Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Spontant og nydelig

På grunn av en viss pandemi så mangla Jan Lundgren plutselig en trommeslager til en konsert på Ystad Sweden Jazz Festival i fjor. Løsninga blei en fransk saksofonist og førte til et sant lykketreff.

Hvem som egentlig skulle spille trommer sammen med pianist og festivalsjef Jan Lundgren og bassist Lars Danielsson vet jeg ikke, men at sopransaksofonist Emile Parisien uansett blei en god "erstatter" er hevet over tvil. Med et repertoar der alle tre har bragt usedvanlig flotte musikalske retter til bordet - et ekte musikalsk svensk smörgåsbord der altså - samt folketonen "Glädjens Blomster", som åpner ballet, så har dette blitt ei kammerjazzstund som har alt i seg til å leve lenge.

Etter en dags øving gikk de på ekte jazzvis på scena i Ystad den 1. august i fjor. Musikerne var sikkert spent, publikum likeså, men med resultatet i høyttalerne er all tvil feid til side: de tre bød på ei lyrisk høytidsstund av sjeldent kaliber.

Tre lyttende instrumentalister fra øverste hylle har satt hverandre stevne på et vis der de forteller både seg sjøl og oss at ingen av dem har noe behov for å trenge seg frem i rampelyset på bekostning av de to andre. Her er det den eleverte samtalen som står i sentrum og alle tre har noe så vanvittig mye inderlig, personlig og ekte å bringe frem.

Jeg er imponert og begeistra over både låtene og musikken, med impulser fra både klassisk- og folkemusikk og jazz, alle tre ga oss denne kvelden, men de to andre har meg sikkert unnskyldt for å nevne Danielsson spesielt. Måten han blant annet møter oss i solopartiet i Lundgrens "I Do" , minner meg om musikaliteten og autoriteten til salige Niels-Henning Ørsted Pedersen - intet mindre.

"Into the Night" har blitt et spontant kammerjazzvisittkort av det aller beste slaget. Kohorten Jan Lundgren, Lars Danielsson og Emile Parisien hører hjemme helt der oppe.