsbillett.»

– Jeg får fremdeles høre at dette er et amerikansk fenomen, og at det knapt er et fenomen der engang. Det har vært fascinerende å se, sier Goffeng.

Antirasistisk rasisme

– Kan du forklare forskjellen på rasisme og kritisk raseteori?

– Det er jaggu ikke lett. Både rasisme og kritiske rasestudier handler om rasesentralisering. Jeg har vanskelig for å kalle kritisk raseteori i seg selv rasistisk, men en del av avartene har spredd seg på mange måter, sier han.

Han viser til bestselgerboken White Fragility, som har blitt et kulturelt fenomen i USA. Boken handler om den uunngåelige rasismen hos alle hvite.

– Forfatteren beskriver seg selv på en fest der hun har vanskeligheter med å forholde seg til enkelte grupper mennesker. Det høres ut som en dame som sier «jeg er rasist, så da vil jeg veldig gjerne at alle andre skal være det også, så slipper jeg å stikke meg ut».

– Tanken er at hver gang en svart og en hvit person møtes, er det rasisme inni bildet. Det er ikke et spørsmål om, det handler bare om å finne ut hvor mye det var, og hvordan den manifesterte seg.

– Det vil si at hver gang de to sønnene mine, en hvit og en brun, møter hverandre på morgenen, så er det rasisme i bildet. Ifølge henne kan aldri mine to sønner forstå hverandre på grunn av hudfargen. Hun skriver dette rett ut, og har vært intervjuet i alle de store talkshowene og blitt sleiket oppetter ryggen av alt som finnes av nyhetsfolk og talkshowverter, basert på den søpla. I den boka er det mye rasisme.

Logisk tankegang er noe som tilhører hvite

Det er utviklet egne teorier om egenskaper og verdier som tilhører forskjellige raser og grupper. Med det som grunnlag kan igjen forskjellige styrker og verdier ansett som rasistisk.

– Det er helt fantastisk! Finn den plansjen som det amerikanske museet hadde laget med hva som var white culture, og koblingen til ekstreme «hvit overlegenhetsideologi»-tankegods. Det var stort sett alle positive egenskaper man kan ha det. Blant annet snakker man om at punktlighet og logisk tankegang er noe som hører hvite til. Der ligger det mye rasisme.

Dette har ført til teorier om at både matte, klassisk musikk og fysikk er rasistisk fordi de hvite dominerer.

– Matte er jo fokusert på empiri, og det er en hvit greie, sier han og himler med øyene.

– Hvordan man kommer frem til dette, forstår jeg ikke. Jeg mistenker at det har noe med resultater. Svarte er underrepresentert i denne typen studier, og da må man finne et eller annen dritt å kaste om den typen studier. Det er den tankegangen som ligger bak. Det er derfor asiater nå anses som hvite – white passing eller white adjacent – fordi de lykkes med ting. Det er ganske absurd å se hvordan det foregår, sier han.

– Fysikk er jo en mannlig og rasistisk konstruksjon. Det er helt absurd. «Hard science»-fagene trodde de skulle slippe unna, men den gang ei.

Han viser at det kan få ganske absurde utslag:

– Det var nylig en sak der en professor med minoritetsbakgrunn hadde søkt om forskningsmidler. Han skrev at de ville ansette de dyktigste personene de fant. Basert på det fikk han ikke støtte, fordi han ikke hadde noe om kjønn og hudfarge i kriteriene. For ham var det fysikken som var viktig. Slik ødelegger man sin egen konkurranseevne, hevder Goffeng.

– Men dette er noe man finner i tekstene i kritisk raseteori, om at det skal spre seg til andre disipliner. Det var mange som lo av dette for fem år siden, men nå er det over alt. Kanadierne driver med urbefolkningsmatematikk og fysikk. Det er helt meningsløst. Fungerer termodynamikken annerledes for dem? Fryser vann ved en annen temperatur?

