Gå til sidens hovedinnhold

Kajakker senket Hitlers skip

De har forberedt seg i månedsvis. Først på sjøen ved Portsmouth, og senere på ubåtbasen Holy Loch i Skottland, der den spesialkonstruerte kajakken er testet i all slags vær. Nå – 30. november 1942 – er treningen over for de tolv utvalgte britiske marineinfanteristene som sitter tett sammen i ubåten HMS Tuna og ser avventende på major Herbert Hasler.

Den erfarne offiseren er mannen bak det dristige oppdraget, som har fått kodenavnet Operasjon Frankton.

- Nå er det alvor. Jeg har ikke kunnet si noe før nå, men vi har nettopp startet en operasjon mot fienden. Vi skal utføre jobben vi har øvd på de siste fire månedene. Jeg har valgt dere fordi jeg er sikker på at dere vil greie å utføre oppdraget, innleder Hasler.

Svaret er total taushet. De har akkurat blitt kastet ut i en oppgave som lett kan komme til å koste dem livet – uten at de har fått anledning til å ta farvel med familie og venner.

Denne saken er levert av magasinet «Historie». Les også:

Stemningen skifter raskt fra engstelse til forventningsfull spenning da Hasler starter gjennomgangen av angrepsplanen på en tavle.

Oppdraget går ut på å padle inn i havnen i Bordeaux og senke så mange tyske lasteskip som mulig. Majoren tegner et kart over området der elven Gironde munner ut i Atlanterhavet, og opplyser at ubåten kommer til å sette dem av omtrent 16 kilometer sør for elvemunningen. Derfra skal de følge kysten og padle oppover selve elven, der en padletur på vel 95 kilometer venter.

De kan bare padle i mørket, og de må gå inn til elvebredden så snart de første solstrålene viser seg, sier Hasler. Han viser dem luftfotografier over området, og forklarer ruten. Tidevannet i Gironde er sterkt, og kajakkene kan bare brukes når tidevannsstrømmen er på vei fra havet og inn mot Bordeaux. Hver etappe må derfor planlegges nøye.

Selve angrepet skal finne sted den andre uken i desember, når det nesten ikke er lys fra nymånen.

Tungt bevoktet

Ifølge Hasler betyr ikke mangelen på lys at britene kan kjenne seg trygge. Tyskerne overvåker kysten med lyskastere, og seks minesveipere, to bevæpnede trålere og et stort antall torpedobåter patruljerer jevnlig innseilingen til Gironde. På land utgjør dessuten et kanonbatteri og en radarstasjon en trussel. Britene risikerer også å bli oppdaget fra luften, ettersom det er tre flybaser i det tyskokkuperte området.

- Dere må holde både øyne og ører åpne, og gjemme dere godt i dagslys, advarer Hasler, og ser på dem etter tur.

Sersjant Samuel Wallace sier det som alle sammen tenker:

- Hvordan kommer vi oss tilbake?

- Det kommer jeg til nå, svarer Hasler.

Han forklarer at ubåten ikke kan vente på dem. Tyskerne kommer nemlig til å finkjemme både elvebreddene og sjøen utenfor elvemunningen når bombene i Bordeaux er sprengt. Flukten må derfor foregå over land. Målet er Spania. Derfra er det fritt leide til England.

- Dere har alle fått en veske med fluktutstyr, og planen er at vi skal få hjelp av et fransk fluktnettverk. Men hvert lag må trekke seg tilbake på egen hånd, fastslår Hasler.

To menn må bli med tilbake

Etter en uke nærmer ubåten HMS Tuna seg kysten av Frankrike om morgenen 6. desember. De fleste av Haslers menn har vært sjøsyke, men nå er det den klaustrofobiske mangelen på plass og frisk luft som plager dem.

Derfor er skuffelsen stor da kapteinen forteller at han ikke vil kunne gå til overflaten før neste kveld. Kapteinen mener det er altfor mange fiskebåter i farvannet, og han har heller ikke kunnet fastslå ubåtens nøyaktige posisjon.

