– Du får ikke et diplom. Du får en diagnose som blir med deg.
Wenche Fredriksen var en typisk «flink pike». Småbarnsmor på Nordstrand med fulltidsjobb i et stort konsulenthus. Bak et typisk hverdagsliv i Norge, opplevde Wenche stress fysisk på kroppen.
Varsellampene blinket.
Stresset hadde hun kjent på kroppen gjennom årene i form av spying før eksamensoppgaver, tre-fire lungebetennelser i året og kortere sykemeldinger.
«Ordentlig syk»
Kroppens advarsler ble ignorert til fordel for å stå på videre på autopilot.
– Når jeg ikke klarte det lenger, så måtte kroppen til slutt skrike til meg. Da snakker vi alvorlig lungebetennelse. Jeg ble lagt inn på sykehuset med et dren i lungen, sier Wenche.
Det var på et vis en lettelse. Nå var jo Wenche «ordentlig syk» og hadde en «god grunn» til å være borte fra jobb. Hun var jo tross alt lagt inn på et sykehus.
– Det var litt sånn «åh, gud så deilig», sier Wenche om sykehusoppholdet.
Wenche startet i konsulentbyrået Accenture i 1991, men det var først på 2000-tallet den første smellen fant sted. På dette tidspunktet hadde småbarnsmoren «tikket» av mye av det hun ønsket å få til i livet med to barn, pent hus og en god mann.
Da det smalt inntraff en utbrenthet som gjorde de fleste dagligdagse gjøremål umulig å gjennomføre.
– Jeg hadde prolaps, tok smertestillende, fikk hjelp av mannen min til å reise meg opp så jeg kunne gå og spy på badet – og så kunne jeg gå på jobb. Jeg sto oppreist på jobben hele dagen, sier Wenche.
Har du en personlig historie fra arbeidslivet du ønsker å dele med leserne våre? Ta kontakt med journalisten på Helle.Svendsen@nettavisen.no
Slik holdt hun på i to dager. En dag satt hun seg ned hjemme, og der ble hun sittende.
– Jeg kjente på en skam og den følelsen av at «jeg vil ikke». Jeg ville ikke være utbrent. Men jeg skjønte at det ikke var noe «quick fix» på dette.
– Du sitter hjemme med barna dine, men tenker at du heller bør være på jobb og svare på noen e-poster
Ingen energi
Dager ble til måneder, og måneder ble til år.
– Det var helt tomt. Det var ingen energi. Jeg klarte ikke lyd, lys og bevegelse. Det var helt fullt i hodet. Jeg var i grunn helt ødelagt.
I denne perioden fikk Wenche til å stå opp for å få barna til barnehagen. Etter jobb kom svigers hjem til familien for å lage middag.
– Vi lå og så på barne-TV og så la vi oss alle klokka åtte. Det gjorde jeg i flere år, sier Wenche.
Familien bodde på Nordstrand i Oslo. Et strøk mange assosierer med ressurssterke mennesker som lever i dyre luksusboliger.
– Jeg bodde jo på Nordstrand, hvor alle er så vellykket. Jeg tenkte, «er det bare meg her på Nordstrand som har det sånn?». Men det skjer jo med alle, de fleste har en historie hvis de tør å dele.
– Du har valgt mannen din. Så det er mye skam
– Ikke kult å være ufør på Nordstrand
Wenche forteller at hun selv følte at man skal ha ting på stell på Nordstrand.
– Og der gikk jeg da. Jeg pleide å si, når folk spurte hva jeg gjør, at jeg er trygdeplyndrer, sier Wenche spøkete og legger til:
– Nei, det var ikke kult å være langtidssykemeldt og ufør på Nordstrand.
Veien tilbake besto av mye søvn.
– Jeg måtte ligge helt rolig i timevis. Bare ligge rolig med noe tungt over meg. Da lå jeg «til lading».
– Hvordan opplevde du at responsen fra arbeidsgiver var på dette?
– Det var nok ikke så lett, og de hadde nok ikke så mye erfaring med det heller. Jeg husker jeg sa til dem at «det beste dere kan gjøre for meg nå er å la meg være i fred. Jeg må finne ut av dette selv». Og så hadde vi mer kontakt da jeg skulle komme tilbake.
Flere trenger psykologhjelp etter pandemien: – Bør be om hjelp
– For jeg hadde jo kommet til et punkt hvor jeg bare ved å se logoen så spydde jeg, legger hun til.
Wenche var først hjemme i ett og ett halvt år, og så var hun tilbake for fullt. Wenche hadde byttet avdeling og jobbet ikke lenger som konsulent, men i HR-avdelingen til selskapet. Energien var tilbake og hun var nok en gang klar for å gi alt – men så sa kroppen igjen stopp.
