Av: Preben Carlsen, grunnlegger av No hate

Netthat tar stadig nye former. Omfanget brer om seg. Virkemidlene blir flere, meldingene drøyere og strategiene som tas i bruk mer sofistikerte. En undersøkelse fra Amnesty International viser at 1 av 4 nordmenn mellom 18 og 29 år har blitt utsatt for hets på nett.

Konsekvensene er alvorlige. For enkeltpersoner går netthatet ofte på helsa løs og mange sliter med angst og depresjoner. For samfunnet har det blitt et demokratisk problem. Nye tall fra Kommunenes Sentralorganisasjon viser at 15 prosent av norske lokalpolitikere trekker seg fra politikken på grunn av netthets, mens hele 2 av 5 har sluttet å dele sine meninger om enkeltsaker av frykt for å bli utsatt for det. Det er med andre ord de som tar i bruk trusler for å kneble sine meningsmotstandere som vinner frem, mens resten av oss sitter igjen med en fattigere samfunnsdebatt og et svekket demokrati.

I snart ett år har jeg jobbet sammen med en gjeng med ildsjelder for å etablere No hate, som Norges første organisasjon som skal bekjempe netthat på fulltid. Etter hvert som vi har jobbet med problemstillingen har vi slått hull på mange av våre egne fordommer. Vi har innsett at forestillingen om at de som hater på nett er einstøinger som sitter i en kjeller og hater verden rundt seg er farlig. Ikke fordi den alltid er usann, men fordi den tegner et bilde av at de som utøver netthat er ressurssvake. Det er de ikke. Tvert imot er de ofte godt organisert, samkjørte og treffsikre i sine angrep på mennesker og institusjoner som de har lagt for hat.

Strategiene de bruker er ofte inspirert av kynisk drittpakke-metodikk som har blitt utviklet under amerikansk valgkamp, men nå er det ikke lenger bare de som driver politikk på toppnivå som tar taktikkene i bruk. Etter hvert som oppskriftene har blitt tilgjengeliggjort på internett, har helt vanlige folk begynt å bruke dem for å ødelegge for folk de ikke liker. La meg nevne tre eksempler:

Gruppemobilisering: Lukkede grupper i sosiale medier etablerer sterke meningsfellesskap hvor uformelle ledere mobiliserer og samordner resten av medlemmene til felles angrep på utvalgte meningsmotstandere. De bestemmer seg ofte for å ta enkeltpersoner, uavhengig av sak, og angrepene oppleves ofte voldsomme med hundrevis av hatmeldinger på kort tid.

Svertekampanjer: Bakvaskelseskampanjer basert på fabrikkering og deling av falske blogginnlegg, bilder og påstander på nett. Etter å ha stemplet en meningsmotstander med negative rykter i falske innlegg, deler de dem i hatgrupper verden over og oppfordrer til massiv spredning. Dermed klatrer de falske historiene effektivt i Google-historikken til hatobjektet som sitter igjen med et ødelagt digitalt rykte.

Doxing: Innhenting og publisering av personlig informasjon om enkeltpersoner ved hjelp av hacking, sofistikerte research- og publiseringsmetoder på internett. Målet er å avdekke informasjon som er kompromitterende for hatobjektet og misbruke den for å sverte hens navn og rykte.

Hvis vi skal lykkes med å bekjempe netthat i årene som kommer, er det avgjørende at vi forstår strategiene til de som står bak – og planlegger mottiltak med det som utgangspunkt. Det skjer i liten grad i dag, noe både statsledere og enkeltpersoner føle på kroppen. I løpet av de siste månedene har statsminister Erna Solberg ved to anledninger latt de som utøver netthat legge premissene for hennes deltakelse i det offentlige ordskiftet. Den første gangen stengte hun ned Facebook-siden sin, og gang nummer to slettet hun et innlegg hvor hun uttrykte støtte til ofrene for terrorangrepet på New Zealand. Begge ganger fordi kommentarfeltet flommet over av hatefulle meldinger i et så stort omfang at de ikke klarte å håndtere dem på statsministerens kontor.

Dette vitner om at heller ikke myndighetene er rigget for å møte mobiliseringen fra organiserte hatgrupperinger. Og når samfunnet vårt ikke er i stand til å beskytte sin øverste leder, er det lett å forestille seg hvordan de vanlige menneskene, som fortsatt tør å stå opp for det de tror på, opplever det når de blir utsatt for hatefulle angrep.

Et godt eksempel på det så vi da Telia, som er en av våre samarbeidspartnere i kampen mot netthat, ble utsatt for en massiv hatkampanje for et par uker siden. Telia hadde lansert en reklamekampanje som ble frontet av Mia Landsem, en ung kvinne som har viet livet sitt til å bekjempe uønsket bildedeling på nett. Gjennom sitt arbeid har hun lagt seg ut med en rekke personer på internett, og nå benyttet de anledningen til å organisere seg for å ta henne. Mia hadde imidlertid tatt sine forhåndsregler og sperret profilene sine for å beskytte seg mot netthatet, men hatgrupperingene ga ikke opp av den grunn. I stedet gikk de kreativt til verks og utviklet en ny kanal for å nå frem med hatet sitt – de tok i bruk betalingstjenesten Vipps. Ved å vippse Mia 1 krone kunne de samtidig legge ved en melding til henne og den anledningen benyttet de til å true både Mia og hunden hennes på livet.

Les mer: Telia opplever klagestorm etter ny reklamefilm

Når de som utøver netthat mobiliserer er de villige til å ta i bruk alle midler for å ta sine meningsmotstandere. De er ikke bare stakkarslige einstøinger. De er organiserte grupper som undergraver enkeltmenneskers sikkerhet og en av de viktigste bærebjelkene i demokratiet vårt; retten til å stå for det vi mener uten redsel for egen sikkerhet. I dag opplever stadig flere at denne retten er truet – og det må vi som samfunn ta på alvor. Vi må slutte å planlegge med utgangspunkt i at netthat er forbeholdt einstøinger, og rigge oss for å møte organiserte angrep på demokratiet og enkeltmennesker. Det krever en betydelig opptrapping av arbeidet mot hatefulle ytringer – for Regjeringens strategi som ble lansert i 2016 fungerer åpenbart ikke godt nok.