Neste kveld gir kapteinen endelig grønt lys. Mennene gjør klar kajakkene, og tar på seg klærne de skal ha på seg under oppdraget. Ansiktene blir smurt inn med svart kamuflasjefarge.

Klokken 19.30 går HMS Tuna opp til overflaten. Ubåtkapteinen er førstemann på broen, der den skarpe kulden slår mot ham. Kapteinen gir en kort ordre ned til kontrollrommet: «Opp med kajakkene!»

En luke blir åpnet, og de første mennene og kajakkene deres kommer til syne. Det viser seg at den ene kajakken har fått en stor flenge i lerretet i den ene siden da den ble presset gjennom den trange luken.

- Jeg er redd for at du ikke kan bli med. Skyv kajakken ned igjen. Du blir nødt til å dra tilbake med ubåten", sier Hasler til den ene av de to soldatene som skulle padle kajakken. Nyheten får medpadleren hans til å ta til tårene.

Hasler konstaterer at det nå bare er fem kajakker igjen. Han kryper ned for å hente sin egen kajakk, som han skal padle i sammen med menig Bill Sparks.

Klokken 20.20 er alle kajakkene på vannet. Hasler vinker til ubåtkapteinen, og så setter de kursen mot kysten.

De fem kajakkene glir gjennom den rolige sjøen i formasjon. Temperaturen nærmer seg frysepunktet, men de ti mennene får raskt varmen i seg ved å padle. Etter hvert løser musklene seg opp etter dagene i den trange ubåten.

OBS! Historien fortsetter på neste side ...

Gruppen kommer nærmere land, og blir plutselig overrasket av høye tidevannsbølger. Hasler er den første som får styrt kajakken sin mot roligere vann, og en etter en dukker de andre opp ved siden av kajakken hans.

Soldater etterlates

Det går raskt opp for Hasler at sersjant Samuel Wallace og menig Robert Ewart mangler. Kajakkene sprer seg for å lete etter dem, men det er ikke spor av de forsvunne kollegene.

Denne saken er levert av magasinet «Historie». Les også:

Haslers resonnement er at de to ikke nødvendigvis har kantret. Både mennene og kajakken har flyteutstyr, så de har trolig søkt nærmere land. Hasler vet at det ikke er mer han kan gjøre, derfor gir han alle ordre om å padle videre. Så kommer en ny serie av tidevannsbølger, enda voldsommere enn de første.

Alle må bruke alt de kan mobilisere av krefter på å styre gjennom det frådende helvetet. Bølgene får en av kajakkene til å kantre, og dermed ligger korporal Sheard og menig Moffat gispende i det iskalde vannet. De andre kajakkene er for små til at de kan ta en ekstra mann om bord. De to tar tak i et tau og blir slept etter hver sin kajakk. Men det senker farten betydelig, og etter en time snur Hasler seg mot de forfrosne soldatene i vannet:

- Vi blir nødt til å etterlate dere her. Dere må prøve å svømme mot land. Det er ikke så langt. Jeg er lei for det.

Sheard, som er helt grå i ansiktet av kulde, gisper svaret:

- Det er helt i orden, sir.

De to i sjøen slipper tauene. Opprinnelig inngikk seks kajakker i Operasjon Frankton. Nå er tallet redusert til tre.

Oppdaget av fiskere

Det uventede møtet med tidevannsbølgene har forkludret tidsplanen til Hasler. Dessuten viser det deg seg at kajakkene har kommet altfor nær den vesle havnen i Le Verdon, der fire tyske krigsskip ligger oppankret. Til alt hell glir de tre kajakkene likevel usett gjennom faresonen. De fortsetter oppover elven, der de to forreste kajakkene tar en pause for å få med seg den siste.

De fire mennene venter og venter, men den tredje kajakken er ikke å se.

