En relativ solskinnshistorie fra skyggesiden: For tre år siden ble «Kenneth» gaffateipet fast til et tre i Østmarka utenfor Oslo. Der ble han dynket i bensin og slått gjentatte ganger i ansiktet med kolben på en 9mm pistol. Østlandsgutten hadde opparbeidet seg et massivt forhold til det sentralstimulerende stoffet speed, og havnet dermed i det som lett fortalt kan kalles et usunt miljø.

- Det var drugs og penger. For å si det enkelt handlet det om en deal som skar seg. Det oppsto en uenighet, noen skulle ha skylda og det ble meg, sier «Kenneth».

Den feilslåtte «dealen» førte til at noen torpedoer dukket opp med skytevåpen og tok ham med seg. I tre dager holdt de ham. Kjørte ham rundt for å hente inn penger. Deretter la de ham i et skur ved Drammen. Det var i midten av januar og iskaldt.

- Jeg var redd, selvfølgelig. Tenkte mye på familien min og var redd for deres sikkerhet, sier «Kenneth».

Etter at han hadde ligget i skuret over lengre tid, hentet gutta inn forsterkninger. De fortalte en tredjepart at «Kenneth» ønsket å hugge ham med en øks, men hadde ingen anelse om at tredjeparten og «Kenneth» kjente hverandre fra før.

- Han kom inn og spurte om jeg hadde tenkt å hugge ham i ryggen med en øks, så jeg svarte at «nei, jeg har tenkt å se deg i øya og hugge av deg hodet». Da skjønte han tydeligvis at det var noe som ikke stemte, så han fortalte at han skulle «ta seg av meg», og fikk de andre gutta til å stikke av. Og så slapp han meg fri, sier «Kenneth».

Opplevelsen førte til posttraumatisk stress-syndrom, og Kenneth gikk flere måneder hos psykolog. I dag lever han sobert og har brutt helt med miljøet.

- Men..., sier «Kenneth».

- Jeg tror jeg på en måte var heldig. De var ikke av de verste gutta.

Tøffere miljø

Det kunne nemlig ha gått så mye verre. En aktiv torpedo som vi har vært i kontakt med, kan fortelle at torpedomiljøet har blitt mer brutalt de to siste årene.

- Miljøet er blitt mye, mye tøffere, og det er mange flere våpen i omløp, sier «Petter».

Han har drevet med pengeinnkreving og torpedovirksomhet i flere år, og har oppdragsgivere som både er «lovlydige» finansmenn og andre kriminelle.

- Den vanlige mannen i gata hadde pisset i buksa av det miljøet vi har i dag. Det hjelper ikke å kunne slåss dersom du blir skutt. Stoff er også et problem. Enkelte ruser seg og mister hemningene, og det har stor påvirkning på utfallet. Sånn var det ikke før i tiden, sier han.

- Nå har du flere østeuropeere, og du har russerne, og dem hører du ikke noe om. Når grensene åpnes opp for serberne, kommer det til å bli ille. Du har fortsatt noen nordmenn, men det er ikke mange igjen av dem. Og så fins det noen afrikanere som kan gjøre ting for penger.

At miljøet har utviklet seg i gal retning, bekreftes av politioverbetjent Eirik Jensen. Han har jobbet med organisert kriminalitet i Oslo i over 20 år.

- Vi ser en radikal forandring fra tidligere. Det er flere på markedet, og flere verdier som står på spill for dem det gjelder, sier Jensen.

- Mange av aktørene på markedet har kanskje ikke den samme fysiske styrken som gamlegutta, men de kan defineres som mer «gale» og ustabile. Grovheten på volden - altså - det er ikke en ørefik lenger. Nå truer de ungene og banker kona. Mange av torpedoene i gamle dager hadde jo på godt og vondt en viss form for etikk. De rørte ikke familien, for eksempel.

En torpedo er altså en fyr, gjerne med litt pondus, som på vegne av en oppdragsgiver krever inn utestående gjeld.

