*Nettavisen* Økonomi.

Friske meninger

Vrangforestillinger om Trump og USA

This combination of file pictures created on May 31, 2017 shows former US President Barack Obama delivering a statement at the White House in Washington, DC, after an international climate accord was reached in Paris on December 12, 2015, and US President Donald Trump speaking during his meeting with the Israeli President at his residence in Jerusalem on May 22, 2017. - Former US president Barack Obama took a veiled swipe March 31, 2020 at his successor Donald Trump, chastising those who have

- Norge ga Barack Obama fredsprisen. Senere trakk han oss inn i bombingen av Libya og intensiverte bruken av droner til bombing over hele verden. Donald Trump har ikke startet kriger, skriver kommentatoren.  Foto: Atef Safadi] [nicholas Kamm (AFP/NTB Scanpiz)

Norske medier makter verken å forklare oss Trump eller USA. Det er et problem.

Av Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe

Klikk på bildet for å forstørre.  

Denne kommentaren ble først publisert hos nrk.no og gjengis med forfatterens tillatelse.

Vi nordmenn har en tendens til å tenke at verden ville vært et mye bedre sted om alle hadde vært som oss, tenkt som oss og organisert seg som oss.

Slik ser vi verden gjennom utpregede norske øyne, med god hjelp fra alle norske mediehus.

Spørsmålet er om det ikke i seg selv blir et problem, mest for oss selv, når vi skal prøve å orientere oss globalt.

Viktig alliert

USA er kanskje det beste eksemplet på at vi overhodet ikke skjønner hva som skjer og hvorfor.

Våre egne medier forsterker dette ytterligere. Vårt etablerte verdensbilde forsterkes, uten motstemmer.

De bidrar dermed til en avstand som på mange vis er kunstig i forholdet til vår viktigste allierte: militært, historisk, kulturelt og langt på vei økonomisk.

Jeg er født i 1976, og vokst opp med en nær unison fordømming av alle republikanske presidenter fra det som - i alle fall for meg - har fremstått som en samlet norsk presse og opinion.

Reagan, begge blad Bush og nå Trump.

Tilsvarende liker vi demokratenes presidenter, uansett hva de finner på.

Obama fikk fredsprisen uten å ha gjort noe som helst, Al Gore for å lage en film.

Familien Clinton skal ikke hinte mye om at de har hørt om Norge eller noen som bor her, før det er stor stas.

Og vi gir dem penger.

Nixon har fått et ensidig dårlig ettermæle, på tross av at han avsluttet krigen i Vietnam som Kennedy og demokratene startet.

Han begynte normaliseringen av forholdet til Kina, og fikk på plass de første avtalene med Sovjetunionen om nedrustning (SALT/ABM).

Republikaner Norge likte

Jeg antar at du må tilbake til Eisenhower, som gikk av i 1961, før du finner en republikansk president som vi faktisk likte i Norge.

Dette er selvsagt ikke dekkende for amerikansk eller global utvikling de siste 60 årene.

Vi skal være takknemlige for at Reagan parkerte kommunismen og diktaturene i øst på historiens skraphaug.

Verre for oss, er det at medienes fremstilling av USA setter oss mindre i stand til å forholde oss til den enkeltnasjonen som legger flest av premissene for global utvikling og som i tillegg står oss nærmest.

Refleksjoner

Så skal jeg tilføye at heller ikke jeg er en ekspert på området, men jeg har gjort meg noen refleksjoner som jeg tror kan være nyttige:

1. Vi tenker på USA som ett land, akkurat som Norge, og Washington som hovedstaden deres, akkurat som Oslo er vår.

Min erfaring er at det er feil.

USA er et kontinent og en union som består av 50 stater. Mange er betydelig større enn Norge. Jeg tror at mange amerikanere tenker på Washington slik vi tenker på Brussel – i beste fall.

Det kan jo forklare hvorfor mange amerikanere er skeptiske til stadig mer og sterkere føderal styring og kontroll med et tilhørende byråkrati.

I Norge tenker vi faktisk akkurat likedan i forhold til EU og Brussel: mest mulig nasjonal råderett og kontroll.

Dekningen av EU og Europa står i sterk kontrast til dekningen av USA: i EU forklares motsetninger og konflikter mellom land og statsledere – i USA fremstår det som om konfliktlinjene i hovedsak går mellom demokratene og republikanerne.