Misforståelsen om slaveri(et)

Goffeng er merkbart engasjert, og hopper uten å puste over på neste tema:

– Slaveridebatten er en annen ting man bare kan slå seg i ansiktet av, hvor man ser på dette som et europeisk og hvitt fenomen, sier Goffeng og rister på hodet.

Store deler av woke-bevegelsen er bygget på hvites ansvar for slavehandelen fra Afrika til USA. Dette er et svært mørkt kapittel i vestens historie. Det som ofte glemmes er at slaveriet har vært normalen i store deler av verden i uminnelige tider.

– Folk flest studerer ikke historie, du har jo et liv! Så informasjonen får du fra populærkulturen, og hvem har sett en film om kinesisk slaveri? Men du kan ramse opp minst 20 filmer som handler om akkurat dette slaveriet, sier Goffeng.

– Jeg har møtt en som var født som slave i sitt land. Han var tre år eldre enn meg. Men det var jo ikke USA eller England, han var født i Mauritania, som forbød slaveri i 1981! Norge-Danmark forbød det i 1804. Det er 170 år som de drev med slaveri etter oss, men det er bare vårt slaveri man skal snakke om.

Ifølge Goffeng er har England, tross sin slavehistorie, vært et foregangsland:

– Jeg vet ikke om noe annet land som har sendt sin marine rundt i verden for å stoppe slavehandel som ikke hadde noe med sitt eget land å gjøre, men det gjorde engelskmennene.

– Det gikk et gisp gjennom salen

Han trekker frem en analogi fra universitetet:

– Jeg husker professoren begynte sin forelesning ved å vise en reportasje som CNN hadde laget, hvor de hadde sendt en av sine reportere i Vest-Afrika for å møte folk som jobbet i voldsomt mektige familier som hadde blitt mektige på slavehandel.

– Dette er afrikanere som bor i Afrika, som har blitt mektige på å selge afrikanske slaver. Det gikk et gisp gjennom salen, ingen har hørt om dette, sier han.

Slavehandelen foregikk annerledes enn mange tror:

– Alle tror at europeerne dro inn i junglene og hentet ut folk, men det gjorde de aldri. De seilte opp og ned kysten og kjøpte. Den første systematiske slavehandelen jeg vet om som europeerne drev med, var at de dro til slavekysten, kjøpte slaver av slavehandlere – og seilte til gullkysten hvor de solgte dem til andre afrikanere. Ingen vet dette, og det er voldsomt historieløst.

– Det morsomste eksempelet jeg vet om her, er demokratene som satt seg på kne til støtte for Back Lives Matter. Alle hadde på seg kente-stoff. Det kommer fra området rundt Mali, og det skulle være symbol mot slaveriets historie.

Dette stoffet har en interessant historie:

– Da engelskmennene forbød slaveri, sende Mali sine representanter til London for å protestere mot forbudet. Engelskmennene går inn i landet for å stoppe slaveriet der. Fortsatt står det en enorm statue i hovedstaden av kanskje den største slavehandleren de har hatt, men ingen snakker om å ta bort ham. De holdt på med slaveri lenge, lenge etter at England og USA forbød det. Og det var dette stoffet, til noen av Afrikas største slavedrivere, som demokratene valgte å ha på seg. Da snakker vi ganske voldsom historieløshet.

Behovet for ondskap

Goffeng mener aktivistbevegelsen i stadig større grad har fått en stort problem: Det ondet som de kjemper mot blir stadig mindre eller forsvinner helt.

– Det er mange som har en trang etter å ha en sak å kjempe for, men hva skjer når kampen lykkes? Her kommer St. George In Retirement Syndrome in, sier han.

– St. George var dragedreperen. Han dreper dragen og redder landsbyen. Men når det å kjempe mot dragen er hele identiteten din, hva gjør du med livet etterpå? Du må fortsette å drepe drager. Du må reise lenger og lenger for å finne mindre og mindre drager. Og jo mindre dragene blir, jo høyere må du skrike om dem. Etter hvert må du begynne å drepe sau, og hevde at det er drager. Og til slutt må du drepe folk som påpeker at «det der var vel egentlig en sau»?


