Gå til sidens hovedinnhold

Orket ikke mer

Under den hvite kalksteinen fra hytta ved Bjørtjønna hviler Jacob Olav Fosseng Saur. Det var ikke sånn det skulle bli.

Han ble bare 35 år gammel, Jacob Olav Fosseng Saur.

Seint om kvelden den 26. juni i 2011 sjekket han inn på et hotellrom i Namsos.

Han tok en overdose piller, svelget tablettene unna med vin. Deretter satte han seg ned og skrev en lapp der det sto hvem som skulle overta hunden hans og hvem som skulle ha resten av eiendelene.

Så tappet han i badekaret, kledde av seg og gikk oppi.

Neste dag ble han funnet død. Han druknet der i badekaret, Jacob Olav.

Det var ikke noe uhell. Han hadde fått nok, skriver Namdalsavisa.

Høsten har slått inn over landskapet på heimgården Saur. Duskregnet gjør oss våte der vi småløper opp trappa.

Familien med mamma Reidun (57), pappa Ingebrigt (61), dattera Renate (29) og sønnen Bent Inge (34) tar imot.

De er sammen om å fortelle historien om Jacob Olav, en sønn, en storebror og onkel som gikk bort så altfor tidlig fordi han ikke orket å leve livet sitt lenger. Orket ikke den han var blitt.

De vil hjelpe andre i samme situasjon. Si fra om at andre ikke må gi seg før deres psykisk syke familiemedlem får den hjelpa vedkommende trenger.

De vil bidra til mer åpenhet omkring sykdommen bipolar lidelse – og omkring det faktum at folk tar livet av seg fordi de ikke får nødvendig hjelp av dem som er satt til å bistå de psykisk syke. De vil også bidra til å tegne et annet bilde av gutten sin enn den personen omgivelsene så de siste leveårene hans.

Odelsgutt og aprilbarn
Han var et aprilbarn, odelsgutten som kom til verden 5. april i 1976. Det var stor stas. Besteforeldrene var veldig opptatt av barnebarnet. Men så var han en solstråle også.Snill, rolig og omsorgsfull. Flink på skolen, når den tid kom. Veldig ærlig, rettferdig. Han tålte ikke at noen ble mobbet, da tok han dem straks i forsvar.

Da først Bent Inge og så Renate ble født, var han en beskyttende og snill bror. Han var glad i dyr og friluftsliv, og da søsknene etter hvert fikk barn, var han en strålende onkel. Jacob Olav var stolt av nevøene og niesene, og de på sin side var veldig glad i ham.

Som resten av familien på Saur. De minnes barndommen med glede, som gode år uten de store bekymringer og sorger. De skulle komme senere.

Startet på handelsskolen
Etter fullført barne- og ungdomsskole, flyttet Jacob Olav til Namsos for å gå handelsskolen. Det var da problemene startet – i form av søvnvansker og hodepine. Mor tror at sykdommen hans – bipolar lidelse 2, startet i disse årene. Men han fungerte greit, det var ikke synlig.

Heller ikke da han flyttet til Val videregående for å gå treårig aqualinje, kom sykdommen til syne. På skolen var det struktur og faste rutiner, hvilket passet ham bra.

I 1996 startet han et utdanningsløp ved Høgskolen i Molde, innenfor økonomi og aquakultur. Samme år hadde Jacob Olav kommet ut av skapet. Familien hadde lenge hatt mistanke om at han var homofil. Nå tok han skrittet fullt ut og bekjente det for omverdenen.

- For oss gjorde det ingen forskjell. Vi var ikke mindre glad i ham for det. Men det var nok tøft for ham å stå fram som homofil. Kongsmoen er en liten plass, det var nok ikke så enkelt, erkjenner Reidun og Ingebrigt.

Renate ble mobbet på grunn av at storebroren var annerledes da hun gikk på ungdomsskolen.