Selv om en stat som Texas jevnlig snakker om å løsrive seg.

2. Vi reflekterer aldri over at USAs historie og utgangspunkt er annerledes enn vårt.

Det moderne demokratiet og menneskerettighetene står i stor gjeld til USA og amerikansk historie.

Mange tidlige innvandrere kom som dissidenter og flyktninger fra politiske og religiøse diktatur i Europa.

Det er viktig også i dag, fordi jeg tror amerikanernes frihetsbegrep i stor grad handler om frihet fra staten; retten til å få leve i fred uten innblanding fra myndighetene.

Mens vi, som er de som ble igjen i Norge og aldri utvandret til USA, i langt større grad definerer staten og fellesskapet som en sentral del av vårt eget frihetsbegrep.

Det kan bidra til å forklare hvorfor amerikanerne vektlegger individuelle rettigheter og løsninger mer enn oss.

3. USA har alltid vært et multikulturelt samfunn med store innebygde spenninger.

De har en fortid som slavenasjon. Indianerne ble fordrevet, tidvis med krigslignende virkemidler. Her på berget har etnisitet, kultur og religion vært rimelig ensartet, helt frem til nylig.

Og vi vil fremdeles i overskuelig fremtid ha en klar majoritet med en noenlunde felles identitet og historisk ballast.

Heldigvis, vil mange mene.

Det er ikke bare en forutsetning for så vidtrekkende fellesskapsløsninger som vi har i Norge.

Det gjør det også relativt meningsløst å tolke amerikanske etniske og kulturelle motsetninger inn i en norsk kontekst.

4. Der USA lenge har vært en stormakt internasjonalt, med ditto fotavtrykk, er vår stolthet at vi ikke har plaget andre siden vikingtiden.

Det vi glemmer, er at det skyldes at det i et svakt Norge ikke fantes maktmidler eller mulighet til å gjøre det, mer enn et sympatisk norsk sinnelag.

De som har vært svake nok til at vi kunne herse med dem innenfor landets grenser, har vi «tatt» i tur og orden; samer, jøder, sigøynere/rom og tater/romanifolk.

Få av oss forstår for eksempel noe av hvorfor amerikanerne ikke ønsker et helsevesen som ligner mer på det norske – en sterk, offentlig fellesskapsløsning.

Det er effektivt og rettferdig.

Men vi kan prøve å sette diskusjonen inn i et europeisk perspektiv, istedenfor et norsk:

Hva om EU og Brussel hadde lansert en ambisiøs, felleseuropeisk helseplan som i praksis ville betydd at vi i Norge måtte betalt mer for et kvalitativt dårligere helsetilbud, mens landene i øst og rundt Middelhavet ville fått et langt bedre helsetilbud - betalt av oss?

Hvor mange promille av Norges befolkning ville betraktet det som en god ide?

Trump har ikke startet kriger

Det er mye å si om Trump og måten han styrer USA på.

Det er også mulig å stille spørsmålstegn ved om han er republikaner i tradisjonell forstand, og hvilke utviklingstrekk han er et produkt av. Men i motsetning til mange av forgjengerne sine, har Trump ikke startet noen kriger.

Han ønsker å trekke amerikanske styrker tilbake til USA, paradoksalt nok til kritikk fra SV(!).

Trump har engasjert seg tungt for å få verdens sykeste land, Nord-Korea, inn i et mer konstruktivt spor. Riktignok med tilsynelatende like lite suksess som forgjengerne sine.

Trump har utfordret et stadig mektigere og mer autoritært Kina - noe som åpenbart er viktig og riktig sett fra ståstedet til et lite, liberalt demokrati som det norske.

Jeg har ikke sett mange interessante refleksjoner rundt dette i norsk presse og samfunnsdebatt.

Like lite som en refleksjon rundt at mannen vi ga fredsprisen trakk Norge inn i bombingen av Libya og intensiverte bruken av droner til bombing over hele verden.

Trump latterliggjøres istedenfor for ikke å bruke maske i kampen mot korona, noe vi heller ikke gjør i Norge.

Verden er sannsynligvis mer sammensatt og kompleks enn vi liker.

Det kan kanskje forklare hvorfor våre mediehus synes det er lettere å ikke forholde seg til det.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag