Gå til sidens hovedinnhold

Anmeldelse: «Operation Flashpoint: Dragon Rising»

«Operation Flashpoint: Dragon Rising» skuffer der det gjelder mest.

Hva kan man forvente når utvikler Codemaster lover en høyrealistisk krigssimulator uten sidestykke? Tja, en høyrealistisk krigssimulator uten sidestykke kanskje? Det må være lov. Med disse forutsetningene meldte jeg meg til tjeneste i «Operation Flashpoint: Dragon Rising». Ikke alt sto til forventningene.

Er det realistisk at et skudd mot pannebrasken etterlater deg død på marka? Ja. Er det realistisk at du går tom for ammo og må finne mer? Ja. Men er det realistisk at mannen du nettopp drepte plutselig fordufter i løse luften etter 30 sekunder? Tjaa, nei! Dette scenarioet møtte jeg ofte og frustrerte meg grønn.

Lik som frustrerer

Forestill deg at du står i en heftig skuddveksling med hundre-og-ørten fiendtlige soldater. På et gitt tidspunkt er du dømt til å gå tom for ammunisjon. Din første tanke er selvsagt å vente til ilden løyer og løpe til nærmeste lik for å plukke opp vedkommendes våpen.

En slik situasjon vil oppleves vanskelig og svært frustrerende i «Dragon Rising». Selve liket forsvinner nemlig etter cirka 30 sekunder, som gjør det veldig vanskelig å finne riktig sted gjennom høyt gress eller hva det måtte være. Du må altså sprinte ut sekundet etter at du har drept han. Om skuddene flyr rundt deg, so be it. Halvveis til målet kicker den brutale realismen inn. Ett skudd i hodet og bang!, du er død. Start på nytt. Igjen og igjen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Strategisk alternativ til «Modern Warfare 2»

Det er vanskelig å forestille seg at «Dragon Rising» vil bli den helt store snakkisen i disse høyoktan-action-skyt-alt-og-alle-mens-ting-eksploderer-overalt-dager som «Modern Warfare 2» er selve definisjonen på.

Men savner du den strategiske biten der så kanskje «Dragon Rising» er verdt en titt likevel. Å tro man er det siste actionheltskuddet fra Hollywood funker nemlig ikke her. Angrep må planlegges fra rot til tupp, enten du ønsker snike deg rundt områder og knerte en etter en, eller sende inn noen medsoldater først. Eventuelt kaste inn det som finnes av artilleri.

Spesielt oppdragene hvor du må snike deg fram serverer en nydelig atmosfære og intens realisme, samt et aldeles utmerket lydbilde. Du hører skudd i det fjerne og tankene dine konstruerer strategiske overfallsplaner som må gjennomføres med millimeterpresisjon. Her er det utilgivelig å bli oppdaget. Bli skutt i armer, ben og lår før du søker dekning bak et bygg, før du helbreder? Glem det!

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Imponerende grafiksk presentasjon

«Dragon Rising» baserer seg på digre områder og stor frihetsfølelse. Det skal visstnok ta hele 9 timer å vandre fra ene siden av spillet til det andre, uten at jeg var villig til å prøve. Resultatet blir en opplevelse som varierer veldig.

Hvor noen oppdrag kan være spennende og intime, blir andre kjedelig og meningsløse. Man blir vandrende rundt uten den store følelsen av mål og mening. Men du dyttes ofte videre av gode bakgrunnshistorier og det grafiske maleriet som fra tid til annen virkelig imponerer.

Irriterende autolagring

Poenget med «Dragon Rising» er realisme. Du oppfordres overhodet ikke til å rase inn på lykke og fromme med et håp om å plaffe ned de tjuetalls soldater som venter før de har truffet deg!

Men et nevneverdig klønete lagringssystem gjør det ofte vanskelig å la være. Spillet er rustet med autolagring, men bare på utvalgte steder. I praksis betyr dette at du kan snike rundt og skyte en etter en i flere timer, for så og måtte begynne helt på nytt om du er så uheldig og blir drept. Så sant du ikke har stormet fram og lokalisert autolagringen. Ufattelig irriterende.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Fiendene er dumme

Det er heller ikke realistisk at en supertrent krigssoldat ikke ser det når det hagler maskingeværskudd rundt føttene på vedkommende. Spillet har med andre ord, mildt sagt, slapp kunstig intelligens.

Du og en fiende kan stå med to meters mellomrom og stirre hverandre dypt i øynene uten at han ser deg, mens senere står du kanskje en halv kilometer unna og får plutselig et vådeskudd over skulderen, før det neste treffer midt mellom øynene. Litt ujevnt med andre ord. Nei. Jeg tar det tilbake. VELDIG ujevnt.

Konklusjon

«Dragon Rising» lovet en realistisk krigssimulator og jeg har ingen problemer med å kalle det nettopp det. Dessverre er det også fylt med logiske brister som bryter ned den ellers så realistiske settingen. Det finnes underholdningsverdi her, men det forblir et litt halvdårlig alternativ til storebror «Modern Warfare 2».

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien gratis

Kommentarer til denne saken