At Paul McCartney skulle bli så magisk, hadde jeg ikke kunnet forestille meg

Av Leif Gjerstad

Roskilde (Kultur): Paul McCartney har en historie som er unik i popbransjen. På Roskilde-festivalen lørdag fikk vi være med på en magisk reise gjennom fem musikalske tiår.

Kanskje lå det er forvarsel i det at McCartney åpnet sin konsert på Roskilde-festivalens siste dag med "Magical Mystery Tour"? For selv om den innledende halvtimen var alt annet enn magisk, tok konserten en helt annen vending fra og med "Paperback Writer". Da hadde Sir Paul kastet sin blå jakke og brettet opp de hvite skjorteermene, og derfra og ut ble det en magisk maktdemonstrasjon av de sjeldne.

Sjarmerende maktdemonstrasjon

Den magiske reisen McCartney tok de omlag 100.000 tilskuerne med på, varte i snaue tre timer og telte 39 låter. I løpet av den tiden fikk vi som forventet både gamle Beatles-perler, Wings-låter og nyere McCartney-sanger, mens Macca vandret fra den ene gitaren til den andre og videre til pianoet. Vi fikk til og med se ham på ukulele, i den emosjonelle George Harrison-hyllesten "Something".

Kanskje kan det synes litt absurd at en 73-åring skal få æren av å headline og avslutte et "ungdommelig" arrangement som Roskilde-festivalen, men at det ble en så magisk kveld sier sitt både om festivalen og McCartney.

For selv om de fleste av lørdagens publikum kanskje er født etter at både Beatles og Wings gikk over i historien, har mange av sangene hans en tidløs kvalitet som gjør at også ungdommen er godt kjent med dem.

Ljomet over plassen

Derfor fikk vi allsang i låter som "The Long and Winding Road", "We Can Work It Out", "Lady Madonna" og ikke minst "Hey Jude", mot slutten av konserten. Da ljomet allsangen så kraftig og entusiastisk i sommernatten at gåsehuden meldte seg, samtidig som det var rørende å se hvordan Paul McCartney selv svarte på den voldsomme responsen.

Selv om Roskilde-festivalen ble født året etter at Beatles ble oppløst, har Paul McCartney aldri spilt der. Før nå, 44 år seinere. Han er den siste i en lang rekke legender som har fått æren av å spille på festivalens største scene på avslutningsdagen. Både Prince, Bruce Springsteen og Rolling Stones har tidligere år klart å skape jubelkvelder, og McCartney fulgte stilsikkert opp i år.

Mer enn sine store hits

Den enorme hitkatalogen er selvsagt god å lene seg på, men det er ikke bare derfor briten funket så godt lørdag. Det handler vel så mye om at han som 73-åring både er vital og synes å stortrives med det han gjør. 2013-albumet hans "New" var overraskende friskt, og et par av låtene derfra sto også på Roskilde-repertoaret. Og selv om de nyere sangene hans ikke kan måle seg med hans største gullkorn, bekreftet måten han angrep dem på at det er en legende i toppform som kommer til Telenor Arena utenfor Oslo på tirsdag.

På scenen utstråler McCartney en positiv energi som i Roskilde sjarmerte publikum i senk. Han er avslappet og upretensiøs, og når han mellom låtene forteller anekdoter om sine gamle avdøde Beatles-venner John Lennon og George Harrison er det med en varme som gir kvelden en sjeldent emosjonell dimensjon.

Måten han kommuniserer med publikum på viser dessuten at dette ikke er noe "pensjonisten" gjør fordi han føler seg forpliktet til det. Nei, dette er noe han gjør fordi han virkelig vil. Fordi han storkoser seg sammen med sitt meget tette band i møte med sitt publikum. Og han gjør det så overbevisende at da norske Maria og ei ung dansk jente får komme opp på scenen og ønske seg noe av Paul, virker det så ektefølt at vi glemmer at det er et av showbizbokas mest kjente triks.

11 år siden siste Oslo-besøk

Mens flere av låtene i første halvdel var hentet fra hans soloplater, dominerte Beatles og Wings helt den siste timen. Men Paul McCartney har ikke bare en sangkatalog som kanskje ingen andre, han har også et stødig band (Paul ‘Wix’ Wickens/tangenter, Brian Ray/bass, Rusty Anderson/gitar og Abe Laboriel Jr/trommer) som klarer å få fram detaljene i musikken og lydmessig plassere låtene troverdig i den konteksten de opprinnelig sto i.

Når Paul McCartney tirsdag kommer til Telenor Arena er det gått elleve år siden sist han gjestet Norge. Kanskje kan vi her bruke den velkjente klisjéen om at den som venter på noe godt aldri venter for lenge?

Jeg har sett McCartney live noen ganger, men aldri vært i nærheten av å bli så varm i hjertet som på Roskilde-festivalen. Med hans bakgrunn er det naturlig å forvente seg en god konsert, men at den skulle bli så magisk hadde jeg ikke kunnet forestille meg.