- Jacob Olav var ikke opptatt av det samme som de andre ungdommene i bygda. Han hadde mange jentevenner, la vekt på å være skikkelig kledd, hadde sånn orden rundt seg. Jeg tror nok at han også fikk slengt spydige bemerkninger etter seg fordi han var homofil, men han sa aldri noe om det, sier Renate og tilføyer:

- Jeg vet han følte seg utenfor og at det var vanskelig for ham å være seg selv her heime. Det var derfor han flyttet til Oslo.

Ansvarsfull stilling i Oslo
Dit dro han etter å ha avtjent verneplikt. Jacob Olav fikk jobb som leder for økonomiavdelinga i Trygg-Hansa. Livet smilte.

Jobben var ansvarsfull og krevende. Han hadde plager med hodepine og søvnvansker, men klarte å holde det i sjakk. Han fikk nye venner. Et år gikk. Så begynte det å butte imot.

- Han begynte å medisinere seg selv, ikke bare med tabletter, men med alkohol og etter hvert også sterkere stoffer. Sykdommen gjorde seg gjeldende. Han hadde maniske perioder og depressive perioder. Han sov ikke. Jobbet og jobbet med nye prosjekter – som han ikke klarte å fullføre. Så falt han sammen, gikk rett i kjelleren og kunne sove i flere døgn, forteller Reidun.

Det var i Oslo han hadde sitt første møte med psykiatrien. Han fikk gå i samtaleterapi. Fastlegen fôret ham med tabletter. Han fungerte ikke i hverdagen, han fungerte ikke i forholdet han var i. Det tok slutt. På jobben klarte han ikke å prestere like bra som før. Nederlag avløste nederlag. Jacob Olav begynte å miste trua på seg selv.

Forandret personlighet
Familien hadde begynt å merke forandringene alt da Jacob Olav bodde i Molde. I perioder tok han ikke telefonen, han lukket seg mer, holdt problemene for seg selv. Etter det første året i Oslo ble dette forsterket. Renate og Bent Inge oppdaget for alvor endringene da de dro på besøk sommeren 2002. De møtte en storebror som var manisk, høy. Han drakk store mengder alkohol, framsto som ruset.

- Så ulikt ham, kommenterer pappa. Han var alltid så forsiktig med det sterke, var som regel sjåfør når ungdommene skulle på fest.

Mamma var den som tok det opp med sønnen. Det kom til konfrontasjoner om livsførselen. Det førte til at han stengte seg enda mer inn i seg selv.

- Han hadde det nok mye vondere enn han ville vise oss. Kaos i hodet, kalte han det. Såpass sa han. Jeg prøvde å si til ham at alkohol ikke døyvet smertene, men nådde ikke inn til ham, sier Reidun ærlig.

Det var i Oslo-perioden at han bekjentgjorde at han ikke ønsket å overta heimgården. Jacob Olav forsto selv at han ikke var meislet til å bli bonde. Den erkjennelsen bød også på kamp. På den ene sida det han følte var forventet av ham, på den andre sida den han var. Det ble ingen god match.

Reiste heim til Høylandet
Etter at han sluttet i jobben, oppholdt han seg i Oslo ennå ei stund. Han begynte på skole, men greide ikke fullføre. Det siste året i Oslo bodde han alene. Han hadde store rusproblemer, livet var fælt.

Våren 2006 flytter Jacob Olav heim til Høylandet. Han får seg jobb i helsevesenet, det fungerer fint – ei stund.

Men utover høsten blir han dårligere og dårligere. På en tur til Trondheim tar han en overdose tabletter, men ringer ekssamboeren i Oslo i siste liten. Han får alarmert hotellet som tilkaller ambulanse og får ham på sykehus. Han blir tvangsinnlagt på Haukåsen psykiatriske sykehus. To dager senere blir han sendt til Namsos med ledsager og lagt inn på psykiatrisk avdeling. Der blir hållingen utredet.

- Jeg husker gleden hans da han fikk diagnosen bipolar lidelse 2 i april 2007. Endelig, mamma, nå kan jeg bli frisk, sa han. I lang tid hadde han vært redd for at han var i ferd med å bli gal. Han hadde sånt i press i hodet, kaos, som han kalte det.

