Det var direktør Mari Velsand som i går la fram Medietilsynets undersøkelse, som viser at 83 prosent av det norske folk stoler på norske medier.
Et redaktørpanel var mobilisert for å diskutere funnene, og alle var enige om at dette var svært høye og gledelige tall, både Per Arne Kalbakk (NRK), Gard Steiro (VG) og Eirik Hoff Lysholm (Dagsavisen).
Noen pekte på at den høye tilliten kan ha sammenheng med det høye tillitsnivået i det norske samfunnet generelt.
Men, som det heter, noen må alltid ødelegge den gode stemningen.
For det finnes andre tall. For eksempel fra Reuters Institute ved Oxford University, Storbritannia. Det anerkjente instituttet ga tidligere i år ut sin 2019 Digital News Report, utarbeidet i samarbeid med meningsmålingsbyrået YouGov.
Også de har sett på tilliten til mediene, i 38 land over hele verden.
Og de kan presentere følgende tabell - hvor du faktisk må lete litt for å finne Norge:
Her er det jammen Finland, Portugal og Danmark som står øverst på pallen. I Finland sier 59 av befolkningen at de «stoler på de fleste nyhetsmediene mesteparten av tiden».
Først nede på 16. plass dukker Norge opp, rett bak Tyrkia.
Ifølge denne undersøkelsen svarer bare 46 prosent her hjemme at de «stoler på de fleste mediene mesteparten av tiden». Det gjør de i Tyrkia også. Mot altså 59 prosent i Finland.
16. plass? Hele 13 prosentpoeng bak Finland, og med hele 15 land foran oss?
Så, for å ødelegge stemningen ytterligere, skal vi se om det finnes noen utviklingstrekk. Vi går to år tilbake, og leter opp den samme rapporten, altså Digital News Report 2017. Da finner vi dette:
Også i 2017 ligger Finland på topp, med 62 prosent som sier de har gjennomgående høy tillit til mediene.
Mens Norge dette året ligger på en litt mer behagelig 10. plass, med 49 prosent.
Det går altså gal vei. Fra en 10. plass i 2017 har vi ramlet helt ned til 16. plass to år senere. Trøsten kan være at også de finske mediene har mistet tillit. Også de har hatt en nedgang på tre prosentpoeng. Men hele seks land har gått forbi oss på tabellen – for eksempel Tyrkia og Mexico.
Jeg vil mene at dette er ørlite nedslående. En tiendeplass i 2017 er ikke veldig bra. Å falle ned til 16. plass av 38 land i 2019 er verre.
Nå ser jeg for meg alle mine kolleger i pressen komme ilende til for å finne ut hva som kan være galt med rapporten fra Reuters Institute.
Kanskje måler de annerledes? Kanskje er spørsmålene stilt på en annen måte? Sammenlikner vi epler og pærer? Dette må jo være feil? Det må være ett eller annet her som gir et galt bilde av situasjonen?
Det kan hende. La oss se på spørsmålsstillingen først:
Den norske undersøkelsen spør om «norske medier i hovedsak er til å stole på». Det er tilnærmet det samme som det britiske «trust most of the media most of the time».
Det ligger altså ikke her. Da kan vi se litt nærmere på tallene.
I den norske rapporten heter det:
«Mer enn åtte av ti svarer at "norske medier i hovedsak er til å stole på", og tilliten til norske medier generelt er dermed relativt stor». Og direktør Mari Velsand følger opp i pressemeldingen:
– At folk har tillit til redaktørstyrte medier er viktig for at mediene skal kunne fylle sin viktige samfunnsrolle.
Men inne i Meidetilsynets rapport er faktum fremstilt litt mer nyansert: Her ser vi nemlig at
32 prosent er helt enig i påstanden om at norske medier i hovedsak er til å stole på.
51 prosent er litt enig i påstanden.
Dermed er det mulig å mene at Medietilsynet drar konklusjonen litt langt. Noen vil kanskje si at de pynter på tallene:
For der det hos Medietilsynet er nok å ha litt tillit for å bli regnet med i den store flokken, er Reuters Institute strengere. Det kan forklare 83 prosent tillit hos norske Medietilsynet, mot bare 49 prosent tillit hos britiske Reuters.
Men det forklarer ikke forskjellen mellom landene, og ikke hvorfor Norge havner helt nede på 16. plass.
I Reuters-rapporten har forskerne Hallvard Moe og Hilde Sakariassen ved Universitetet i Bergen en relativt grundig analyse av den norske mediesituasjonen, men heller ikke de reflekterer over den lave norske plasseringen sammenliknet med andre land.
Jeg har derfor lyst til å utfordre fagfolkene i det norske Medietilsynet og deres samarbeidspartnere i Kantar:
Hva er etter deres mening årsaken til den tilsynelatende forskjellen mellom de to undersøkelsene?
Og videre: Rapporten fra Reuters er selvsagt ikke ukjent for Medietilsynet. Ville det ikke vært naturlig å i det minste nevne at deres egen undersøkelse er noe avvikende fra internasjonale tall? Det er vel ikke Medietilsynets oppgave å skjønnmale situasjonen?
Mitt poeng er ikke å snakke ned norske medier. Også jeg stusser over Reuters-undersøkelsen. På linje med Tyrka, liksom?
Uansett:
Hvis vi i mediebransjen mener at høy tillit i befolkningen er viktig, må vi skaffe oss tillitsvekkende tall. Ikke bare tall vi kan bruke til å smøre selvtilliten med.