- Før så vi at det ofte var håndverkere som hadde mye utestående penger, og som hadde prøvd alt. Da tok man en sjans og hyret inn en torpedo. De sa: «Du får 50 prosent». Og så blir jobben gjort. På den tiden hadde de jo mer gjeldsbrev og kausjoner, og du kan si at mange av dem hadde et legalt grunnlag, men det er svært sjeldent vi ser det i dag, sier Jensen.

Trusler og vold kunne forekomme, men i dag heter det seg at grov vold er blitt langt vanligere enn tomme trusler.

- Å knekke fingrene på noen var dramatisk i gamle dager, men det er ingenting lenger. Det er klart at det har utviklet seg drastisk i den gærne retningen. De som holder på i dag har et stort voldspotensial. I dette miljøet taper du ansikt dersom du mislykkes i å få inn pengene fra en «vanskelig» klient, og en del av personene lever av ansiktet sitt, kan du si. Da kan det hende at de tyr til grovere vold enn nødvendig, sier Jensen.

Fra vekter til Gudfar

Det er rimelig å anta at en eller annen form for torpedovirksomhet alltid har eksistert der hvor pengene har vært svarte og betalingsevnen lav. I Norge kom denne kriminelle formen for businessoppgjør i søkelyset på begynnelsen av 90-tallet, og det er bred enighet om at den første generasjonen torpedoer kan spores tilbake til miljøet som vokste frem på Tveita på 80-tallet.

I 1979 ansatte Tveita Senter vekteren Jan Kvalen for å skåne seg for pøbelstreker og nasking. Kvalen var kraftig bygd, hadde kampsportserfaring og satte seg raskt i respekt hos ungdommene som hang rundt senteret.

Utover 80-tallet ble dette miljøet kjent som Tveitagjengen, og Jan Kvalen ble den fødte leder. De trente kampsport, stjal biler og utførte «sjokkbrekk» i gullsmedbutikker.

Med kaoset som fulgte den finansielle jappetiden på slutten av 80-tallet og gjeldskrisen på begynnelsen av 90-tallet, økte behovet for respekterte voldsutøvere som kunne sette betalingsmotvillige gjeldsofre på plass.

Jan Kvalen, med sine kontakter og undersåtter, hadde på den tiden bygget seg opp til å bli «Gudfaren» i Oslos underverden. Han ble nå den naturlige torpedokongen. Han hadde til og med et signaturslag - et albueslag - som visstnok kom så overraskende og hardt at kjevebeinet ble brukket tvers av, og som forårsaket det som i miljøet og på ulike sykehus ble kjent som «Kvalen-bruddet».

Pengeinnkrever, ikke torpedo

En annen av «gamlegutta» som var aktive på den tiden, er Espen Lie. Eks-leiesoldaten hevder at han tok oppdrag fra både finansfolk og håndverkere. Til og med banker og kredittbyråer. Han sier at den finanskrisa vi nå har vært gjennom, igjen har økt etterspørselen etter de tjenester Lie kunne tilby.

- Etterspørselen tok helt av i mai i fjor. Da så du stigningen, og i løpet av august og september i fjor var aktiviteten veldig, veldig høy, sier Lie.

Selv om han før i tiden var en slags kjendis i de mer grumsete miljøene, liker han ikke å bli omtalt som «torpedo».

- Jeg har alltid prøvd å skille mellom det som kalles torpedoer og det som kalles pengeinnkrevere. Jeg har betegnet meg selv som en pengeinnkrever, og jeg har ingen dom på meg for å ha drevet inkassovirksomhet. En pengeinnkrever er han som kommer og presenterer et krav, og prøver å megle mellom to parter, for så å komme frem til en løsning som begge parter kan være enig i, sier Lie.

- Men det finnes folk som fint passer inn i torpedobeskrivelsen?

