Gå til sidens hovedinnhold

Blitt noe bedre?

Boyband har ungpikehyl som hovedmål, men kan man også kreve en viss kvalitet?

One Direction
Up All Night
Sony

One Direction er boybandenes nye vidundergutter. Satt sammen i X Factor, utgjort av fem purunge briter som via platecoveret regelrett lyser energi, alt som er vakkert og friskt, og som uten tvil vil resultere i ungpikeforelskelser i fleng.

Det begynner på godt, gammelt pikefrieri-vis, med 60-talls inspirert gitar, fengende rytmer ala amerikansk high school-tradisjon, lysrosa kanter og cætsji rytmer. For låta What Makes You Beautiful er ikke noe å være flau over innenfor boybandsjangeren.

Dessverre går det ikke mange minuttene før det er kjørt - både ned i tempo og ut i den suppete balladegrøfta. For neste låt, Gotta Be You med sine synthstrykere, er usigelig kjedelig. Etterlevninger fra 2000-tallet, da boyband var ensbetydende med synkrondansing og falsettoner som fikk de yngste pikene til å bli kjønnsmodne over natta.

Like etter hever det seg heldigvis igjen, både tempomessig og partyfaktor. For så å lulle seg inn i en ny ballade. Og slik fortsetter mønsteret på «Up All Night», særlig den første halvdelen. Oppskriften er den samme som boyband har kjørt siden det første av dem poppet opp på radaren. At tekstene er klisjéfylte til det absurde, er slik sett ikke noe å rakke ned på - er man ungpikeidol, så nytter det ikke å synge om stort annet enn hvordan gutten gjør alt for å få jenta - eventuelt hvordan hjerter blir knust, hvem som har knust hvems og hvem som eventuelt forsøker å stikke kjepper i kjærlighetshjulene.

Men denne hver-andre gang fest-/klinedanse-låt er ikke bare godt oppbrukt, det er flere av de 13 låtene som godt kunne vært droppet. I Wish er langtrukken, mens Stole My Heart er et veikt forsøk på europop.

Men jo, boyband gjør seg best når det er litt fart i sakene. Når de gjør poplåter, er One Direction blant de fremste fanebærere for enkelt, ren moro.

Som førstelåta eller I Want - ikke for at de kommer med så mye nytt, snarere tvert imot. Men det er fengende, taktfast og medrivende, uansett om man er av typen som er villig til å spikre fast dansefoten for å ikke la det skinne gjennom.

(Ikke for at det alltid funker å skru tempo opp - Everything About You er søppel, og tittellåta er usedvanlig baseball/high school/fjortis-typisk - balladen Taken har derimot kvaliteter, og skiller seg tekstmessig noe ut fra de andre.)

Det som derimot er kjipest med å høre på Up All Night igjen og igjen, er at produsentene ikke har brydd seg nevneverdig om å gjøre låtene særlig forskjellige. Det er stort sett samme beats som er dyttet på, enkelte av gitarintroene kan lett forveksles og stemmemessig er det litt kvalitetsforskjeller på de fem gutta.

Flotte greier dersom man egentlig bare vil ha en kopi av Backstreet Boys, Take That, Westlife eller Boyzone i glansdagene.

Hadde man derimot trodd det hadde skjedd en utvikling siden Backstreet Boys entret markedet, tar man (neppe så merkelig) feil.

Kommentarer til denne saken