De med stor innsikt i ECM-katalogen vil kjenne igjen Benjamin Moussay (47) fra tre Louis Sclavis-innspillinger på det tyske storselskapet. Jeg må ærlig innrømme, sjøl om jeg har hørt alle tre, at det måtte jeg lese meg til. Manfred Eicher hadde tydeligvis hørt noe spesielt gjennom Sclavis-samarbeidet og inviterte Moussay inn i den meget eksklusive solopiano-familien til ECM. Det er ikke hvem som helst som blir tildelt den ære, for å si det på den måten.

Moussay inviterer oss videre inn i en vakker klangverden der hans klassiske bakgrunn møter improvisasjonsuniverset på et nydelig vis. All musikk er enten skrevet av han sjøl eller fritt improvisert der og da og at det er en musikant som har reflektert mye på hvor han vil og hvem han er, er det ingen tvil om.

Moussay tar seg god tid og gir oss like god tid til å synke ned i hans refleksjoner. De tolv låtene er alle vakre, litt fransk melankolske og har ofte et romantisk preg over seg. Jeg har blitt sittende å tenke over hvem Moussay kan minne meg om, men kommer egentlig ikke på noen. Det er sjølsagt en kompliment i seg sjøl - Moussay har si helt egen stemme å møte oss med.

Et av de store privilegiene med å skrive om musikk er at jeg blir utsatt for møter med helt nye stemmer og nye og interessante uttrykk. Benjamin Moussay hører hjemme i den kategorien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.