- Helt klart. Hvis jeg skal bruke meg selv som eksempel, måtte jeg gå tilbake til oppdragsgiver og fortelle vedkommende at situasjonen virket helt håpløs dersom viljen til å betale ikke var der og jeg ikke kom noen vei. Dermed stoppet jeg i utgangspunktet saken der og da. Men oppdragsgiver kan gå videre og skaffe det som kalles en torpedo om han for eksempel får et telefonnummer av meg. De går da inn og gjør det fysiske arbeidet, om du vil. De spør ikke etter penger; de gjør noe fysisk med fyren, og så kommer diskusjonen igjen etterpå, sier Lie.

Den «fysiske samtalen» har de siste årene blitt råere og råere. Tidligere holdt det nærmest å «namedroppe» de riktige folkene eller levere en relativt detaljert beskrivelse over hva som kom til å skje med gjeldsofferet dersom pengene ikke dukket opp. Det var ofte nok til at folk rotet frem noe cash. På begynnelsen av dette tiåret var det å bruke vinkelsliper på kneskåla en velkjent signaturmetode for en av torpedoene.

Vi har hørt om folk som har fått injisert sprøyter med urin, og det skjer rett som det er at kona får juling dersom mannen ikke er hjemme. Det virker som om torpedoene i dag i større grad enn før skyter først og spør etterpå.

- På vegne av oss gamlegutta kan jeg si at vi hadde mer empati med det vi jobbet med. Vi brukte mer psykologi og jobbet litt mer seriøst med saken, sier Lie.

Han hevder han aldri har tatt oppdrag i narkomiljøet, men mener de gutta som bedriver sin virksomhet der er blant de mest brutale.

- De kan gi deg en overdose. Når de finner ut at de ikke kommer til å få noen penger ut av deg, så bruker de deg til å statuere et eksempel slik at andre ser hva som vil skje med dem dersom de ikke betaler, sier han.

Miljøet åpnet og spredt

I løpet av 90-tallet mistet Oslo på mange måter sin kriminelle dyd. Gjengene vokste frem. De ulike etnisitetene - pakistanerne, vietnameserne, kineserne og jugoslavene - dannet kriminelle nettverk, og MC-bander som Hells Angels og Bandidos fikk fotfeste.

I oktober 1999 kan «Rikets tilstand» på TV 2 fortelle om den da 48 år gamle Jan Kvalens langvarige samarbeid med politiet. Selv hevdet Kvalen at han ikke var en tyster, men en liten titt i politiarkivet viser at samtlige av voldsanmeldelsene mot ham fra 1993 og ut tiåret - 19 alt i alt - hadde blitt henlagt.

I boka «Politi og røver» av Kjetil S. Østli sier Kvalen at han «...hjalp politiet når jeg kunne og holdt kjeft når jeg måtte».

I denne perioden dukker også «Svenskeligaen» opp: Opprinnelig et kampsportsmiljø, inntil gjengledere fra storbyene kom inn i miljøet og begynte med pengeinnkreving. I september 2000 blir Kvalen grisebanket av fire personer fra dette miljøet, og i november samme år blir det avfyrt fem skudd mot Kvalen i hans hjem på Lindeberg i Oslo. Dette resulterer i at han mer eller mindre frivillig trekker seg ut av miljøet, og etterlater tronen til Eivind Johansen.

20 år yngre Johansen, som var kjent for et voldsomt temperament, blir skutt og drept i desember samme år under det som angivelig skulle ha vært et innkrevningsoppdrag hos Untouchables MC på Alnabru. Nå ble miljøet åpent og spredt. Ulike medlemmer av de forskjellige MC-bandene begynte å opptre som pengeinnkrevere. Det samme gjorde medlemmer av de østeuropeiske og pakistanske gjengene.

- Dermed overtok neste generasjon, kan du si. Dette er jungelens lov. Det har kommet ei større og sterkere hannbikkje, og da legger de andre i kennelen seg, sier Eirik Jensen.