De har ingen tid å miste. Dagslyset er på vei, og de to mannskapene går i gang med å lete etter sitt første gjemmested. Klokken 06.30 den 8. desember prøver de å komme seg i land, men tett vegetasjon på elvebredden gjør det vanskelig. Etter en time klarer de endelig å finne et egnet sted, og de fire utmattede mennene sleper seg inn på tørt land. De har padlet i 11 timer og tilbakelagt 41 kilometer på en diett av kjeks og søtsaker.

Padlerne blir plutselig oppmerksomme på noen kvinner som står og prater cirka 15 meter unna, og søker dekning i buskene. Etter en stund kommer kvinnenes menn inn fra sjøen i fiskebåter.

De oppdager straks britene. Hasler går frem og presenterer seg på gebrokkent fransk som britisk soldat. Han ber de skeptiske fiskerne om ikke å si til noen at de har sett dem. Franskmennene nikker og forlater stedet.

De fire britene sover litt på skift før de gir seg i kast med resten av ruten.

Rundt midnatt 10. desember tar den utmattede kvartetten seg inn i en skog av siv, der de gjemmer seg hele natten og neste dag. Hasler gjennomgår angrepsplanen, og ber mennene om å finne frem minene og fjerne sikringen. Minene er stilt inn til å gå av ni timer etter at sikringen er fjernet. Lagene ønsker hverandre lykke til, og klokken 21.15 glir kajakkene ut i vannet – hver for seg.

Etter halvannen time nærmer de seg målet. I horisonten kan Hasler se flere opplyste skip som ligger til kai. All tretthet er brått som blåst bort. Nå skal han og Sparks endelig i aksjon.

De to mennene padler forbi et tankskip, et passasjerskip og et lite lasteskip. De padler videre og møter et stort lasteskip – et perfekt mål. Sparks suger kajakken fast til skipet med en kraftig magnet, og Hasler tar frem den første magnetiske minen. Ved hjelp av en lang stang plasserer han den på skipets skrog under vannlinjen.

Hasler sitter forrest i kajakken, og kjenner så smått at skvulpingen av tidevannet er i ferd med å bli kraftigere. Han gir stangen videre til Sparks, som plasserer to miner til på skipet. De padler til det siste fartøyet i rekken. Hasler klarer ikke å identifisere det ordentlig, fordi det ligger et stort fregattlignende skip tett inntil det.

Hasler har fem miner igjen, og bestemmer seg for å plassere to av dem på det store skipet. Da det er gjort, snur de kajakken, og blir truffet av et skarpt lys fra fartøyet. Hasler og Sparks padler forsiktig helt inntil skipssiden, og lar tidevannet føre dem tilbake langs kaien.

Tyskerne har ikke oppdaget de to sabotørene, som nå stopper ved det vesle lasteskipet. De siste tre minene blir festet på lasteskipet og tankeren som ligger ved siden av det.

Uten vekten av minene kjennes kajakken plutselig svært lett. Hasler snur seg i setet og rekker Sparks hånden. For første gang på flere dager smiler begge to, før de padler ut av havnen.

Nettverk hjalp sabotørene hjem

Det vellykkede angrepet i havnen i Bordeaux senket seks tyske skip og sendte Herbert Hasler og Bill Sparks ut på en 1300 kilometer lang flukt gjennom Frankrike og Spania. Midt på vinteren vandret de to britene langs landeveien forkledd som fattige bønder, og tigget seg til mat og husly.

I byen Ruffec møtte de lokale motstandsfolk. Tre uker senere fikk britene kontakt med Marie Claire-nettverket, som smuglet strandede allierte soldater ut av Frankrike. Bak nettverket sto den tidligere Røde Kors-sykepleieren Mary Lindell, som var gift med en fransk adelsmann. Etter Tysklands invasjon i 1940 hadde hun flyktet til England, der hun ble rekruttert av etterretningstjenesten og sendt tilbake til Frankrike for å hjelpe nødstedte briter.

Med hjelp fra Marie Claire ble Hassel og Sparks smuglet til Spania og videre til Gibraltar. I begynnelsen av april 1943 kom de to krigsheltene endelig hjem til England.

Les mange flere spennende historiesaker på historienet.no:

Kommentarer til denne saken