– Jeg var så glad og følte at jeg endelig hadde fått livet mitt tilbake. Men plutselig tenkte jeg «oh shit, nå har det skjedd igjen». Jeg så den ikke komme, sier hun.
Da Erika (25) ble med moren på vinkveld, oppsto et overraskende vennskap: – Kommer aldri til å stjele en type fra meg
Deltid ble veien tilbake
Wenche var sykemeldt i ett og ett halvt år til. Etter den andre runden med utbrenthet, kom Wenche tilbake til arbeidslivet som 50 prosent ufør. Det var den gang en lettelse.
– Den dagen jeg fikk vedtaket fra Nav om at jeg var 50 prosent ufør, forsvant mange plager. Da fikk jeg ro i livet mitt til å komme meg skikkelig. Å jobbe deltid var inngangen tilbake til arbeidslivet.
– Hvordan var det å komme tilbake igjen på jobb etter langtidssykemelding med utbrenthet?
– Det var jo ikke noe særlig, det var jo ikke det. Det var jo i en tid hvor man skulle nedbemanne mange personer.
Gynekologen klarte ikke å hjelpe: Skjult sykdom rammer titusenvis: Dette er alarmsymptomene
– Ansatt en feilvare
Wenche så lenge på seg selv som en feilvare.
– «Stakkars mannen min som hadde giftet seg med meg, stakkars selskap som hadde ansatt en feilvare» – for jeg tenkte at jeg ikke var god nok.
Hun bestemte seg for å eie utbrentheten på jobb og prate åpent og ærlig om årene som hadde gått. Hvis hun måtte gå tidlig fra jobb for å gå til psykolog, annonserte hun det til alle andre.
– De tenkte nok «herregud, hva er feil med henne?».
Samtidig understreker Wenche at hun hadde en arbeidsgiver som var modig og tilrettela for at hun skulle prate om temaet.
– De lot meg snakke om temaet i en tid hvor ingen gjorde det. Jeg fikk lov å utvikle og finne stemmen min. De siste sju-åtte årene jeg jobbet der fikk man også mer fokus på å snakke om mental helse. Dermed ble jeg plutselig relevant igjen.
I dag er Wenche flinkere til å lytte til kroppen.
– Jeg kjenner at blir jeg for sliten så må jeg sove. Får jeg hjertebank, så forteller jeg meg selv at jeg må roe litt ned.
Utbrentheten beskriver Wenche som en velsignelse i forkledning.
– Det å være menneske er alltid relevant. Hull i CVen er fylt med livet selv. Jeg skammer meg ikke over det som skjedde, jeg er jo et menneske.
Ville ikke surfe inn mot pensjon
For ett år siden byttet Wenche ut konsulentfirmaet til fordel for DNB. I dag er hun «Senior Vice President» for inkludering og mangfold i landets største bank.
– Mange tenker jo sikkert at de bare skal surfe trygt inn mot pensjonsalderen, men for meg var det helt motsatt. Jeg er 58 år, nå hopper jeg.
– Hvordan var det å søke jobb i en alder hvor sikkert mange tenker at de bare blir værende der de er?
– Det har vært en skikkelig «boost» for meg. Jeg kjenner meg veldig verdsatt i DNB. Jeg tror veldig mange har gitt opp og tenker at du har gått ut på dato og derfor er det ikke vits å søke. Jeg har aldri vært tryggere, mer kompetent og aldri hatt mer tid. Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. Og det er så skjønt.
Hos DNB får hun betalt for å skape ubehag.
– I min rolle må vi snakke om sensitive og ubehagelige temaer, før vi kan snakke trygt om vanskelige temaer. Derfor så tror jeg på åpenhet, avslutter hun.
– Ta en sjekk innimellom
Nettavisen har tidligere i år snakket med professor og psykologspesialist Silje Reme. Hun forteller at selvrapportert stress er høyt i Norge.
– Det er ikke tvil om at mange opplever mye stress, sier Reme til Nettavisen.
Mange tror de bare er litt slitne: Ekspertene advarer: Dette er tegnene på at du er utbrent
– Vi er mye mer tilgjengelig for jobben døgnet rundt. Det er vanskelig å koble av, men viktig med tid til restitusjon og gode rammer, legger hun til.
– Hvordan unngår man utbrenthet?
– Vi må ta en sjekk innimellom og kjenne på hvordan det står til. Gjenkjenn varsellampene og tegnene. Dette kan være at man sover dårlig, ikke klarer å roe seg om kvelden og kjenner at stressnivået er høyt.