I dag hører ikke politiet noe særlig om «Svenskeligaen» lenger. Jensen mener det er få som kun bedriver torpedovirksomhet, og at de som tar på seg oppdrag ikke bare gjør det på grunn av pengene.

- I dag kan det være alt fra små drittunger med skytevåpen til de større og uberegnelige brutale. De har skaffet seg et navn og rykte som gjør at de får jobber. Tar du inn en halv million, vet folk i miljøet det. Og er det gjort med litt stil - altså har du truet noen, eller skutt i taket, eller gitt noen juling - gir det ei stjerne innad i kretsen, sier Jensen.

Torpedovirksomhet i dag handler med andre ord like mye om å hevde seg innad i gitte miljøer. Dette kan være en av årsakene til at mange er overdrevent voldelige og brutale. Jensen hevder at det er en link mellom torpedovirksomhet og mange av de mer brutale hjemmeranene.

- Jeg er av den oppfatning at mange av disse hjemmeranene er begått av folk som også tar torpedooppdrag. Det fins mange svarte formuer der ute som både skal beskyttes og ranes. Og det er ingen som gidder å melde til politiet at de har to millioner i madrassen. Torpedoene vet jo at oppdragsgiverne har mye utestående penger, og de vet at det er møkkete penger. Og så sleipe er mange av torpedoene at de først gjør jobben med å hente inn pengene, og deretter hyrer andre folk til å «lette» oppdragsgiveren for de samme pengene. Så møkkete er dette miljøet, sier Jensen.

Verken ressurser eller kontroll

Det er så å si umulig for noen av dem vi har snakket med å levere et tilnærmet nøyaktig overslag over hvor mange torpedoer som til enhver tid opererer i Norge. Espen Lie mener han vet om 12-15 stykker bare på Østlandet.

Politioverbetjent Jensen sier det er umulig å anslå, og at det naturlig nok er få forhold som omhandler torpedovirksomhet som anmeldes til politiet. Han mener det kanskje er så lite som ti saker i året.

- De få innrapporterte sakene er sikkert bare et «musepiss» i havet. Folk blir redde, men de løper ikke til oss. Dermed blir det mye mørketall, og mange utsettes for mer press og vold enn det som er nødvendig, sier Jensen.

- Organisert Kriminalitet AS er en stor smeltegryte med masse ingredienser og mange kokker, og miljøet er veldig spesielt skrudd sammen. Her er pengeinnkreverne veldig sentrale fordi verdier og penger i et kriminelt marked skal tjenes, beskyttes og innkreves, sier han.

«Petter» mener politiet ikke har kontroll i det hele tatt, og gir oss et eksempel:

- Det er en kar som blir truet på livet, men politiet kan ikke gjøre noe eller har ikke ressurser til å gjøre noe. Da ringer han til noen folk. Så venter disse på at penga skal rulle inn, og på et «Go!» fra oppdragsgiver drar en av dem opp og grisebanker dem som truer vedkommende. Slik er justisen når politiet ikke kan handle.

Han går langt i å hevde at manglende kontroll og manglende ressurser hos politiet er en viktig faktor til at situasjonen er blitt som den er blitt.

- Russerne får leiemordere og tidligere elitesoldater flydd inn, og de tar ikke fem flate for å ta livet av noen. De vet at politiet ikke har ressurser, og blir en av dem tatt, flyr de bare inn en ny en. Han kan også fortelle at drap forekommer, men at det sjelden skjer innenfor norske grenser.

- Når de dreper, unngår de å gjøre det i Norge. Gutta er smarte nok til å utføre drapene i land der det ikke er noen tilknytning til noe som helst. Jeg vet om mange av de gutta som har stått frem i media som torpedoer, og som har drept folk i nabolandet, sier «Petter».

- Er du klar over hvor mange som forsvinner i løpet av et år? Få opp øya!

Kilder:Dagbladet, VG, «Politi og røver» (Cappelen Damm) av Kjetil Stensvik Østli, «Norsk Mafia» (Pantagruel) av Ole Martin Kristiansen.