– Dette skjer med bevegelser som lykkes. En vellykket folkebevegelse skal jo legge ned seg selv til slutt. De beste organisasjonene i borgerrettskampen i USA gjorde jo nettopp det. «Nå klarte vi det vi skulle, nå slutter vi», sier Goffeng.

Han har selv kjent på behovet med Flåtebevegelsen som fikk svært mye oppmerksomhet.

– Etter det som skjedde med oss, så må man toppe det om det skal være noen vits. Det nytter ikke å sende inn én seilbåt med 12 mennesker fire år senere, ingen bryr seg om det. Jeg har argumentert lenge for å legge ned hele greia og finne på noe annet. Men det blir en så viktig del av livet til folk at de bare må fortsette.

– Jeg kjenner på det selv også. Når man sitter i en pansret fengselsbil i ørkenen på vei til fengselet sammen med andre, så er det en fellesskapsfølelse det er vanskelig å beskrive. Det blir som Brorskapet på østfronten: Du slåss mot ondskapen, og det gir veldig, veldig mye. Og unge mennesker er veldig ivrige og vil redde verden, og det er en prisverdig egenskap, men når du ikke har noe spesielt å slåss mot, så må de finne opp noe.


– Hvem er det som ikke har noe å slåss om i dag?

– Det er ikke det at de ikke har noe å slåss mot, men man kan ikke være Martin Luther King i Norge. Det går ikke, for man lever ikke under de samme forholdene, sier Goffeng.

Han mener dette er årsaken til at George Floyd-saken ble omfavnet i Norge:

– En later som om det like godt kunne skjedd på Furuset. Det er ikke nok å bare ha noe smågreier å slåss mot, man jo ha ondskap. Man må bare akseptere at det er litt småkjedelig å være antifascist i Norge. Det er ikke mye fascisme ute og går, selv om det er enkeltpersoner som har gjort det de har gjort. Jeg tror mye av det går galt der, sier Goffeng.

Kvinnebevegelsen som lyktes

Han drar umiddelbart en parallell til kvinnekampen:

– Vi lever i et land der kvinner scorer bitte lite høyere på livskvalitet enn menn. Det er ikke mye forskjell å snakke om, men litt. Men leser man det som skrives, så er kanskje 98 prosent om kvinners problemer, sier han.

– Når en fikk tvillingabortsaken – der i snitt 8 kvinner i året måtte spørre denne nemnda om lov før de fikk det uunngåelige ja-et – da kledde man seg ut i Handmaid’s Tale-kostymer og stelte seg foran Slottet.

Handmaid's Tale er en bok og TV-serie om en dystopisk verden der fertile kvinner blir slaver som tvinges til å produsere barn i et samfunn der de fleste har blitt sterile.

– Det blir så latterlig – så barnslig og patetisk. Men man må jo finne ondskap, for graden av ondskap gjenspeiler jo graden av ditt mot. Uten ondskap, ikke noe mot. Veldig mye av årsaken til at det går så galt akkurat nå, ligger i det der, mener Goffeng.

Han hevder taktikken er kontraproduktiv:

– Veldig mange av disse kampene er enten ferdig eller nesten ferdig. Noen av dem er på det stadiet at du bare må vente problemet ut. Ta rasisme i USA, det eksisterer. Men banen er den riktige: Man er på vei mot målet, og på et eller annet tidspunkt må man dempe de radikale virkemidlene fordi de bare fungerer i radikale situasjoner. Hvis ikke mister du befolkningens støtte, noe disse bevegelsene er avhengige av.

– I stedet har man gjort det motsatte: De har økt. Gudene vet hvor mange ganger jeg har hørt det blitt sagt at rasismen i USA er verre enn noen gang – noe som er en totalt meningsløs uttalelse. Da går det galt.

– Kan man ikke argumentere for det motsatte? Vi har gjort de enkle stegene, og nå trengs sterkere lut for å få de siste om bord? Uten sammenligning for øvrig, men det man diskuterer med vaksinering for å komme seg fra 90 til 100 prosent.

– Det er holdninger som dør ut over tid, så det smarteste er å vente det ut. Det er ikke noe tvil om at det er mye mer av den gammeldagse rasismen hos de eldre enn de yngre. Så på et eller annet tidspunkt må man si at vi er der det blir kontraproduktivt å stoppe all trafikk i New York for å få frem et poeng.

– Jeg forstår at det kan være vanskelig å finne de rette virkemidlene, men jeg tror den lureste taktikken er å snakke veldig lite om det, så blir det bedre over tid. Problemet er kravet om å at ting må skje akkurat nå.

Rasedeling i antirasismens navn

I kampen mot rasisme i USA, har man langt på vei endt opp med den samme rasesegregeringen man har ønsket seg bort fra:

– Over 70 prosent av amerikanske universiteter tilbyr når rasesegregerte avslutningsseremonier. Det er helt sprøtt, sier Goffeng og blir litt stille.

– Jeg leste et hjerteknusende brev fra en latinamerikansk dame som hadde kommet til Berkeley, som gledet seg å mingle med alle og få impulser fra over alt. Det første som skjer er at hun blir satt i en gruppe med andre latinos, og lagt inn på en del av internatet som bare var for latinos. Hun var jo helt knust, for det var jo ikke slik det skulle være. At dette kommer fra venstresiden er totalt absurd.

Han mener dette går direkte mot alt som venstresiden har kjempet for:

– Martin Luther Kings «judged not by the color of their skin, but the content of their character» er ikke bare et sitat, men hele hjørnestenen for bevegelsen. En kan si at det var en identitetspolitisk bevegelse den gang, men målet var å komme seg ut av identitetspolitisk tankegang. Dette var på en tid da identitetspolitikken regjerte med segregering, og det var det man ville ha bort!


– Disse folkene har snudd dette helt på hodet. Det står svart på hvitt i noen av de viktigste bøkene til kritisk raseteori at man ikke kan tenke slik lenger fordi det ikke virker raskt nok. De flytter hele grunntanken til bevegelsen på hodet, og så påstår de å være deres arvtakere. Det kan de ikke påstå når man ødelegger alt.

– Er ikke hele MLK-sitatet nå definert som rasisme?

– Ja, fargeblind rasisme. Det er en rasistisk mikroaggresjon å bruke det sitatet på mange amerikanske college nå. Tenk om du hadde sagt det for ti år siden? Du hadde blitt ansett som gal!

– Hele den ene armen min er tatovert med folkebevegelsene på venstresiden. Det er i ferd med å bli en gravstøtte, ikke en feiring. Dette er de store stolthetene til venstresiden. Så for meg er det utrolig trist å se dette gå galt.

Innvandring: – Venstresiden har sviktet ganske stort

Før vi avslutter, er det nødvendig å ta en liten diskusjon om innvandring.

Goffeng mener at venstresiden i for stor grad har gått på akkord med sine egne prinsipper når de i lang tid har vært mer liberale enn høyresiden i spørsmålet om innvandring:

– Hvis man for eksempel er veldig opptatt av homofiles rettigheter, så bør man være veldig skeptisk til masse innvandring. Det er ikke noe sted i verden som er så progressivt på homofiles rettigheter som Europa og Vesten. Uansett hva slags tilstrømning man får fra resten av verden, så vil de være mer konservative og negative til homofiles rettigheter, mener Goffeng.

Dette har skapt spesielle endringer:

– Normalt har man tenkt at progressive tanker tilhører byene, og at «ute på landsbygda bor de dumme konservative som stritter imot». Men i England er det nå mye høyere motstand mot homofilt ekteskap i byene. Alle vet hvorfor: Det er på grunn av innvandring. Det har lenge vært for vanskelig på venstresiden å snakke om de negative holdningene til homofil, som kommer hovedsakelig fra muslimske land.

– Så hvis man er mot høy innvandring fordi man er progressiv til homofiles rettigheter, er man da plutselig konservativ? Disse begrepene blir helt vimsete hvis man ikke forholder seg prinsippfast til sine egne meninger og prinsipper.

Det stopper ikke på homofili:

– Det er vesten som har kommet lengst på likestilling i verden, så uansett hvor man tar innvandring fra, vil det negativt påvirke likestilling. De har sviktet sine egne prinsipper.

– Ytringsfriheten er et annet punkt: Det er venstresiden som har slåss frem ytringsrommet vi har i vesten, og skal ha 90 prosent av den æren. De har slåss mot geistlig makt, kongelig makt og pengemakt for å få åpnet ytringsrommet. Likevel er det de som nå vil lukke igjen ytringsrommet. Da går man tilbake på sine egne prinsipper, særlig påvirket av religion.

– Den regressive venstresiden var et populært begrep for noen år siden, og den hadde absolutt noe for seg den betegnelsen.

– Samler alle klodens gnisninger på ett sted

«Djevelens advokat» er opptatt av at man i for liten grad har tatt inn over seg de negative sidene som følger med på lasset.

– Det som skjer nå, sett fra flyet, er at vi har forsøkt å gjøre noe som aldri har blitt gjort i verdenshistorien: Vi forsøker å samle absolutt hele verden på ett sted. Og ikke nok med det: Det går kjempefort.

– Det er kjempekult å ha alle restaurantene rundt her, spise crispy duck og kebab. Men: Man importerer samtidig hele klodens gnisninger og motsetninger, og samler det på et lite sted. Det er ingen måte å komme rundt det på. Vi har hatt en fantastisk naiv holdning til det.

Noe av det første som står i fare er velferdssystemet. Det er ikke noe annet enn en felles forsikringsordning som er avhengig av både høy tillit, aksept og forholdsvis likebyrdig uttak. Samtidig viser all erfaring at spesielt asyl- og flyktninginnvandring er svært kostbart og krever store ressurser.

– Velferdssystemer er veldig, veldig vaklevorne, og er først og fremst en konstruksjon fra venstresiden. Likevel er det er dem som tar denne utfordringen på minst alvor når det kommer til innvandringens konsekvenser. Man skulle bare stått på prinsippene som har fungert så bra i så lang tid, sier han.

Gjennom hele 70-tallet lå innvandringen i Norge på under 20.000 personer i året. På 80-tallet var det rundt 25.000 i året. I 2011 var tallet nesten 80.000. Ifølge SSB er det nå 1 million innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre.

– Jeg tror det er litt av årsaken til at så mange på venstresiden blir så forbanna når man påpeker dette, fordi de ser det selv. Det er akkurat som woke: Alle ser at det er et problem, men det er mange som nekter for at det finnes. Når man putter fingeren inn i et sår hvor skorpa ikke har lagt seg ennå, blir folk veldig forbanna.

– Jeg tror det er en del av årsaken til det sinnet som dissens ofte blir møtt med: Det er venstresidens prinsipper og kampsaker som blir mest utfordret av høy innvandring, det kan det ikke være noen tvil om. Samtidig er det de som heier mest på det.

Han understreker på at sosialdemokratiske partier nå er i full krise:

– Håndteringen av disse motsetningene er gjort på en veldig dårlig måte. Det er gjort mye bedre i Norge enn mange andre land, men så er også en del land hvor sosialdemokratiet er borte. Frankrike, for eksempel… borte. Det skal ikke være slik at de fleste i arbeiderklassen stemmer Tory fremfor Labour, men det er slik.