Reidun stryker hånda over ansiktet. Det gjør vondt å snakke om dette. For den hjelpa de trodde Jacob Olav nå ville få, kom ikke. Rusmisbruket skulle fortsette. Men det visste de ikke da.

Midlertidig lindring
Jacob Olav blir satt på en medisin som fungerer bra til å begynne med. Det går noen måneder, den unge mannen er frisk. Utpå høsten tiltar hodepinen. Av legene får han paralgin forte. Han går til samtale og vurdering på psykiatrisk poliklinikk en gang i uka.

Det blir snakket om å ta tak i rusavhengigheten hans. Jacob Olav innser at pille- og alkoholbruken må ta slutt.

Men så får han tannproblemer, han får blødende magesår. Han er ut og inn av sykehus. Og rusmisbruket stopper ikke. Han får tabletter hos flere leger. Det står ikke på det.

- Vi var ofte på tråden til psykiatrisk avdeling. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi følte vel at fagfolkene heller ikke visste nok om sykdommen. Vi følte oss i alle fall ikke klokere etter at vi hadde henvendt oss dit, sier foreldrene.

Høsten 2009 får han igjen en ny jobb, på 1881 i Namsos. Han har flyttet sammen med en ny kjæreste. Ting ser lysere ut – for en periode. Men så, høsten 2010 bærer det utfor bakke igjen, og våren 2011 slutter han i jobben.

Gikk fort nedover
- Det gikk fort nedover med ham, bemerker Ingebrigt.

- Han hadde hyppigere svinginger mellom de maniske og depressive periodene. Det ble veldig vanskelig for ham å fungere i en jobb, tilføyer Renate.

Jacob Olav var en lesehest som satte seg grundig inn i tema han var i befatning med. Så også med sykdommen sin. Han leste seg opp, i håp om å finne gode behandlingsmetoder. Nå håpet han å få elektrosjokkbehandling (ECT-behandlling) på Sykehuset Levanger. Han tok det opp med behandlerne i Namsos. Jacob Olav var villig til å prøve alt for å bli bedre.

Men han fikk aldri noe svar på sin bønn. Psykiatrisk avdeling i Namsos tok det ikke videre.

- Når vi tok kontakt med psykiatrisk avdeling ble vi møtt med at Jacob Olav var voksen, han måtte leve sitt liv og vi vårt, sier Reidun.

Men for foreldrene var det en tung beskjed å få. De så at sønnen ikke var i stand til å ta ansvar for sitt eget liv.

- Han kunne ringe oss midt på natta når han hadde tatt masse tabletter. Da var det bare å hive seg i bilen og kjøre til Namsos, forteller foreldrene, som poengterer at helsepersonell som jobber med psykisk syke mennesker må høre på pasientens familie.

- Det er vi som kjenner pasienten best. Sånn som det hele utviklet seg, vegret vi oss for å ringe til psykiatrisk avdeling. Vi ble møtt med at det var hans liv, hans valg. Selv kjente vi avmakt, sier Reidun og Ingebrigt og tilføyer:

- De sa at Jacob Olav ikke var noen selvmordskandidat.

Ble ikke informert
Tidlig i juni 2011 forsøker sønnen å ta livet av seg. Familien får ikke vite noe, han blir reddet i siste liten. Han har sluttet i jobben, forholdet hans er over. Livet er skitt. Nok en gang.

Uka før han lykkes i å gjøre slutt på det hele, kjører mamma han til legen. Sønnen holder seg for ørene og sier «ikke snakk». Det er totalt kaos i hodet hans, det gjør vondt.

Den fredagen Reidun går ut i ferie, får hun telefon om kvelden. De må komme til Namsos og passe barnebarnet Malin. Renate skal føde. Om morgenen 25. juni har lille Jenny kommet til verden. Hele familien gleder seg. Jacob Olav også. Han er stolt onkel. På telefon til Renate lover han å komme på besøk. Sier han gleder seg til å se minstejenta som er nummer seks i rekka av onkelbarn.

Men han skal aldri få se den nyfødte babyen.

Dagen etter er foreldrene med ham og kikker på ei ny leilighet i Namsos. De gjør avtale om at mamma skal komme neste dag og hjelpe til med pakkinga. Om kvelden drar pappa til sønnen med hundebørsten han finner i bilen sin. Jacob Olav er rolig den kvelden, det er godt for pappa å se ham slik.

Det skulle ikke skjedd
Om morgenen tar han ikke telefonen når mamma ringer. I og for seg ikke så uvanlig det. Hun forsøker igjen. Han svarer ikke. Mandagen går, det blir ettermiddag. Klokka blir 16.00. Reidun og Ingebrigt er fremdeles i Namsos når presten ringer. Irja Lipsonen Foss står ute på tunet på Saur. Hun kommer med dødsbudskap.

- Det ble svart, Nesten helt svart, sier mamma Reidun.

Det er vanskelig for dem å formidle hva de følte da beskjeden kom. Kanskje kan det ikke forklares heller. De tenkte på alle de årene som hadde gått, alt det vanskelige, hvordan de hadde prøvd å hjelpe, hvordan Jacob Olav selv hadde prøvd å komme seg ut av det. At han ville ut av det.

- Det skulle ikke skjedd.

De fire rundt bordet nikker. Som familie har de alltid hatt et godt forhold. I dette har de kommet enda tettere på hverandre, blitt mer knyttet til hverandre enn noen gang.

Men det blir ikke helt som før uansett. Noe er borte. Ting er annerledes enn de var. Hendelsen har preget dem alle. Renate, som opplevde å bli mor – den største lykken av alle – for så å miste storebroren sin to dager etterpå. To ytterpunkter nesten hinsides.

Begravelse for de nærmeste
5. juli blir Jacob Olav Fosseng Saur begravet fra Kongsmoen kirke, 35 år gammel. Dagen er solfylt, men kald. De velger å ha bare den nærmeste familien til stede, orker ikke en stor begravelse.

- Etterpå har jeg tenkt på om det var det riktige å gjøre. men det var det – der og da – for oss, sier Reidun.

Presten var til enestående støtte. Kommunen stilte med representant fra kriseteamet. Noen i familien støttet også opp om dem i ei tung tid.

- Hvordan var det å møte bygda etterpå?

- Vanskelig. Vi har opplevd at folk unngår oss. Kanskje tror de at vi ikke vil snakke om det som skjedde, snakke om Jacob Olav. Det er ikke intensjonen. Som Jacob Olav er vi åpne om sykdommen, om tida før og etter. Vi ønsker oss mer åpenhet omkring psykiske lidelser. Sånn at folk kan forstå, sier familien, som også vil oppfordre andre pårørende til å stå på og ikke gi seg i møte med psykiatrien.

- Ikke stol blindt på dem som jobber der. Vår erfaring er at det er for lite kompetanse blant fagfolk, sier de.

To år har gått. Livet går ubønnhørlig videre – uten Jacob Olav.

Familien har fått en gravstein å gå til. Der står det: «Savner deg sårt. Unner deg fred».

Bipolar lidelse

* Bipolar lidelse, tidligere kjent som manisk depressiv lidelse, er en alvorlig og kronisk psykisk lidelse som i perioder fører til unormalt store svinginger i en persons stemningsleie, humør og energinivå, samt evne til å fungere sosialt og yrkesmessig.

* Selvmordsfaren i de depressive fasene av sykdommen er 35 prosent ganger høyere enn i resten av befolkninga.

* Bipolar lidelse er en sykdom som krever grundig utredning og diagnostisering. For mange innebærer bipolar lidelse behandling resten av livet.

* Personens stemningsleie svinger mellom to ytterpunkter.

* Det antas å tilkomme mellom 400 og 1.200 nye tilfeller i Norge hvert år.

* Man har høyest risiko for å utvikle sykdommen mellom 15 og 25 år.

Kilde: Bipolarforeningen i Norge

Les flere saker i Namdalsavisa

Reklame

Prøv gratis: Få HBO, Viaplay, Paramount+ og mange TV-kanaler ett sted

Kommentarer til denne saken